(cirka 260–cirka 340 evt.) En historieskriver, bibelforsker og teolog som sannsynligvis var født i Cæsarea i Israel. Evsebios ble kjent som kirkehistoriens far.

Evsebios fra Cæsarea ble også kalt Evsebios Pamphili, etter Pamphilus, en forstander i kirken i Cæsarea. Evsebios ble biskop i Cæsarea rundt år 313.

Evsebios’ skrifter er av interesse for dem som studerer Bibelen, fordi de hjelper oss til å fastslå beliggenheten til noen av de geografiske stedene som er nevnt i Bibelen, og fordi de inneholder bakgrunnsinformasjon om noen av Bibelens bøker. Evsebios’ verk Historia ecclesiastica, som ble utgitt rundt år 324, blir regnet som den viktigste kirkehistorien skrevet i antikken. Dette kjente verket tar for seg den kristne historie i kronologisk rekkefølge fra apostlenes tid og fram til Evsebios’ egen tid. I Historia ecclesiastica (III, V, 3) forteller Evsebios at før Jerusalem ble ødelagt i år 70, flyktet de kristne fra byen og fra Judea til en by i Perea (på den andre siden av Jordan) som het Pella. Hans beretning bekrefter at de kristne tok Jesu advarsel alvorlig og flyktet da de så at Jerusalem var omringet av romerske hærstyrker. – Lu 21:20–22.

Evsebios ble lyst i bann av kirken fordi han argumenterte for at Kristus var underordnet sin Far. Men under kirkemøtet i Nikea i år 325 ga han sin støtte til det motsatte synspunktet og ble frikjent. Som teologisk rådgiver for keiser Konstantin 1. roste han på det møtet keiserens innsats for å skape en felles kristen tro. Etter Konstantins død skrev Evsebios verket De vita Constantini, en biografi som i det store og hele var en lovprisning av keiseren.

Det at Evsebios gikk på akkord med sitt eget standpunkt i Nikea, kan tyde på at han var mer opptatt av sin egen posisjon enn av Bibelens sannhet.