MENNESKENE var kommet i en fortvilt situasjon på grunn av opprøret mot Guds styre, men Gud lot dem ikke være uten håp. Bibelen forklarer: «Skapningen ble lagt under nytteløsheten, ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet.» (Romerne 8: 20, 21) Ja, Gud gav det første menneskepars etterkommere et håp. Det var et sikkert håp, som gikk ut på at menneskene skulle bli frigjort fra nedarvet synd og død. De kunne komme i et nært forhold til Jehova Gud. Hvordan kunne de det?

² I og med at Adam og Eva syndet, mistet deres etterkommere muligheten til å få et godt liv på jorden i all evighet. For å få frihet til selv å bestemme hva som var rett og galt, solgte de sin framtidige familie til slaveri under synd og død. Deres etterkommere, som jo ble født inn i denne familien, kan sammenlignes med slaver som holdes i fangenskap på en fjern øy hvor det er grusomme konger som rår. På en måte har døden hersket som konge over menneskene, som er slaver også under en annen konge — synden. (Romerne 5: 14, 21) Det kan se ut som om det ikke er noen som kan redde slavene på øya. Deres forfader har jo solgt dem til slaveri! Men en velgjører sender sin sønn, som kan betale hele den summen som trengs for at alle slavene skal oppnå frihet. — Salme 51: 5; 146: 4; Romerne 8: 2.

³ Den velgjøreren som reddet slavene i denne illustrasjonen, står for Jehova Gud. Sønnen, som skaffet løslatelsessummen, er Jesus Kristus. Før han kom til jorden som menneske, hadde han levd i himmelen, som Guds enbårne Sønn. (Johannes 3: 16) Han var det aller første Jehova skapte, og alle andre skapninger i universet er blitt til ved hjelp av ham. (Kolosserne 1: 15, 16)  Jehova overførte ved et mirakel denne åndesønnens liv til en jomfrus morsliv, slik at det ble mulig for barnet å bli født som et fullkomment menneske. Det var et fullkomment menneskeliv som var den pris som Guds rettferdighet krevde. — Lukas 1: 26—31, 34, 35.

⁴ Da Jesus var omkring 30 år gammel, ble han døpt i elven Jordan. Ved sin dåp ble han salvet med hellig ånd, Guds virksomme kraft. På den måten ble han Kristus, som betyr «den salvede». (Lukas 3: 21, 22) Jesu forkynnergjerning på jorden varte i tre og et halvt år. I de årene lærte han disiplene sine om «Guds rike», en regjering i himmelen. Det er under dette  rikets styre at menneskene igjen vil komme i et fredelig forhold til Jehova Gud. (Lukas 4: 43; Matteus 4: 17) Jesus visste hvordan menneskene kan få et lykkelig liv, og han gav disiplene konkret veiledning angående lykke. Hvorfor ikke slå opp i Bibelen, i Matteus, kapitlene 5 til 7, og lese noe av det han sa i Bergprekenen?

⁵ I motsetning til Adam levde Jesus et liv i lydighet mot Gud på alle måter. «Han begikk ingen synd.» (1. Peter 2: 22; Hebreerne 7: 26) Han hadde faktisk rett til å leve evig på jorden, men han ’overgav sin sjel’ for å betale tilbake til Gud det som Adam hadde forspilt. Ved sin død på torturpælen gav han avkall på sitt fullkomne menneskeliv. (Johannes 10: 17; 19: 17, 18, 28—30; Romerne 5: 19, 21; Filipperne 2: 8) På den måten skaffet han til veie løsepengen; ved denne gjenløsningsordningen betalte han den prisen som måtte til for at menneskene skulle bli kjøpt fri fra slaveriet under synd og død. (Matteus 20: 28) Tenk deg at du var slave og var nødt til å jobbe under harde kår på en fabrikk. Men så var det en som sørget for at du kunne bli fri, og en som villig ofret sitt liv for deg. Ville du ikke ha vært dypt takknemlig mot disse to? Tenk så på den mulighet som gjenløsningsordningen har åpnet for deg: Du kan få bli en del av Guds universelle familie og leve et virkelig godt liv, i frihet fra synd og død. — 2. Korinter 5: 14, 15.

⁶ Når du vet om denne ufortjente godhet som Jehova har vist, og setter pris på dette, har du enda større grunn til å leve etter de visdomsordene som står i Bibelen. Ta for eksempel et av de vanskeligste prinsippene å følge — det som går ut på at du skal tilgi andre når de har såret deg. Husker du hva som står i Kolosserne, kapittel 3, versene 12 til 14, som ble sitert i leksjon 2? Disse versene oppfordrer deg til å tilgi andre selv om du kanskje har grunn til å «komme med klagemål» mot dem. I sammenhengen blir det forklart hvorfor: «Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» Når du føler dyp takknemlighet for det Jehova og Jesus Kristus har gjort for menneskene, blir du motivert til å tilgi andre uansett hva de har gjort mot deg, særlig hvis de angrer og ber om unnskyldning.