1, 2. Hva er det som får Paulus til å dra til Jerusalem igjen, og hvilke utfordringer vil han møte der?

 JERUSALEM! Enda en gang går Paulus gjennom de trange, travle gatene i denne store byen. I mange hundre år har Jerusalem vært senteret for tilbedelsen av Jehova. De fleste av innbyggerne er stolte over byens ærefulle fortid. Paulus vet at mange av de kristne her legger for stor vekt på det som har vært, og at de ikke tilpasser seg den nye måten Jehova vil at de skal tilbe ham på. I tillegg til de materielle behovene – som fikk ham til å bestemme seg for å besøke byen igjen mens han fortsatt var i Efesos – ser han at de også har åndelige behov som de trenger å få dekket. (Apg 19:21) Han har gjennomført det han har bestemt seg for, selv om det innebærer fare.

² Hvilke problemer venter Paulus i Jerusalem? Ett problem er at noen av Kristi etterfølgere er urolige på grunn av rykter de har hørt om ham. Men det vil komme større utfordringer fra Kristi fiender. De vil rette falske anklager mot Paulus, slå ham og true med å drepe ham. Disse voldsomme hendelsene vil også gi Paulus en mulighet til å forsvare troen sin. Hans ydmykhet, mot og tro i disse situasjonene er et enestående eksempel for de kristne i dag. La oss se hvordan.

3–5. (a) Hva slags møte var Paulus til stede på i Jerusalem, og hva ble drøftet der? (b) Hva kan vi lære av Paulus’ møte med de eldste i Jerusalem?

³ Dagen etter at Paulus og reisefellene hans hadde kommet til Jerusalem, oppsøkte de menighetens eldste. Ingen av de apostlene som fortsatt var i live, er nevnt i dette tilfellet. På dette tidspunktet hadde de alle kanskje reist for å tjene andre steder i verden. Men Jakob, Jesu bror, var der fremdeles. (Gal 2:9) Han var sannsynligvis ordstyrer under det møtet hvor Paulus og «alle de eldste var til stede». – Apg 21:18.

⁴ Paulus hilste på de eldste, «og så fortalte han i detalj om alt det Gud hadde gjort blant nasjonene gjennom hans tjeneste». (Apg 21:19) Vi kan  jo bare forestille oss hvor oppmuntrende det må ha vært. Også i vår tid blir vi oppmuntret når noen forteller om hvordan arbeidet går framover i andre land. – Ordsp 25:25.

⁵ På et eller annet tidspunkt nevnte Paulus sikkert de bidragene han hadde hatt med fra Europa. De eldste må ha blitt glade og takknemlige over å høre om den omsorgen brødrene på steder langt borte hadde for dem. Det fortelles at da de hadde hørt det Paulus fortalte, «begynte [de eldste] å ære Gud». (Apg 21:20a) Mange som i vår tid blir rammet av katastrofer og alvorlige sykdommer, blir også dypt rørt når trosfellene deres gir dem nødvendig hjelp og oppmuntring.

6. Hvilket problem fikk Paulus høre om?

⁶ De eldste fortalte deretter Paulus at det var et problem i Judea som berørte ham personlig. De sa: «Vår bror, du ser at det er mange tusener av troende blant jødene, og de følger alle Loven med stor iver. Men de har hørt rykter om at du lærer alle jødene som bor blant nasjonene, å vende seg bort fra Moseloven, og at du sier at de ikke skal omskjære sønnene sine eller følge de vanlige skikkene.» a – Apg 21:20b, 21.

7, 8. (a) Hvilket uriktig syn hadde mange av de kristne i Judea? (b) Hvorfor hadde ikke den uriktige tankegangen deres noe med frafall å gjøre?

⁷ Hva var grunnen til at så mange kristne fortsatt var opptatt av å følge Moseloven, over 20 år etter at den var blitt opphevet? (Kol 2:14) I år 49 hadde apostlene og de eldste som kom sammen i Jerusalem, sendt  et brev til menighetene hvor de forklarte at de troende blant nasjonene ikke trengte å bli omskåret og følge Moseloven. (Apg 15:23–29) Men i det brevet sto det ingenting om jødiske troende. Mange av dem forsto ikke at Moseloven ikke lenger var gyldig.

⁸ Betydde denne uriktige tankegangen at disse jødiske troende ikke var kristne? Nei. Det var jo ikke slik at de tidligere hadde tilbedt falske guder og fulgt hedenske skikker som de nå holdt fast ved. Den loven som betydde så mye for disse jødiske troende, kom tross alt opprinnelig fra Jehova. Det var ikke noe djevelsk eller noe galt med selve Loven. Men Loven hadde med den gamle pakt å gjøre, og de kristne var nå under den nye pakt. Når det gjaldt den sanne tilbedelse, var budene i lovpakten nå foreldet. De jødekristne som mente at man skulle følge Loven, manglet forståelse og dessuten tillit til den kristne menighet. Jehova hadde tydelig vist hvordan de nå skulle tilbe ham, og de måtte justere tankegangen sin etter det. b – Jer 31:31–34; Luk 22:20.

9. Hva sa Paulus når det gjaldt Moseloven?

⁹ Hva med de ryktene som gikk ut på at Paulus lærte jødene blant nasjonene at «de ikke [skulle] omskjære sønnene sine eller følge de vanlige skikkene»? Paulus var en apostel for folk fra nasjonene, og han forklarte dem at de ikke var pålagt å følge Moseloven. Han påpekte også at det var  galt å prøve å overtale ikke-jødiske kristne til å bli omskåret som et tegn på at de ville følge Loven. (Gal 5:1–7) Paulus forkynte også det gode budskap for jøder i de byene han besøkte. Han må naturlig nok ha forklart dem som ville høre, at Jesu død hadde gjort Loven foreldet, og at rettferdighet ble oppnådd ved tro, ikke ved lovgjerninger. – Rom 2:28, 29; 3:21–26.

10. Hvilket likevektig syn hadde Paulus i spørsmål som gjaldt Loven og omskjærelsen?

¹⁰ Paulus viste likevel forståelse for dem som syntes det var fint å følge visse jødiske skikker, som det å la være å arbeide på sabbaten og ikke spise visse typer mat. (Rom 14:1–6) Og han laget ikke noen regler når det gjaldt omskjærelsen. Han sørget jo for at Timoteus ble omskåret, slik at jødene ikke skulle være skeptiske til denne unge mannen, siden faren hans var greker. (Apg 16:3) Hvis noen valgte å bli omskåret, var det en privatsak. Paulus skrev til galaterne: «Det [betyr] ingenting om man er omskåret eller uomskåret. Det som betyr noe, er at man har tro som kommer til uttrykk ved kjærlighet.» (Gal 5:6) Men hvis noen valgte å bli omskåret for å følge Loven eller mente at omskjærelse var nødvendig for å få Jehovas godkjennelse, ville det vise at de manglet tro.

11. Hvilket råd ga de eldste Paulus, og hva ville det innebære å følge det? (Se også fotnoten.)

¹¹ Selv om ryktene var så falske som de kunne bli, gjorde de fortsatt enkelte jødekristne urolige. De eldste sa derfor til Paulus: «Vi har fire menn her som har gitt et høytidelig løfte. Ta med deg disse mennene og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk utgiftene deres, så de kan få barbert hodet. Da kommer alle til å skjønne at det ikke er noe i de ryktene som de har hørt om deg,  men at du lever på en rett måte, og at du også følger Loven.» c – Apg 21:23, 24.

12. Hvordan viste Paulus at han var fleksibel og samarbeidsvillig?

¹² Paulus kunne ha sagt at det som egentlig var problemet, ikke var ryktene om ham, men det at disse jødiske kristne mente at man fortsatt måtte følge Moseloven. Men han var villig til å tilpasse seg så lenge han ikke brøt Guds prinsipper. Han hadde tidligere skrevet: «For dem som er under Loven, er jeg blitt som en som er under Loven, enda jeg selv ikke er under Loven, for å vinne dem som er under Loven.» (1. Kor 9:20) I dette tilfellet samarbeidet Paulus med de eldste i Jerusalem og ble ‘som en som var under Loven’. Hans gode eksempel lærer oss at vi må samarbeide med de eldste og ikke insistere på å gjøre tingene på vår egen måte. – Hebr 13:17.

13. (a) Hvorfor fikk noen jøder i stand opptøyer i templet? (b) Hvordan ble Paulus reddet?

¹³ Det gikk ikke så bra i templet. Da den tiden løftene gjaldt, snart var over, fikk noen jøder fra Asia øye på Paulus. De anklaget ham med urette for å ha tatt hedninger med inn i templet, og de fikk i stand opptøyer. Hvis ikke kommandanten for hæravdelingen hadde grepet inn, ville Paulus ha blitt drept. Nå ble han i stedet arrestert av denne romerske kommandanten. Det skulle gå over fire år før Paulus igjen var en fri mann. Og den umiddelbare faren var slett ikke over. Da kommandanten spurte jødene om hvorfor de angrep Paulus, ropte de ut forskjellige anklager. Kommandanten forsto ingenting på grunn av alt bråket. Til slutt ble det nødvendig å føre Paulus bort. Da Paulus og de romerske soldatene skulle til å gå inn i soldatenes kvarter, sa Paulus til kommandanten: «Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.» (Apg 21:39) Kommandanten gikk med på det, og Paulus gikk modig i gang med å forsvare sin tro.

14, 15. (a) Hva forklarte Paulus jødene? (b) Hva gjorde den romerske kommandanten for å få vite hvorfor jødene var så rasende?

¹⁴ «Hør hva jeg har å si til mitt forsvar», begynte Paulus. (Apg 22:1) Han snakket til dem på hebraisk, og det fikk dem til å roe seg. På en åpenhjertig måte forklarte han hvorfor han nå fulgte Kristus. Han  nevnte punkter som jødene kunne kontrollere hvis de ville. Han hadde studert ved den berømte Gamaliels føtter og hadde forfulgt Kristi etterfølgere. Noen av tilhørerne hans kjente sannsynligvis til dette. Men da han var på vei til Damaskus, fikk han et syn av den oppstandne Kristus, som snakket til ham. De som reiste sammen med Paulus, så et skarpt lys og hørte en stemme, men de forsto ikke det som ble sagt. (Se studienoter til Apostlenes gjerninger 9:7; 22:9, nwtsty.) Etterpå måtte de lede Paulus, som var blitt blind etter synet, inn i Damaskus. Ananias, en mann som var kjent blant jødene i det området, ga mirakuløst Paulus synet tilbake.

¹⁵ Paulus fortalte videre at etter at han hadde kommet tilbake til Jerusalem, viste Jesus seg for ham i templet. Da han sa det, ble jødene forferdelig sinte og ropte: «Få det mennesket bort fra jorden, for han fortjener ikke å leve!» (Apg 22:22) For å redde Paulus førte kommandanten ham inn i soldatenes kvarter. Han ville vite hvorfor jødene var så rasende på Paulus, så han ga ordre om at han skulle forhøres under piskeslag. Men Paulus benyttet seg av den juridiske beskyttelsen han hadde krav på, og gjorde dem oppmerksomme på at han var romersk borger. De som tilber Jehova i dag, har også søkt juridisk beskyttelse for å kunne forsvare sin tro. (Se rammene « Romerretten og romerske borgere» og « Juridiske kamper i nyere tid».) Da kommandanten fikk høre at Paulus var romersk borger, forsto han at han måtte finne en annen måte  å skaffe seg flere opplysninger på. Dagen etter kalte han sammen medlemmene av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, til et spesielt møte og førte Paulus fram for dem.

16, 17. (a) Fortell hva som skjedde da Paulus begynte å tale til Sanhedrinet. (b) Hvordan viste Paulus ydmykhet?

¹⁶ Paulus innledet forsvarstalen for Sanhedrinet med å si: «Menn, brødre, jeg har levd mitt liv framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet fram til denne dag.» (Apg 23:1) Han kom ikke lenger enn det. Beretningen forteller: «Øverstepresten Ananias ga da ordre til dem som sto ved siden av Paulus, om å slå ham på munnen.» (Apg 23:2) For en fornærmelse! Det var som om de stemplet Paulus som løgner før de overhodet hadde hørt hva han hadde å si. Så fordomsfulle de var! Det var ikke rart at Paulus svarte: «Gud kommer til å slå deg, din hykler. Sitter du for å dømme meg etter Loven, og så bryter du samtidig Loven ved å befale at jeg skal bli slått?» – Apg 23:3.

¹⁷ Noen av dem som sto der, ble sjokkert – ikke over at Ananias befalte at Paulus skulle bli slått, men over Paulus’ reaksjon! De sa: «Fornærmer du Guds øversteprest?» Som svar ga Paulus dem en leksjon i ydmykhet og respekt for Loven. Han sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ‘Du skal ikke snakke krenkende om en av lederne blant ditt folk.’» d (Apg 23:4, 5; 2. Mos 22:28) Paulus la nå opp en ny strategi. Han visste at Sanhedrinet besto av fariseere og saddukeere, så han sa: «Menn, brødre, jeg er en fariseer, en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om en oppstandelse fra døden jeg står for retten.» – Apg 23:6.

18. Hvorfor sa Paulus at han var en fariseer, og hvordan kan vi etterligne hans måte å resonnere på?

¹⁸ Hvorfor sa Paulus at han var en fariseer? Fordi han var «en sønn av fariseere» – familien hans tilhørte den sekten. Mange ville derfor se  på ham som en fariseer. e Men hvordan kunne Paulus identifisere seg med fariseerne når det gjaldt troen på en oppstandelse? Fariseerne trodde at en bevisst sjel lever videre etter døden, og at de rettferdiges sjeler skal leve i menneskekropper igjen. Paulus støttet ikke slike oppfatninger. Han trodde på oppstandelsen, i samsvar med Jesu lære. (Joh 5:25–29) Men Paulus var enig med fariseerne i at det er et håp om liv etter døden. Saddukeerne derimot trodde ikke på noe framtidig liv. Vi kan resonnere på lignende måte når vi snakker med katolikker eller protestanter. Vi kan si at vi tror på Gud, slik de gjør. Det kan riktignok være at de tror på treenigheten, mens vi tror på Bibelens Gud. Likevel tror både de og vi at det finnes en Gud.

19. Hvorfor oppsto det et voldsomt oppstyr i Sanhedrinet?

¹⁹ Paulus’ uttalelse førte til splittelse i Sanhedrinet. Beretningen sier: «Så begynte de å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og argumenterte heftig: ‘Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt, og hvis en ånd eller en engel har snakket til ham ...’» (Apg 23:9) Bare det at de antydet at en engel kunne ha talt til Paulus, må ha provosert saddukeerne kraftig, for de trodde ikke på engler. (Se rammen « Saddukeerne og fariseerne».) Oppstyret ble så voldsomt at kommandanten måtte redde Paulus enda en gang. (Apg 23:10) Men Paulus var fortsatt i fare. Hvordan ville det gå med ham videre? Det får vi vite mer om i det neste kapitlet.