HVA vil det at du lærer Jehova å kjenne, bety for deg? Det vil blant annet bety at du finner svaret på et spørsmål som milliarder av mennesker har grublet over: «Hvorfor er jeg til?» Kanskje du også har fundert på det en eller annen gang. En vis konge som var rikere enn «alle de andre kongene» på hans tid, undersøkte dette spørsmålet om meningen med livet. (2. Krønikebok 9: 22; Forkynneren 2: 1—13) Denne kongen, Salomo, var mektig, rik og usedvanlig vis. Hva fant han ut? «Konklusjonen på det hele, etter at alt er blitt hørt, er: Frykt den sanne Gud og hold hans bud. For dette er hele den forpliktelse mennesket har.» (Forkynneren 12: 13) Ettersom Salomo gjorde seg flere erfaringer enn de fleste andre har gjort seg, er hans konklusjon i det minste verd å ta i betraktning. — Forkynneren 2: 12.

² Da Salomo snakket om frykt for Gud, mente han ikke en sykelig redsel for en ukjent åndemakt. Han siktet til en sunn frykt, det å være redd for å såre en som en er glad i. Hvis du er inderlig glad i en person, er du opptatt av å gjøre den personen til lags og prøver å la være å gjøre noe som han ikke liker. Etter hvert som du får større kjærlighet til Jehova, kommer du til å føle det på denne måten overfor ham.

³ Når du leser Bibelen, får du lære om hva Skaperen liker og ikke liker, og også om hva som var hans hensikt med å skape jorden. Bibelen omtaler Jehova som «han som formet jorden og dannet den», og som «han som grunnfestet den, som ikke skapte den forgjeves, men formet den til å være bebodd». (Jesaja 45: 18) Jehova dannet altså jorden for at den skulle bli bebodd av mennesker, som skulle ta vare på den og alle skapningene på den. (1. Mosebok 1: 28) Men var det at menneskene skulle ta vare på jorden, den eneste hensikten med at Jehova skapte dem?

 ⁴ Nei, det var også en mer opphøyd hensikt. Det første menneske, Adam, hadde et meningsfylt forhold til sin Skaper, Jehova. Adam kunne kommunisere direkte med ham. Han kunne både lytte til det Gud sa til ham, og fortelle ham hva han tenkte. (1. Mosebok 1: 28—30; 3: 8—13, 16—19; Apostlenes gjerninger 17: 26—28) Adam og hans kone, Eva, hadde derfor en enestående mulighet til å lære Jehova bedre å kjenne og til å utvikle et nærere forhold til ham. Ved å lære å kjenne Jehova og etterligne ham ville de ha fått et godt liv, for han er ’den lykkelige Gud’. (1. Timoteus 1: 11) Som den Gud «som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem», satte Jehova det første menneske i et paradis — Edens hage — med utsikter til å leve evig. — 1. Timoteus 6: 17; 1. Mosebok 2: 8, 9, 16, 17.

⁵ Leve evig? Du avfeier kanskje dette som en helt absurd tanke. Men er det det? Forskere mener at de nå har fått innsikt i hva som forårsaker cellenes aldring. Biter av et genetisk materiale som kalles telomerer, og som befinner seg i enden av kromosomene, blir kortere for hver gang cellen deler seg. Etter 50—100 celledelinger bli telomerene utslitt, og de fleste cellene slutter å dele seg. Nyere forskning tyder imidlertid på at menneskeceller kan fortsette å dele seg i det uendelige ved hjelp av et enzym som heter telomerase. Selv om denne oppdagelsen ikke betyr at Jehova vil gjøre det mulig for oss å leve evig ved hjelp av dette bestemte enzymet, tyder den i hvert fall på én ting: Tanken om evig liv er ikke absurd!

⁶ Den bibelske beretning, som viser at de to første menneskene ble skapt for å leve evig, er troverdig. Det var meningen at menneskene alltid skulle vokse i sitt forhold til Jehova. De skulle knytte et sterkt bånd til sin himmelske Far; de skulle være fullt klar over hva som var hans hensikt med å skape mennesker på jorden, og leve i samsvar med den hensikten. Livet deres skulle ikke være en tredemølle. Adam og Eva hadde strålende framtidsutsikter. De hadde mulighet til å fylle jorden med lykkelige, fullkomne etterkommere. De kunne ha fått et givende og meningsfylt arbeid i all evighet. Det ville absolutt ha blitt et godt liv! — 1. Mosebok 1: 28.