1, 2. Hvorfor er ikke Paulus overrasket over at han blir forfulgt i Jerusalem?

 ETTER at Paulus så vidt er blitt reddet fra en rasende pøbelflokk i Jerusalem, er han igjen i fangenskap. Den ivrige apostelen er ikke overrasket over at han blir forfulgt her i Jerusalem. Han var blitt fortalt at han kom til å bli «fengslet og møte prøvelser» i denne byen. (Apg 20:22, 23) Og selv om han ikke vet nøyaktig hva som ligger foran ham, er han klar over at han fortsatt kommer til å lide for Jesu navns skyld. – Apg 9:16.

² Kristne profeter hadde også advart Paulus om at han kom til å bli bundet og overgitt «til folk fra nasjonene». (Apg 21:4, 10, 11) En jødisk folkemengde hadde litt tidligere prøvd å drepe ham, og kort tid etter, da det ble stor uenighet i Sanhedrinet på grunn av det han hadde sagt, virket det som om «de skulle rive Paulus i stykker». Nå blir han holdt i varetekt hos romerske soldater, og han har flere rettssaker og anklager i vente. (Apg 21:31; 23:10) Paulus kan virkelig trenge å bli oppmuntret!

3. Hvor får vi oppmuntring til å fortsette i forkynnelsesarbeidet?

³ Vi vet at nå i endens tid skal «alle som ønsker å leve med gudhengivenhet som disipler av Kristus Jesus, ... bli forfulgt». (2. Tim 3:12) Fra tid til annen trenger vi også oppmuntring for å kunne fortsette å forkynne. Så glade vi er for de oppmuntrende ordene vi får fra «den trofaste og kloke slave» gjennom publikasjonene og møtene våre, akkurat når vi trenger det! (Matt 24:45) Jehova har forsikret oss om at fiender av det gode budskap aldri kommer til å lykkes. De vil verken kunne utslette hans folk som et hele eller stanse forkynnelsesarbeidet. (Jes 54:17; Jer 1:19) Men hvordan gikk det med Paulus? Fikk han den oppmuntringen han trengte for å kunne fortsette å vitne grundig til tross for motstand? Hvilken oppmuntring fikk han i så fall, og hvordan reagerte han?

4, 5. Hvilken oppmuntring fikk Paulus, og hvorfor passet det bra akkurat da?

⁴ Paulus fikk den oppmuntringen han så sårt trengte, natten etter at  han var blitt reddet fra Sanhedrinet. Den inspirerte beretningen sier: «Herren [sto] hos ham og sa: ‘Vær ved godt mot! For akkurat som du har vitnet grundig om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.’» (Apg 23:11) Disse oppmuntrende ordene fra Jesus forsikret Paulus om at han kom til å bli utfridd. Han forsto at han ikke kom til å dø nå, men at han ville komme til Roma og få mulighet til å vitne om Jesus der.

⁵ Paulus fikk oppmuntring akkurat da han trengte det. Allerede neste dag sverget over 40 jødiske menn «at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus». Denne sammensvergelsen viste hvor bestemt disse jødene var på å ta livet av Paulus. De trodde at hvis de ikke klarte å gjennomføre planen sin, ville det ende med at de ble rammet av en forbannelse. (Apg 23:12–15) Planen deres, som ble støttet av overprestene og de eldste, gikk ut på å føre Paulus tilbake til Sanhedrinet for flere avhør, som om de ville «undersøke saken hans grundigere». Men på veien dit skulle de som hadde sammensverget seg mot ham, ligge på lur for å kaste seg over ham og drepe ham.

6. Hvordan ble sammensvergelsen mot Paulus avslørt, og hva kan de unge i dag lære av det som skjedde?

⁶ Men Paulus’ nevø hørte om denne sammensvergelsen og fortalte om den til Paulus. Paulus sørget for at den unge mannen fortalte dette videre til kommandanten, Claudius Lysias. (Apg 23:16–22) Jehova er glad i ungdommer som etterligner den modige nevøen til Paulus ved å sette Guds folks interesser foran sine egne og trofast gjøre alt de kan for å støtte Rikets arbeid.

7, 8. Hva gjorde Claudius Lysias for å beskytte Paulus?

⁷ Straks etter at Claudius Lysias hadde fått høre om sammensvergelsen mot Paulus, befalte han at en militær eskorte skulle ta med seg Paulus og dra fra Jerusalem den natten. Claudius hadde kommando over 1000 mann, og eskorten besto av til sammen 470 soldater, spydbærere og ryttere, og de skulle føre Paulus trygt fram til Cæsarea. Der skulle han overgis til stattholderen Feliks. a Cæsarea var romernes administrative hovedstad i Judea, og selv om det bodde en del jøder i byen, hadde den hovedsakelig en ikke-jødisk befolkning. De rolige forholdene der var helt annerledes enn situasjonen i Jerusalem, hvor det var opptøyer på grunn av de religiøse fordommene mange hadde der. Cæsarea var også det militære hovedkvarteret for de romerske styrkene i Judea.

⁸ For å følge romersk lov sendte Claudius Lysias et brev til Feliks for  å forklare saken. Han nevnte at da han hørte at Paulus var romersk borger, reddet han ham fra jødene, som «skulle til å drepe ham». Han fant ikke Paulus skyldig i noe ‘som ga grunnlag for dødsstraff eller fengsling’. Men fordi noen hadde planlagt å drepe Paulus, overlot han ham til Feliks, slik at han kunne høre hva anklagerne hadde å si, og avsi dom i saken. – Apg 23:25–30.

9. (a) Hvordan ble Paulus’ borgerrettigheter krenket? (b) Hvorfor kan det være aktuelt for oss å bruke rettighetene våre som statsborgere?

⁹ Fortalte Claudius hele sannheten? Nei. Det ser ut til at han prøvde å gjøre best mulig inntrykk på stattholderen. Det var ikke fordi Paulus var romersk borger, han hadde reddet ham. Dessuten unnlot Claudius å nevne at han hadde befalt at Paulus skulle «bindes med to lenker», og senere at han skulle «forhøres under piskeslag». (Apg 21:30–34; 22:24–29) Han hadde dermed krenket Paulus’ rettigheter som romersk borger. I dag utnytter Satan våre motstanderes religiøse fanatisme for å fyre opp under forfølgelse, og vi kan kanskje oppleve at våre borgerrettigheter blir krenket. Men i likhet med Paulus kan Guds folk ofte bruke de rettighetene de har som statsborgere, for å bli beskyttet av loven.

10. Hvilke alvorlige anklager ble rettet mot Paulus?

¹⁰ I Cæsarea ble Paulus holdt «under bevoktning i Herodes’ palass» til anklagerne fra Jerusalem kom. (Apg 23:35) Og det gjorde de fem dager senere. De som kom, var øverstepresten Ananias, en offentlig taler som het Tertullus, og noen eldste. Tertullus begynte talen sin med å smigre Feliks for det han gjorde for jødene, tydeligvis for å innynde seg hos ham. b Da Tertullus så kom til saken, omtalte han Paulus som «en pest og en plage». Så sa han: «Han hisser til opprør blant alle jødene rundt om i hele verden og er leder for nasareernes sekt. Han prøvde også å vanhellige templet, så vi grep ham.» De andre jødene «støttet ham i anklagene og sa at de var sanne». (Apg 24:5, 6, 9) Å hisse til opprør, å lede en farlig sekt og å vanhellige templet – dette var alvorlige anklager som man kunne bli dømt til døden for!

11, 12. Hvordan imøtegikk Paulus de anklagene som ble rettet mot ham?

¹¹ Paulus fikk nå lov til å tale. ‘Jeg forsvarer meg gjerne’, sa han. Han avviste anklagene klart og tydelig. Han hadde ikke vanhelliget templet,  og han hadde heller ikke forsøkt å hisse til opprør. Han gjorde det klart at det faktisk var «flere år» da han ikke hadde vært i Jerusalem, men at han så hadde kommet med barmhjertighetsgaver – bidrag til kristne som var fattige, kanskje på grunn av matmangel eller forfølgelse. Paulus påpekte at han var «seremonielt renset» før han gikk inn i templet, og at han bevisst hadde anstrengt seg «for å bevare en ren samvittighet overfor Gud og mennesker». – Apg 24:10–13, 16–18.

¹² Paulus innrømmet at han fulgte «den veien som de [kalte] en sekt», ved å utføre hellig tjeneste for sine forfedres Gud. Men han slo fast at han trodde på «alt det som står skrevet i Loven og i Profetene». Og i likhet med noen av anklagerne sine trodde han at «Gud vil sørge for at både rettferdige og urettferdige får en oppstandelse». Så utfordret Paulus dem som anklaget ham: «La disse mennene selv si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Sanhedrinet. Det eneste måtte være denne ene setningen som jeg ropte ut da jeg sto foran dem: ‘Det er fordi jeg tror på en oppstandelse fra døden at jeg i dag står anklaget framfor dere!’» – Apg 24:14, 15, 20, 21.

13–15. Hvorfor er Paulus et godt eksempel når det gjelder å forkynne modig for verdslige myndigheter?

¹³ Hvis vi noen gang skulle bli ført fram for verdslige myndigheter på grunn av vår religion og bli anklaget for å være opprørere eller medlemmer av en «farlig sekt», kan vi tenke på Paulus som et godt eksempel. Han smigret ikke stattholderen for å innynde seg hos ham, slik Tertullus gjorde. Han var i stedet rolig og respektfull. Han tenkte nøye over  hva han skulle si, og la fram saken på en klar og ærlig måte. Han nevnte at de ‘jødene fra provinsen Asia’ som hadde anklaget ham for å vanhellige templet, ikke var til stede, og at han juridisk sett hadde rett til å møte dem og høre anklagene deres. – Apg 24:18, 19.

¹⁴ Det vi først og fremst bør merke oss, er at Paulus ikke lot være å fortelle om sin tro. Modig fortalte han enda en gang om sin tro på oppstandelsen, det temaet som hadde skapt så store opptøyer da han sto for Sanhedrinet. (Apg 23:6–10) Hvorfor la han vekt på oppstandelseshåpet i forsvarstalen sin? Fordi han forkynte om Jesus og hans oppstandelse fra døden, noe disse motstanderne ikke ville akseptere. (Apg 26:6–8, 22, 23) Ja, det saken dreide seg om, var oppstandelsen – eller nærmere bestemt, troen på Jesus og hans oppstandelse.

¹⁵ Vi kan i likhet med Paulus også forkynne modig og bli styrket av det Jesus sa til disiplene sine: «Dere skal bli hatet av alle på grunn av mitt navn. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.» Trenger vi å være bekymret for hva vi skal si? Nei, for Jesus kom med denne forsikringen: «Når de arresterer dere for å overgi dere, så ikke vær bekymret for hva dere skal si. Si det som blir gitt dere i samme øyeblikk, for det er ikke dere som taler, men den hellige ånd.» – Mark 13:9–13.

16, 17. (a) Hva sa og gjorde Feliks under rettssaken mot Paulus? (b) Hvorfor kan det være at Feliks ble skremt, men hvorfor fortsatte han å sende bud etter Paulus?

¹⁶ Dette var ikke første gang stattholderen Feliks hørte om hva de kristne trodde på. Beretningen sier: «Feliks, som hadde nokså god kjennskap til Veien [et uttrykk som ble brukt om kristendommen til å begynne med], utsatte saken og sa: ‘Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg ta stilling til anklagene deres.’ Og han ga offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i varetekt, men ha en viss frihet, og at vennene hans skulle få lov til å sørge for at han hadde det han trengte.» – Apg 24:22, 23.

¹⁷ Noen dager senere sendte Feliks og kona hans Drusilla, som var jøde, bud etter Paulus for å «høre ham snakke om troen på Kristus Jesus». (Apg 24:24) Men da Paulus snakket om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom, ble Feliks skremt», kanskje fordi han hadde dårlig samvittighet på grunn av alt det onde han hadde gjort. Så han sendte Paulus bort og sa: «Nå kan du gå, men når jeg får anledning, skal jeg sende bud etter deg igjen.» Feliks sendte bud etter Paulus flere ganger, ikke fordi han ønsket å lære sannheten, men fordi han håpet at Paulus skulle bestikke ham ved å gi ham penger. – Apg 24:25, 26.

18. Hvorfor snakket Paulus til Feliks og kona hans om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom»?

 ¹⁸ Hvorfor snakket Paulus til Feliks og kona hans om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom»? Husk at de ønsket å vite hva «troen på Kristus Jesus» innebar. Paulus, som visste hvor umoralske, onde og urettferdige de var, gjorde det klart hva som kreves av alle som ønsker å bli Jesu etterfølgere. Det Paulus sa, viser hvor stor kontrast det er mellom Guds rettferdige normer og den måten Feliks og kona hans levde på. Dette burde ha hjulpet dem til å forstå at alle mennesker må stå til ansvar overfor Gud for det de tenker, sier og gjør, og at den dommen de kunne vente seg fra Gud, var mye mer alvorlig enn den dommen som skulle felles i saken mot Paulus. Det er derfor ikke rart at Feliks ble skremt!

19, 20. (a) Hva bør vi gjøre når de vi forkynner for, virker interessert, men egentlig ikke ønsker å forandre seg? (b) Hvordan vet vi at Feliks ikke var en venn av Paulus?

¹⁹ Når vi forkynner, kan det være at vi møter noen som er som Feliks. Til å begynne med kan det virke som om de er interessert i sannheten, men de ønsker ikke å forandre seg for å være lydige mot Gud. Vi bør gå forsiktig fram når vi prøver å hjelpe slike personer. Likevel kan vi taktfullt fortelle om Guds rettferdige normer, slik Paulus gjorde. Kanskje sannheten vil røre ved hjertet deres. Men hvis det viser seg at de ikke ønsker å slutte med ting som Jehova hater, vil vi ikke tvinge dem til å forandre seg. I stedet prøver vi å finne dem som virkelig leter etter sannheten.

²⁰ Etter hvert viste det seg hva som var Feliks’ egentlige motiv: «Etter to år ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus. Feliks lot Paulus bli sittende i varetekt, for han ønsket å bli godt likt av jødene.» (Apg 24:27) Feliks var absolutt ingen venn av Paulus. Han visste at de som fulgte «Veien», verken var folk som gjorde opprør eller prøvde å få i gang revolusjoner. (Apg 19:23) Han visste også at Paulus ikke hadde brutt noen romersk lov. Men fordi «han ønsket å bli godt likt av jødene», sørget han likevel for at apostelen ble holdt i varetekt.

21. Hvordan gikk det med Paulus etter at Porkius Festus ble stattholder, og hva styrket ham helt sikkert?

²¹ Det siste verset i Apostlenes gjerninger, kapittel 24, viser at Paulus fremdeles var i fangenskap da Porkius Festus etterfulgte Feliks som stattholder. Dette var starten på en rekke forhør, og Paulus ble sendt fra den ene myndighetspersonen til den andre. Ja, denne modige apostelen ble virkelig «ført fram for konger og stattholdere». (Luk 21:12) Som vi skal se, skulle han senere komme til å forkynne for datidens mektigste hersker. Gjennom alt dette ble Paulus aldri svak i troen. Han ble helt sikkert styrket av å tenke over det Jesus hadde sagt til ham: «Vær ved godt mot!»