Et ord som bokstavelig betyr «fire bokstaver» (av gresk tetra, «fire», og gramma, «bokstav»). Med dette ordet siktes det til de fire hebraiske konsonantene יהוה (skrevet fra høyre mot venstre) som står for Guds navn.

Tetragrammet forekommer nesten 7000 ganger i De hebraiske skrifter. Det kan på norsk translittereres JHWH (eller JHVH). Som alle andre ord på oldtidens hebraisk ble tetragrammet skrevet uten vokaler. Så når jødene i gammel tid leste, måtte de selv legge til vokallydene. Men i dag vet vi ikke hvilke vokaler som ble brukt. Noen mener at Guds navn kan ha blitt uttalt «Jahve». Andre mener at det antagelig ble uttalt med tre stavelser. «Jehova» er den formen av navnet som er best kjent, og som har lang tradisjon på mange språk.

Flere hebraiskkyndige mener at Guds navn kommer fra et hebraisk verb som betyr «å bli», og at det reflekterer den kausative (forårsakende) formen av verbet. Vi kan ikke si helt sikkert hva betydningen av Guds navn er, men definisjonen «han får ... til å bli» passer godt. Den beskriver Jehovas rolle som den som har skapt alt, og som gjennomfører sin hensikt. Han har ikke bare fått det fysiske universet og intelligente skapninger til å eksistere, men etter hvert som begivenhetene utvikler seg, fortsetter han å sørge for at hans vilje og hensikt blir gjennomført. – Les mer om betydningen av Guds navn i tillegg A4, «Guds navn i De hebraiske skrifter».