Denne kodeksen, som er datert til begynnelsen av 400-tallet evt., inneholdt opprinnelig hele Bibelen på gresk. Fra 1000-tallet til 1600-tallet (1627) inngikk den i samlingen til patriarken av Alexandria i Egypt, noe som forklarer navnet Codex Alexandrinus. Bladene i dette håndskriftet er av fint pergament (velin), og teksten er skrevet med uncialskrift. (Se HÅNDSKRIFTER; UNCIALSKRIFT.) Av de anslagsvis 820 originale bladene i denne kodeksen er 773 bevart. Kodeksen utgjør for tiden fire bind som oppbevares i British Library i London. De tre første bindene inneholder teksten til De hebraiske skrifter ifølge Septuaginta, og det fjerde inneholder De kristne greske skrifter.

Denne kodeksen var en av de første tidlige greske håndskriftene til Bibelen som bibelforskere fikk anledning til å studere. Fordi den er så gammel og så godt bevart, blir den regnet for å være et av de mest verdifulle håndskriftene til både den greske Septuaginta og De kristne greske skrifter. Derfor er den en av de viktigste kildetekstene for moderne bibeloversettelser. Bibelforskere har brukt dette autoritative håndskriftet, sammen med Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus, til å identifisere og korrigere tilføyelser og avskrivningsfeil som er blitt gjort i senere bibelhåndskrifter. – Se studienote til Lu 10:1 og Tillegg A5.