1–3. (a) Hvorfor blir Paulus så opprørt over det han ser i Aten? (b) Hva kan vi lære av Paulus’ eksempel?

 PAULUS er opprørt. Han er i Aten, et læresenter hvor Sokrates, Platon og Aristoteles i sin tid underviste. Aten er en veldig religiøs by. Overalt – i templene, på torgene og på gatene – ser Paulus en rekke gudebilder, for atenerne tilber en hel gudeverden, et panteon. Han vet hvordan Jehova, den sanne Gud, ser på avgudsdyrkelse. (2. Mos 20:4, 5) Denne trofaste apostelen har samme syn som Jehova – han avskyr avguder!

² Det Paulus ser da han kommer inn på torget, eller agoraen, er spesielt sjokkerende. Der, i det nordvestlige hjørnet, like ved den viktigste åpningen inn til torget, står det falliske statuer av guden Hermes på rekke og rad. Torget er fullt av avgudsbilder. Hvordan vil denne oppriktige apostelen forkynne for mennesker som tilber så mange avguder? Vil han bevare roen og skape en felles plattform ved å snakke om noe han og tilhørerne er enige om? Vil han klare å hjelpe noen til å søke den sanne Gud og virkelig finne ham?

³ Paulus’ tale til de lærde mennene i Aten, som vi finner i Apostlenes gjerninger 17:22–31, er et mønster når det gjelder talekunst, taktfullhet og god vurderingsevne. Ved å studere Paulus’ eksempel kan vi lære mye om hvordan vi kan skape en felles plattform og hjelpe dem vi forkynner for, til å resonnere.

4, 5. Hvor i Aten forkynte Paulus, og hvem forkynte han for?

⁴ Paulus besøkte Aten på sin andre misjonsreise, omkring år 50. a Mens han ventet på at Silas og Timoteus skulle komme fra Berøa, begynte han «å resonnere i synagogen med jødene», slik han pleide. Og for å komme i kontakt med den ikke-jødiske befolkningen i Aten fant han seg også et annet distrikt – torget i byen. (Apg 17:17) Torget var på  nesten 50 mål og lå nordvest for Akropolis. Det var ikke bare et sted hvor man kunne kjøpe og selge. Et oppslagsverk sier at det var «byens økonomiske, politiske og kulturelle midtpunkt». Atenerne elsket å samles der og delta i intellektuelle samtaler.

⁵ Det var ikke de enkleste tilhørerne Paulus sto overfor på torget. Noen av dem var epikureere og stoikere, som tilhørte rivaliserende filosofiske skoler. b Epikureerne trodde at livet var blitt til ved en tilfeldighet. Livssynet deres kunne oppsummeres på denne måten: «Ingen grunn til å frykte Gud, ikke noe å føle i døden, det gode kan oppnås, det onde kan utholdes.» Stoikerne la vekt på fornuft og logikk og trodde ikke på en personlig Gud. Verken epikureerne eller stoikerne trodde på oppstandelsen, som de kristne forkynte om. De filosofiske synspunktene som disse to gruppene hadde, stemte helt tydelig ikke overens med de rene sannhetene som de kristne trodde på, og som Paulus forkynte om.

6, 7. Hvordan reagerte noen av de intellektuelle grekerne på Paulus’ forkynnelse, og hvilken lignende reaksjon kan vi møte?

⁶ Hvordan reagerte de intellektuelle grekerne på Paulus’ forkynnelse? Noen kalte ham «pratmakeren», et ord som også kan bety «frøplukkeren; kornplukkeren». (Se studienote til Apostlenes gjerninger 17:18, nwtsty.) En bibelkommentator sier om dette greske ordet: «[Det] ble opprinnelig brukt om en liten fugl som gikk omkring og plukket korn, og senere om personer som plukket opp smuler og annet rusk og rask på torget. Enda senere ble det brukt billedlig om en person som samlet noen opplysninger her og noen der, og spesielt om en som ikke var i stand til å sette dem riktig sammen.» Disse lærde mennene sa i virkeligheten at Paulus var uvitende og bare gjentok ting som andre hadde sagt. Men som vi skal se, lot ikke Paulus seg skremme av det.

⁷ Det samme skjer i dag. Som Jehovas vitner er vi ofte blitt kalt nedsettende ting fordi vi støtter oss til Bibelen. Noen lærere, for eksempel, framholder evolusjonsteorien som et faktum og sier at alle intelligente mennesker tror på den. De mener med andre ord at de som ikke vil tro på den, er uvitende. De vil ha folk til å tro at vi er ‘frøplukkere’ når vi peker på beviser i naturen for at det finnes en Skaper, og forteller hva Bibelen sier. Men vi lar oss ikke skremme. Vi snakker tvert imot med overbevisning når vi forsvarer vår tro på at livet på jorden er et resultat av en intelligent Designer, Jehova Gud. – Åp 4:11.

8. (a) Hvordan reagerte noen av dem som hørte Paulus forkynne? (b) Hva kan ligge i det at Paulus ble ført til Areopagos? (Se fotnoten på side 142.)

⁸ Noen andre av dem som hørte Paulus forkynne på torget, reagerte på en annen måte. «Han forkynner visst om fremmede guder», sa de.  (Apg 17:18) Forsøkte Paulus virkelig å gjøre atenerne kjent med nye guder? Dette var en alvorlig sak. Det minnet om det som Sokrates var blitt anklaget og dømt til døden for flere hundre år tidligere. Ikke overraskende ble Paulus ført til Areopagos og bedt om å forklare det som hørtes så merkelig ut for atenerne. c Hvordan ville Paulus forsvare budskapet sitt for mennesker som ikke kjente til Skriftene?

9–11. (a) Hvordan skapte Paulus en felles plattform som han kunne bygge videre på? (b) Hvordan kan vi etterligne Paulus når vi forkynner?

⁹ Husk at Paulus ble veldig opprørt over alle avgudsbildene han så. Men i stedet for å rette et frontalangrep mot avgudsdyrkelsen bevarte han roen. Han forsøkte taktfullt å få tilhørerne over på sin side ved å  finne noe som han og de var enige om. Han begynte slik: «Atenske menn, jeg legger merke til at dere på alle måter ser ut til å være mer religiøse enn andre.» (Apg 17:22) Det var klokt av ham å rose dem for at de var religiøse mennesker. Han visste at noen av dem som var villedet av falsk lære, kunne ha et hjerte som var mottagelig for sannheten. Paulus hadde jo selv en gang «handlet i uvitenhet og i mangel på tro». – 1. Tim 1:13.

¹⁰ Paulus bygde videre på denne felles plattformen. Han nevnte at han hadde sett et konkret bevis for at atenerne var religiøse – nemlig et alter viet til «en ukjent gud». I en bibelhåndbok står det at «det var vanlig blant grekere og andre å vie altere til ‘ukjente guder’ av frykt for at de i sin tilbedelse skulle ha utelatt en gud som ellers kunne føle seg krenket». Når atenerne hadde et slikt alter, innrømmet de at det fantes en Gud som var ukjent for dem. Paulus tok utgangspunkt i dette alteret for å komme inn på det budskapet han forkynte. Han forklarte: «Det som dere altså tilber uten å kjenne, det forkynner jeg for dere.» (Apg 17:23) Paulus gikk forsiktig fram, men resonnerte likevel med dem på en overbevisende måte. Han forkynte ikke om en ny eller fremmed gud, som noen hadde anklaget ham for. Han gjorde dem kjent med den Gud som var ukjent for dem – den sanne Gud.

¹¹ Hvordan kan vi etterligne Paulus når vi forkynner? Hvis vi er observante, kan vi se etter tegn på at en person er religiøs. Det kan dreie seg om noe i eller utenfor huset eller noe personen har på seg. Vi kan kanskje si: «Jeg ser at du må være en troende. Jeg hadde faktisk håpet å treffe noen som er interessert i åndelige spørsmål.» Når vi på en taktfull måte tar utgangspunkt i en persons religiøse følelser, kan vi skape en felles plattform som vi kan bygge videre på. Husk at vi ikke er ute etter å forhåndsdømme noen på grunnlag av deres religiøse overbevisning. Blant våre brødre og søstre er det mange som tidligere oppriktig trodde på falske læresetninger.

12. Hvordan tilpasset Paulus seg tilhørerne sine?

¹² Paulus hadde skapt en felles plattform, men hvordan bygde han videre på den når han forkynte? Ettersom han var klar over at tilhørerne hans var opplært i gresk filosofi og ikke kjente Skriftene, brukte han flere innfallsvinkler. For det første la han fram det Skriftene lærte, uten å sitere direkte fra dem. For det andre identifiserte han seg med tilhørerne og brukte av og til ordene «oss» og «vi». For det tredje siterte han fra gresk litteratur for å vise at noe av det han sa, også sto i deres egne skrifter. La oss nå se nærmere på Paulus’ kraftfulle tale. Hvilke viktige sannheter var det han la fram om den Gud som var ukjent for atenerne?

13. Hva forklarte Paulus om universets opprinnelse, og hva var det han ville ha fram?

 ¹³ Gud skapte universet. Paulus sa: «Den Gud som skapte verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med menneskehender.» d (Apg 17:24) Universet er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Den sanne Gud har skapt alt. (Sal 146:6) I motsetning til Atene og de andre gudene som var avhengige av templer, helligdommer og altere for å bli æret, kan ikke templer som er bygd av mennesker, romme himmelens og jordens Suverene Herre. (1. Kong 8:27) Det var tydelig hva Paulus ville ha fram: Den sanne Gud er større enn alle menneskelagde guder i menneskelagde templer. – Jes 40:18–26.

14. Hvordan viste Paulus at Gud ikke er avhengig av mennesker?

¹⁴ Gud er ikke avhengig av mennesker. Avgudsdyrkerne pleide å kle avgudene sine i flotte klær, overøse dem med dyre gaver og komme med mat og drikke til dem – som om avgudene trengte det! Noen av de greske filosofene som hørte Paulus’ tale, kan på den annen side ha ment at en gud ikke trengte å få noe av mennesker. I så fall var de sikkert enige med Paulus i at Gud «ikke [har] noe behov for å bli tjent av mennesker». Det finnes ikke noe materielt som mennesker kan gi Skaperen. Derimot gir han menneskene det de trenger – «liv og pust og alle ting», deriblant sol, regn og fruktbar jord. (Apg 17:25; 1. Mos 2:7) Så Gud, Giveren, er ikke avhengig av mennesker, mottakerne.

15. Hvordan gikk Paulus fram for å vise atenerne at alle mennesker er like mye verdt, og hva kan vi lære av det?

¹⁵ Gud skapte mennesket. Atenerne mente at de var bedre enn dem som ikke var grekere. Men stolthet på grunn av nasjonalitet eller etnisitet er i strid med det Bibelen lærer. (5. Mos 10:17) Paulus tok opp dette  følsomme emnet på en dyktig og taktfull måte. Han sa: «Fra ett menneske lot [Gud] hver nasjon av mennesker bli til.» Dette ga uten tvil tilhørerne hans noe å tenke på. (Apg 17:26) Han henviste til beretningen i 1. Mosebok om Adam, menneskehetens stamfar. (1. Mos 1:26–28) Ettersom alle mennesker har en felles stamfar, er ingen nasjonalitet eller folkegruppe bedre enn en annen. Paulus’ poeng var ikke til å misforstå. Vi kan lære noe viktig av Paulus’ eksempel. Selv om vi ønsker å være taktfulle og rimelige når vi forkynner, vil vi ikke utvanne sannhetene i Bibelen for at det skal bli lettere for andre å godta dem.

16. Hva er Skaperens hensikt med menneskene?

¹⁶ Det var Guds hensikt at menneskene skulle ha et nært forhold til ham. Filosofene blant Paulus’ tilhørere hadde kanskje i lang tid diskutert hva som var meningen med livet, uten å ha noen god forklaring på det. Men Paulus forklarte tydelig hva som er Skaperens hensikt med menneskene. Han sa at Gud vil at de «skal søke ham, ja lete etter ham og virkelig finne ham. Han er nemlig ikke langt borte fra en eneste av oss». (Apg 17:27) Den Gud som var ukjent for atenerne, er på ingen måte en Gud som det er umulig å bli kjent med. Han er ikke langt borte fra dem som virkelig ønsker å finne ham og lære om ham. (Sal 145:18) Legg merke til at Paulus sa «oss». På den måten tok han seg selv med blant dem som trengte å «søke» og «lete etter» Gud.

17, 18. Hvorfor bør mennesker føle seg dratt til Gud, og hva kan vi lære av den måten Paulus appellerte til tilhørerne sine på?

¹⁷ Menneskene burde føle seg dratt til Gud. Det er takket være ham  «vi lever, beveger oss og er til», sa Paulus. Noen bibelkommentatorer mener at Paulus siterte noen ord av Epimenides, en kretisk dikter som levde på 500-tallet fvt., og som var «en viktig personlighet innen religiøs tradisjon i Aten». Paulus understreket hvorfor mennesker burde føle seg dratt til Gud, ved å si: «Noen av deres egne diktere har sagt: ‘For vi er også hans barn.’» (Apg 17:28) Menneskene burde føle at de var i et slektskapsforhold til Gud. Han skapte det første mennesket, som alle andre mennesker er etterkommere av. For å appellere til tilhørerne sine siterte Paulus direkte fra greske skrifter som tilhørerne uten tvil hadde respekt for. e Vi kan etterligne Paulus ved at vi i begrenset grad av og til siterer fra historiebøker, oppslagsverk eller andre anerkjente kilder. Et treffende sitat fra en slik kilde kan for eksempel hjelpe en person til å se hva som er opprinnelsen til falske religiøse skikker og feiringer.

¹⁸ Hittil i talen hadde Paulus trukket fram viktige sannheter om Gud, og presentasjonen var skreddersydd for denne forsamlingen. Hva ville han at atenerne skulle gjøre med disse viktige opplysningene? Han gikk straks i gang med å fortelle dem det.

19, 20. (a) Hvordan viste Paulus på en taktfull måte hvor meningsløst det er å tilbe menneskelagde avguder? (b) Hva måtte Paulus’ tilhørere gjøre?

¹⁹ Paulus oppmuntret tilhørerne sine til å gå til handling. Han henviste til det han nettopp hadde sitert fra greske tekster, og sa: «Fordi vi altså er Guds barn, må vi ikke tenke at Gud ligner noe av gull eller sølv eller stein, noe som er uttenkt og kunstnerisk utformet av mennesker.» (Apg 17:29) Hvis menneskene er skapt av Gud, hvordan kan da et gudebilde, som er skapt av mennesker, være Gud? Paulus’ taktfulle resonnement avslørte hvor meningsløst det var å tilbe menneskelagde avguder. (Sal 115:4–8; Jes 44:9–20) Når Paulus inkluderte seg selv ved å si «må vi ikke», gjorde han det uten tvil lettere for tilhørerne å godta det han sa.

²⁰ Paulus gjorde det helt klart at det var nødvendig å gjøre noe aktivt: «Tidligere har Gud riktignok båret over med en slik uvitenhet [som å tro at Gud kunne godkjenne mennesker som tilba avguder], men nå sier han til alle mennesker overalt at de skal angre.» (Apg 17:30) Noen av tilhørerne ble kanskje sjokkert over at de ble oppfordret til å angre. Men den kraftfulle talen viste tydelig at de hadde fått livet av Gud og derfor måtte stå til ansvar overfor ham. De måtte søke Gud, lære sannheten om ham og begynne å leve helt og fullt i harmoni med denne sannheten.  For atenerne innebar det at de måtte innse at avgudsdyrkelse var synd, og at det var noe de måtte slutte med.

21, 22. Med hvilke kraftfulle ord avsluttet Paulus talen sin, og hva betyr disse ordene for oss?

²¹ Paulus avsluttet talen med noen kraftfulle ord: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt. Og han har gitt en garanti til alle mennesker ved å oppreise ham fra døden.» (Apg 17:31) Det skal komme en dommens dag, og det er en alvorlig grunn til å søke og finne den sanne Gud! Paulus sa ikke hva navnet på den utnevnte Dommeren var. Men han sa noe helt spesielt om ham: Han hadde levd som menneske, dødd og blitt oppreist fra døden av Gud!

²² Denne kraftfulle avslutningen betyr mye for oss som lever nå. Vi vet at den Dommeren som Gud har utnevnt, er den oppstandne Jesus Kristus. (Joh 5:22) Vi vet også at dommens dag kommer til å vare i tusen år, og at den nærmer seg raskt. (Åp 20:4, 6) Vi er ikke redde for dommens dag, for vi forstår at den vil føre til at de som er trofaste, får en fantastisk framtid. Det største av alle mirakler – Jesu Kristi oppstandelse – er en garanti for at dette håpet for framtiden vil bli oppfylt!

23. Hvordan reagerte folk på Paulus’ tale?

²³ Folk reagerte forskjellig på Paulus’ tale. ‘Noen begynte å håne ham’ da de hørte om oppstandelsen. Andre var høflige, men ville ikke ta noe standpunkt. De sa: «Vi vil gjerne høre mer om dette en annen gang.» (Apg 17:32) Men noen reagerte positivt: «Noen sluttet seg til ham og ble troende. Blant dem var Dionysios, som var dommer ved Areopagos-domstolen, og en kvinne som het Damaris, og flere andre.» (Apg 17:34) Vi møter lignende reaksjoner når vi forkynner. Noen gjør narr av oss, mens andre er høflige, selv om de ikke er interessert. Men det er også noen som tar imot Rikets budskap og blir troende, og det gir oss stor glede.

24. Hva kan vi lære av den talen Paulus holdt da han var blitt ført til Areopagos?

²⁴ Den talen Paulus holdt, kan lære oss mye om logisk oppbygning, om overbevisende argumentasjon og om hvordan vi kan tilpasse oss tilhørerne våre. Vi kan også lære at det er viktig å være tålmodig og taktfull når man snakker med noen som er villedet av falsk religion. Dessuten kan vi lære noe annet viktig: Vi må aldri forandre på Bibelens sannhet bare for å bli godtatt av tilhørerne våre. Ja, ved å etterligne Paulus kan vi bli flinkere til å undervise i felttjenesten, og tilsynsmennene kan bli dyktigere til å undervise i menigheten. På den måten blir vi godt rustet til å hjelpe andre til å ‘søke Gud og virkelig finne ham’. – Apg 17:27.