Det kunne ikke ha eksistert noe liv på jorden hvis det ikke hadde vært for en rekke svært heldige «sammentreff», blant annet noen som man ikke kjente til eller fullt ut forsto før på 1900-tallet. Disse sammentreffene innbefatter:

• Jordens plass i melkeveisystemet og solsystemet, og dessuten dens bane, helning, rotasjonshastighet og uvanlige måne

• Et magnetfelt og en atmosfære som fungerer som et dobbelt skjold

• Kretsløp i naturen som fornyer og renser jordens beholdning av luft og vann

Når du leser om hvert av disse emnene, kan du spørre deg selv: Er de forskjellige trekkene ved jorden et resultat av blind tilfeldighet eller av design som det ligger en hensikt bak?

Hva tar du med når du skriver ned adressen din? Det kan være at du tar med det landet, den byen og den gaten du bor i. Som en parallell til det kan vi si at jordens «land» er melkeveisystemet, at jordens «by» er solsystemet – det vil si solen og dens planeter – og at jordens «gate» er den banen jorden følger i solsystemet. Takket være framskritt som er blitt gjort innen astronomi og fysikk, har forskere fått god forståelse av hvilke fordeler det er ved jordens spesielle plass i universet.

For det første finner vi vår «by», vårt solsystem, i den ideelle delen av melkeveisystemet – ikke for nær sentrum og ikke for langt unna. Denne «beboelige sonen», som vitenskapsfolk kaller den, inneholder de helt rette konsentrasjonene av de kjemiske stoffene som må være til stede for at det skal kunne eksistere liv. Lenger unna sentrum er det for lite av disse stoffene; nærmere sentrum er omgivelsene for farlige på grunn av større forekomst av potensielt dødelig stråling og andre faktorer. «Vi bor i det best tenkelige strøket», sier bladet Scientific American.¹

Den ideelle «gaten»: Jordens «gate», det vil si jordens bane i solsystemet, er også den best tenkelige. Med en avstand på omkring 150 millioner kilometer til solen befinner denne banen seg i en begrenset sone som er beboelig fordi det verken er for kaldt eller for varmt til at det kan eksistere liv. Jordens bane er dessuten nesten sirkelformet, slik at vi har omtrent samme avstand til solen året rundt.

Solen på sin side er den perfekte «kraftstasjon». Den er stabil, har den ideelle størrelsen og utstråler akkurat den rette mengden energi. Den er med god grunn blitt omtalt som «en svært spesiell stjerne».²

Den perfekte «nabo»: Hvis du skulle velge en nærmeste nabo til jorden, kunne du ikke ha funnet noen bedre nabo enn månen. Den har en diameter som er litt over  en fjerdedel av jordens diameter. Sammenlignet med andre måner i solsystemet er vår måne uvanlig stor i forhold til vertsplaneten. Bare en tilfeldighet? Det virker usannsynlig.

Månen er den fremste årsaken til at det oppstår flo og fjære langs kystene, et naturfenomen som spiller en viktig rolle i jordens økosystem. Månen bidrar også til å stabilisere jordens rotasjonsakse. Hvis det ikke hadde vært for jordens perfekt tilpassede måne, ville jorden ha vinglet fram og tilbake som en snurrebass og kanskje til og med ha tippet over ende og lagt seg på siden. Det ville ha ført til katastrofale endringer i klimaet, tidevannsbevegelsene og andre naturforhold.

Jordens perfekte helning og rotasjon: Jordaksens helning på cirka 23,4 grader forårsaker den årlige vekslingen av årstider, modererer temperaturene og sørger for at det kan finnes svært forskjellige klimasoner. «Jordaksens helning ser ut til å være ‘helt riktig’», sier en bok om det spesielle ved jorden. – Rare Earth–Why Complex Life Is Uncommon in the Universe.³

Noe annet som er «helt riktig», er varigheten av dag og natt, et resultat av jordens rotasjon. Hvis rotasjonshastigheten var vesentlig langsommere, ville dagene være lengre, og den siden av jorden som vendte mot solen, ville være stekende varm, mens den andre siden ville være iskald. Hvis jorden derimot roterte mye raskere, ville dagene være kortere, kanskje bare noen få timer lange, og jordens raske rotasjon ville føre til fryktelige stormer og andre skadelige naturfenomener.

Verdensrommet er et farlig sted der det finnes mye dødelig stråling, og der meteorider utgjør en stadig trussel. Likevel virker det som om vår blå planet svever gjennom denne galaktiske «skytebanen» uten å ta nevneverdig skade. Hva kommer det av? Jorden blir beskyttet av et imponerende panser – et kraftig magnetfelt og en spesialtilpasset atmosfære.

Jordens magnetfelt: Jordens sentrum består av en roterende kule av smeltet jern, som er årsak til at vår planet har et gigantisk og kraftig magnetfelt som strekker seg langt ut i rommet. Dette skjoldet beskytter oss mot å bli rammet med full tyngde av kosmisk stråling og av potensielt dødelige krefter som utgår fra solen. De sistnevnte innbefatter solvinden, som består av en jevn strøm av ladede partikler; flares (utbrudd av lysende gass), som på få minutter frigjør like mye energi som milliarder av hydrogenbomber; og utbrudd i solens korona,  det ytterste laget av solens atmosfære, som slynger milliarder av tonn med materie ut i rommet. Du kan observere synlige påminnelser om den beskyttelsen jordens magnetfelt gir deg. Solens flares og koronautbrudd utløser intense polarlys, fargerike lysfenomener som er synlige i den øvre atmosfæren nær jordens magnetiske poler.

Jordens atmosfære: Dette teppet av gasser sørger ikke bare for at vi kan puste, men er også med på å beskytte oss. Et ytre lag av atmosfæren, stratosfæren, inneholder en form for oksygen som kalles ozon, som absorberer opptil 99 prosent av den ultrafiolette strålingen. Ozonlaget bidrar derfor til å beskytte mange livsformer – deriblant mennesker og det planktonet som produserer mye av oksygenet i atmosfæren – mot farlig stråling. Mengden av ozon i stratosfæren er ikke konstant. Den vokser i takt med økende intensitet i den ultrafiolette strålingen. Ozonlaget er altså et dynamisk, effektivt skjold.

Atmosfæren beskytter oss også mot et daglig bombardement av materie fra verdensrommet – millioner av objekter som varierer i størrelse fra små partikler til store steinblokker. De aller fleste av disse brenner opp i atmosfæren og blir til klare lysstriper som kalles meteorer. Men jordens skjold stanser ikke stråling som er viktig for livet, for eksempel varme og synlig lys. Atmosfæren bidrar faktisk til å fordele varmen rundt om på kloden, og om natten fungerer atmosfæren som et teppe som senker hastigheten av varmeutstrålingen.

Jordens atmosfære og magnetfelt vitner om imponerende design som ennå ikke fullt ut blir forstått. Det samme kan sies om de kretsløpene som opprettholder livet på jorden.

Hvis en by ikke lenger fikk frisk luft og rent vann og kloakksystemet ble tilstoppet, ville resultatet snart bli sykdom og død. Men tenk over dette: Vår planet er ikke som en restaurant, der matvarer og andre forsyninger blir hentet utenfra, og der avfall blir fraktet vekk. Det vi trenger av frisk luft og rent vann, blir ikke hentet fra verdensrommet, og avfallsstoffene blir ikke fraktet vekk fra jorden. Så hvordan kan jorden opprettholde sunne miljøforhold der det kan eksistere liv? Svaret er naturens kretsløp, for eksempel de som gjelder vann, karbon, oksygen og nitrogen, som her blir illustrert og beskrevet på en forenklet måte.

Vannets kretsløp: Vann har avgjørende betydning for livet. Ingen av oss kan leve uten vann i mer enn noen få dager. Vannets kretsløp sprer friskt, rent vann til alle deler av jorden. Det består av tre trinn: (1) Varmen fra solen får vann til å fordampe og stige opp i atmosfæren. (2) Ved kondensering av dette rensede vannet dannes det skyer. (3) Skyene frambringer i sin tur regn, hagl, sludd eller snø, som faller ned på jorden, der vannet fordamper på nytt, slik at kretsløpet blir fullført. Hvor mye vann blir gjenvunnet hvert år? Ifølge enkelte overslag nok til å dekke hele jordens overflate med et cirka 80 centimeter dypt vannlag.⁴

Karbonets og oksygenets kretsløp: Som du vet, må du puste for å holde deg i live. Du må oppta oksygen og avgi karbondioksid. Men når utallige milliarder mennesker og dyr gjør det samme, hvorfor slipper da atmosfæren aldri opp for oksygen og blir overfylt med karbondioksid? Svaret ligger i oksygenets kretsløp. (1) I en forbløffende prosess som kalles fotosyntese, opptar plantene det karbondioksidet vi puster ut, og bruker så det og energi fra sollyset for å produsere karbohydrater og oksygen. (2) Når vi opptar oksygen, fullfører vi dette kretsløpet. All denne produksjonen av karbohydrater og frisk luft foregår på en ren, effektiv og stille måte.

 Nitrogenets kretsløp: Livet på jorden er også avhengig av at det produseres slike organiske molekyler som proteiner. (A) For å produsere disse molekylene trengs det nitrogen. Heldigvis utgjør denne gassen omtrent 78 prosent av atmosfæren. Lyn omdanner nitrogen til kjemiske forbindelser som kan opptas av planter. (B) Plantene innlemmer så disse forbindelsene i organiske molekyler. Dyr som spiser planter, får dermed også i seg nitrogen. (C) Til slutt, når planter og dyr dør, blir nitrogenforbindelsene i dem brutt ned av bakterier. Denne forråtnelsesprosessen sørger for at nitrogenet blir ført tilbake til jordsmonnet og atmosfæren igjen, slik at kretsløpet blir fullført.

Menneskene, med all sin avanserte teknologi, produserer hvert år utallige tonn giftig avfall som ikke kan gjenvinnes. Likevel gjenvinner jorden alt sitt avfall på en perfekt måte ved å gjøre bruk av geniale kjemiske prosesser.

Hvordan tror du jordens gjenvinningssystemer oppsto? «Hvis jordens økosystem bare hadde utviklet seg ved en tilfeldighet, kunne det umulig ha nådd et slikt perfekt nivå av miljømessig harmoni», sier religions- og vitenskapsskribenten M.A. Corey.⁵ Er du enig i hans konklusjon?