Dette navnet ble opprinnelig brukt om et område og senere om en romersk provins som omfattet den midtre delen av Anatolia (senere kjent som Lilleasia) i dagens Tyrkia.

Området fikk navn etter det folket som slo seg ned der. De ble kalt Galạtai av grekerne fordi de kom fra Gallia i Vest-Europa. Et stort antall keltere, eller gallere, hadde utvandret fra Gallia, hjemlandet sitt, og kommet helt til Bosporosstredet. Omkring 278/277 fvt. gikk de over Bosporos fordi de ble leiesoldater hos kongen av Bitynia. Som lønn for sine tjenester fikk de et stort område i det sentrale Anatolia, som ble til kongeriket Galatia. Leiesoldatene hadde med seg koner og barn. Til å begynne med unngikk de tydeligvis å gifte seg inn blant dem som bodde der fra før, og i en periode bevarte de sin keltiske kultur og religion og sitt keltiske språk. Men med tiden begynte de å tilbe lokale guder og gudinner. Den siste kongen deres, Amyntas, ble romersk vasallkonge. Under hans styre ble flere områder innlemmet i det opprinnelige Galatia. Amyntas ble drept i kamp i år 25 fvt., og hele riket hans ble til den romerske provinsen Galatia.

I århundrenes løp ble grensene for denne romerske provinsen forandret mange ganger. På apostelen Paulus’ tid var Galatia en av de største provinsene i Romerriket. Provinsen omfattet foruten det opprinnelige galatiske området også Lykaonia, Isauria, det østlige Frygia, deler av de tre områdene Pisidia, Pamfylia og Paflagonia og dessuten områder i Pontos i nordøst. – Se Tillegg B13; se også «Introduksjon til Galaterne» og studienote til Ga 1:2.