1, 2. Hvem er det som reiser fra Filippi til Tessalonika, og hva kan det være at de tenker på?

 DEN sterkt trafikkerte veien, bygd av dyktige romerske ingeniører, skjærer gjennom de kuperte fjellområdene. Skramlingen av vognhjul på tykke steinheller blander seg med skrytingen fra esler og lydene fra alle slags reisende, sannsynligvis både soldater, kjøpmenn og håndverkere. Tre menn – Paulus, Silas og Timoteus – reiser over tolv mil på denne veien, fra Filippi til Tessalonika. Det er ikke noen lett reise, spesielt ikke for Paulus og Silas. De har fremdeles sår etter besøket i Filippi, hvor de ble slått med stokker. – Apg 16:22, 23.

² Hvordan klarer de å la være å tenke på hvor langt de har igjen før de er framme? Det hjelper uten tvil at de snakker sammen. Og de husker sikkert klart og tydelig den fantastiske opplevelsen om fangevokteren i Filippi og familien hans som ble troende. Denne oppmuntrende hendelsen gjorde dem nok enda mer bestemt på å fortsette å forkynne Guds ord. Men etter hvert som de nærmer seg kystbyen Tessalonika, kan det være at de tenker på hvordan de vil bli behandlet av jødene der i byen. Kommer de til å bli angrepet, kanskje til og med slått, slik de ble i Filippi?

3. Hva kan vi lære av Paulus når det gjelder å få mot til å forkynne?

³ I et brev Paulus senere skrev til de kristne i Tessalonika, ser vi hvordan han følte det: «Som dere vet, var vi blitt mishandlet og ydmyket i Filippi, men med vår Guds hjelp tok vi likevel mot til oss og forkynte Guds gode budskap for dere til tross for stor motstand.» (1. Tess 2:2) Det ser ut til at Paulus var litt skeptisk til å besøke Tessalonika, spesielt etter det som hadde skjedd i Filippi. Forstår du hvordan Paulus kan ha følt det? Synes du at det kan være vanskelig å forkynne det gode budskap? Paulus stolte på at Jehova ville gi ham styrke og hjelpe ham til å få det motet han trengte. Det at du studerer Paulus’ eksempel, kan hjelpe deg til å gjøre det samme. – 1. Kor 4:16.

4. Hvorfor er det sannsynlig at Paulus var mer enn tre uker i Tessalonika?

⁴ Beretningen forteller at da Paulus var i Tessalonika, forkynte han i synagogen på tre sabbater. Betyr det at han bare var der i tre uker? Ikke nødvendigvis. Vi vet ikke når Paulus gikk til synagogen første gang etter at han kom til byen. Brevene hans viser at han og samarbeidspartnerne hans arbeidet for å forsørge seg selv da de var i Tessalonika. (1. Tess 2:9; 2. Tess 3:7, 8) Og to ganger i løpet av den tiden Paulus var der, fikk han hjelpeforsyninger fra brødrene i Filippi. (Fil 4:16) Så han var sannsynligvis mer enn tre uker i Tessalonika.

5. Hvordan forsøkte Paulus å appellere til andre?

⁵ Da Paulus hadde fått mot til å forkynne, talte han til dem som var samlet i synagogen. Som han pleide, «resonnerte han med dem ut fra Skriftene. Han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide og bli oppreist fra døden, og han sa: ‘Denne Jesus som jeg forkynner om for dere, han er Kristus’». (Apg 17:2, 3) Legg merke til at Paulus ikke prøvde å appellere til tilhørernes følelser, men til deres fornuft. Han visste at de som var i synagogen, var kjent med og hadde respekt for Skriftene. Det de manglet, var riktig forståelse. Paulus resonnerte derfor med dem ut fra Skriftene og forklarte og beviste at Jesus fra Nasaret var den lovte Messias, eller Kristus.

6. Hvordan resonnerte Jesus ut fra Skriftene, og hva førte det til?

⁶ Paulus etterlignet Jesus, som alltid brukte Skriftene som grunnlag for undervisningen sin. I løpet av sin offentlige tjeneste forklarte Jesus for eksempel disiplene sine at han ifølge Skriftene måtte lide, dø og bli oppreist fra døden. (Matt 16:21) Etter sin oppstandelse viste han seg for dem. Bare det alene skulle være nok til å bevise at han snakket sant. Likevel gjorde Jesus mer. I forbindelse med noe han sa til to av disiplene, står det: «Så forklarte han det som sto om ham i alle Skriftene – han begynte med Moses og alle Profetene.» Hva førte det til? Disiplene utbrøt: «Brant ikke hjertet i oss da han snakket med oss på veien og forklarte Skriftene tydelig for oss?» – Luk 24:13, 27, 32.

7. Hvorfor er det viktig at vi baserer vår undervisning på Bibelen?

⁷ Budskapet i Guds Ord har stor kraft. (Hebr 4:12) De kristne i dag baserer derfor sin lære på Guds Ord, slik Jesus og Paulus og de andre apostlene gjorde. I likhet med dem resonnerer vi med folk, forklarer hva det som står i Bibelen, betyr, og legger fram beviser for vår tro ved å la folk selv få se hva Bibelen sier. Til syvende og sist kommer ikke budskapet fra oss. Når vi er flinke til å bruke Bibelen, hjelper vi folk  til å se at det ikke er våre egne oppfatninger vi forkynner, men Guds lære. I tillegg er det fint å huske på at det budskapet vi forkynner, er helt og fullt basert på Guds Ord. Vi vet at det er til å stole på, noe som gjør at vi kan være like modige i forkynnelsesarbeidet som Paulus var.

8–10. (a) Hvordan reagerte folk i Tessalonika på det gode budskap? (b) Hvorfor ble noen av jødene misunnelige? (c) Hvordan reagerte de jødiske motstanderne?

⁸ Paulus hadde opplevd at det var sant det som Jesus hadde sagt: «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere, og hvis de har holdt mitt ord, vil de også holde deres.» (Joh 15:20) Det var akkurat en slik blandet reaksjon Paulus møtte i Tessalonika – noen tok villig imot budskapet, mens andre motarbeidet det. Lukas skriver om dem som reagerte positivt: «Noen av dem [jødene] ble troende [kristne] og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også mange av de grekerne som tilba Gud, og en god del av de framstående kvinnene.» (Apg 17:4) Det var tydelig at disse nye disiplene gledet seg over at Skriftene ble forklart for dem.

⁹ Selv om noen satte pris på det Paulus sa, var det mange som mislikte det sterkt. Noen av jødene i Tessalonika ble misunnelige på Paulus fordi ‘mange av grekerne’ tok imot det budskapet han forkynte. Disse jødene ville at grekerne skulle bli jødiske proselytter, og de hadde lært dem det som sto i De hebraiske skrifter. De mente derfor at disse grekerne tilhørte dem. Men plutselig virket det som om Paulus stjal dem og fikk dem over på sin side, og det midt i synagogen! Jødene ble rasende.

¹⁰ Lukas forteller hva som skjedde videre: «Jødene ble misunnelige og fikk med seg noen onde menn som sto og hang på torget, og de dannet en pøbelflokk og laget stort oppstyr i byen. De stormet inn i huset til Jason og begynte å lete etter Paulus og Silas for å føre dem ut til pøbelen. Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens ledere og ropte: ‘Disse mennene som har skapt uro overalt, har kommet hit også, og Jason har tatt imot dem i sitt hjem. Alle disse går imot keiserens påbud, for de sier at en annen er konge, nemlig Jesus.’» (Apg 17:5–7) Hvordan gikk det med Paulus og medarbeiderne hans?

11. Hva ble Paulus og de andre forkynnerne anklaget for, og hvilket påbud kan anklagerne ha hatt i tankene? (Se fotnoten.)

¹¹ En pøbelflokk er ikke noe hyggelig. Den stormer fram i raseri, som en elv som går over sine bredder – voldsomt og ukontrollert. Det var  dette våpenet jødene tok i bruk for å bli kvitt Paulus og Silas. Etter at jødene hadde «laget stort oppstyr» i byen, prøvde de å overbevise byens ledere om at Paulus og de andre forkynnerne hadde gjort alvorlige ting som de burde straffes for. For det første ble de anklaget for å ha «skapt uro overalt», enda det ikke var de som var skyld i opprøret i Tessalonika. Den andre anklagen var mye mer alvorlig. Jødene hevdet at misjonærene forkynte en annen Konge, Jesus, og at de dermed brøt keiserens påbud. a

12. Hva er det som viser at anklagene mot de kristne i Tessalonika kunne ha fått alvorlige følger?

¹² Du husker sikkert at de religiøse lederne anklaget Jesus for noe lignende. De sa til Pilatus: «Denne mannen villeder nasjonen vår ... og sier at han selv er Kristus, en konge.» (Luk 23:2) Pilatus dømte Jesus til døden, sannsynligvis fordi han var redd for at keiseren skulle tro at han tolererte høyforræderi. Anklagene mot de kristne i Tessalonika kunne ha fått de samme konsekvensene. Et oppslagsverk sier: «Det er vanskelig å overdrive hvor farlig dette kunne være for dem, ettersom ‘bare en antydning om forræderi mot keiserne ofte kunne få alvorlige følger for de anklagede’.» Ville dette hatefulle angrepet lykkes?

13, 14. (a) Hvorfor var pøbelflokkens angrep mislykket? (b) Hvordan viste Paulus at han fulgte Jesu råd om å være forsiktig, og hvordan kan vi etterligne ham?

¹³ Pøbelflokken klarte ikke å sette en stopper for forkynnelsesarbeidet i Tessalonika. Hvorfor ikke? Én grunn var at de ikke fant Paulus og Silas. En annen grunn var at byens ledere tydeligvis ikke ble overbevist om at anklagene var sanne. Etter at de hadde krevd «en stor nok pengesum som sikkerhet», kanskje i form av kausjon, lot de Jason og de andre brødrene gå. (Apg 17:8, 9) Jesus hadde sagt til sine etterfølgere at de skulle være «forsiktige som slanger og uskyldige som duer», og Paulus fulgte dette rådet. (Matt 10:16) Han unngikk dermed en farlig situasjon, slik at han kunne fortsette å forkynne et annet sted. Det er tydelig at det at han var modig, ikke betydde at han tok unødvendige sjanser. Hvordan kan de kristne i dag etterligne ham?

¹⁴ I vår tid har kristenhetens presteskap ofte hisset opp pøbelflokker mot Jehovas vitner. Med rop om opprør og forræderi manipulerer de politiske ledere til å motarbeide vitnene. I likhet med forfølgerne i det første århundre blir motstandere i dag misunnelige. Som sanne  kristne ønsker vi ikke å skape problemer. Vi unngår konfrontasjoner med sinte og urimelige mennesker så langt det er mulig. I stedet forsøker vi å fortsette arbeidet vårt på en fredelig måte, kanskje ved å komme tilbake når situasjonen har roet seg.

15. Hvordan reagerte berøerne på det gode budskap?

¹⁵ Paulus og Silas ble av sikkerhetsmessige grunner sendt til Berøa, omkring seks mil unna. Da de kom dit, gikk Paulus inn i synagogen og talte til dem som var der. Så glad han må ha blitt da de reagerte positivt på budskapet! Lukas skrev at jødene i Berøa «hadde et mer åpent sinn enn de i Tessalonika. De tok imot budskapet med stor iver og gransket Skriftene daglig for å se om det de hørte, var riktig». (Apg 17:10, 11) Stilte dette de tessalonikerne som hadde tatt imot sannheten, i et dårlig lys? Ikke i det hele tatt. Paulus skrev senere til dem: «Vi [takker] alltid Gud, for da dere hørte oss forkynne Guds ord, tok dere ikke imot det som menneskers ord, men slik som det i virkeligheten er, som Guds ord – og det virker i dere som tror.» (1. Tess 2:13) Men hvorfor ble det sagt at jødene i Berøa hadde et mer åpent sinn?

16. Hvorfor står det at berøerne «hadde et mer åpent sinn»?

¹⁶ Selv om det berøerne fikk høre, var noe nytt, var de ikke skeptiske eller kritiske, men de var heller ikke godtroende. Først lyttet de oppmerksomt til det Paulus sa. Så undersøkte de det de hadde lært, ved hjelp av Skriftene, som Paulus hadde forklart for dem. I tillegg studerte  de Guds Ord flittig, ikke bare på sabbaten, men daglig. Og de gjorde det «med stor iver». De brukte mye tid på å finne ut om denne nye læren stemte med det som sto i Skriftene. Deretter var de ydmyke nok til å forandre seg, for «mange av dem [ble] troende». (Apg 17:12) Det er ikke rart at Lukas sier at de «hadde et mer åpent sinn»!

17. Hvorfor er berøerne et så godt eksempel, og hvordan kan vi fortsette å etterligne dem lenge etter at vi har kommet i sannheten?

¹⁷ Disse berøerne hadde ingen anelse om at deres reaksjon på det gode budskap ville bli nedskrevet og bevart i Guds Ord som et strålende eksempel på hvordan noen hadde et åpent sinn åndelig sett. De gjorde akkurat det Paulus hadde håpet at de skulle gjøre, og det Jehova ville at de skulle gjøre. Og det er akkurat det samme vi oppmuntrer folk til å gjøre i dag – å undersøke Bibelen nøye, slik at de får en solid tro som er basert på Guds Ord. Men er det nødvendig å ha et åpent sinn etter at vi har kommet i sannheten? Ja, for da er det enda viktigere at vi ivrig går inn for å lære av Jehova og er raske til å bruke det han lærer oss. På den måten lar vi Jehova forme oss og lære oss opp i samsvar med hans vilje. (Jes 64:8) Da kan vi fortsette å være til nytte og fullt ut glede vår himmelske Far.

18, 19. (a) Hvorfor dro Paulus fra Berøa, og hvordan kan vi etterligne ham? (b) Hvem skulle Paulus nå forkynne for?

¹⁸ Paulus ble ikke lenge i Berøa. Vi leser: «Da jødene i Tessalonika fikk vite at Paulus også forkynte Guds ord i Berøa, kom de dit for å hisse opp folkemengden og skape uro. Da sendte brødrene straks Paulus ned til kysten, mens både Silas og Timoteus ble igjen. Men de som fulgte Paulus, tok ham med seg helt til Aten. Så dro de tilbake, med beskjed til Silas og Timoteus om at de skulle komme til Paulus så snart som mulig.» (Apg 17:13–15) Disse fiendene av det gode budskap ga seg ikke så lett! De var ikke fornøyde med bare å jage Paulus ut av Tessalonika. De dro til Berøa og prøvde å få i gang de samme urolighetene der – men til ingen nytte. Paulus visste at han hadde et enormt distrikt, så han dro ganske enkelt til et annet sted for å forkynne. Vi som lever i dag, lar heller ikke noen få oss til å slutte å forkynne!

¹⁹ Etter å ha vitnet grundig for jødene i Tessalonika og Berøa hadde Paulus uten tvil lært mye om hvor viktig det er å forkynne modig og resonnere med folk ut fra Skriftene. Det har vi også lært. Men nå skulle Paulus forkynne for en helt annen gruppe mennesker – den ikke-jødiske befolkningen i Aten. Hvordan gikk det i den byen? Det skal vi se på i det neste kapitlet.