Det greske ordet zelotẹs sikter til en som er ivrig eller entusiastisk. Betegnelsen «selot» ble brukt om et medlem av en voldelig jødisk sekt som var fremtredende i det første århundre evt., og som kjempet imot romernes okkupasjon av jødenes hjemland.

Romernes herredømme over Judea skapte svært spente religiøse og politiske forhold. Josefus, som er den viktigste kilden til informasjon om denne turbulente tiden, beskrev forskjellige jødiske frigjøringsgrupper som oppsto. Én slik gruppe var selotene. Slik det greske navnet på dem antyder, kjempet selotene for jødenes frihet med fanatisk iver, og de var villige til å bruke vold. De foraktet andre jøder som ville ha et fredelig forhold til de romerske myndighetene. De opprørene som selotene deltok i, førte ikke til frigjøring, men bidro til det som ble en nasjonal katastrofe – romernes ødeleggelse av Jerusalem og templet der i år 70. Noen seloter kan ha flyktet til fjellfestningen Masada, der en gruppe som ble kalt sikariere (dolkmenn, snikmordere), holdt til. I år 73, etter to års beleiring, begikk jødene på Masada masseselvmord i stedet for å kapitulere.