1–3. (a) Beskriv omstendighetene omkring Eutykus’ død. (b) Hva gjør Paulus, og hva forteller det om ham?

 PAULUS er i et overfylt rom i tredje etasje i et hus i Troas. Han har talt lenge til vennene, for dette er den siste kvelden han er sammen med dem. Det er blitt midnatt. Det er mange brennende lamper i rommet, noe som gjør at det er ekstra varmt der og kanskje også mye røyk. I et av vinduene sitter en ung mann som heter Eutykus. Mens Paulus taler, sovner Eutykus og faller ut av vinduet!

² Som lege er sikkert Lukas en av de første som løper ned for å se hvordan det har gått med den unge mannen. Det er ingen tvil om tilstanden hans – han er død. (Apg 20:9) Men så skjer det et mirakel. Paulus bøyer seg over den unge mannen og sier til dem som har samlet seg rundt ham: «Ikke vær urolige, for nå lever han.» Paulus har vekket Eutykus til live igjen! – Apg 20:10.

³ Denne hendelsen viser hvor stor kraft Guds hellige ånd har. Ingen kunne med rette si at det som skjedde, var Paulus’ feil. Men Paulus ville ikke at det var Eutykus’ død brødrene og søstrene skulle huske etter dette viktige møtet, eller at det som hadde skjedd, skulle få dem til å miste troen. Ved å oppreise ham fra døden sørget Paulus for at menigheten ble styrket og oppmuntret til å fortsette å forkynne. Det er ingen tvil om at Paulus følte ansvar for andres liv. Han sa jo: «Jeg er ren for alles blod.» (Apg 20:26) La oss se hva vi kan lære av Paulus når det gjelder dette.

4. Hva hadde Paulus vært igjennom?

⁴ Som vi drøftet i det forrige kapitlet, hadde Paulus vært igjennom en prøvelse som må ha vært veldig skremmende. Hans forkynnelse i Efesos hadde ført til store uroligheter. Og sølvsmedene, som baserte inntektene sine på dyrkelsen av Artemis, hadde virkelig fått i stand opptøyer! Apostlenes gjerninger 20:1 forteller hva som skjedde videre:  «Da oppstyret hadde lagt seg, sendte Paulus bud på disiplene. Han oppmuntret dem, og så sa han farvel og begynte på reisen til Makedonia.»

5, 6. (a) Hvor lenge kan Paulus ha vært i Makedonia, og hva gjorde han for brødrene der? (b) Hvilken holdning hadde Paulus til trosfellene sine?

⁵ På veien til Makedonia gjorde Paulus et stopp i havnebyen Troas. Han håpet at Titus, som var blitt sendt til Korint, skulle bli med ham videre derfra. (2. Kor 2:12, 13) Men da han skjønte at Titus ikke kom, reiste han videre til Makedonia. Der var han kanskje i omkring et år, og han «hadde mye oppmuntrende å si til disiplene der». a (Apg 20:2) Titus møtte ham til slutt i Makedonia, og han kunne fortelle gode nyheter om korinternes reaksjon på det første brevet fra ham. (2. Kor 7:5–7) Dette fikk Paulus til å skrive et nytt brev til dem, det vi nå kjenner som 2. Korinterbrev.

⁶ Vi kan merke oss at Lukas sier at Paulus oppmuntret brødrene i Efesos og Makedonia. Det sier mye om Paulus’ holdning til trosfellene sine. I motsetning til fariseerne, som så ned på andre og foraktet dem, betraktet Paulus brødrene og søstrene som medarbeidere.  (Joh 7:47–49; 1. Kor 3:9) Og han bevarte denne holdningen også når han måtte gi dem streng veiledning. – 2. Kor 2:4.

7. Hvordan kan tilsynsmenn i dag etterligne Paulus?

⁷ De eldste i menighetene og kretstilsynsmennene i dag går inn for å etterligne Paulus. Selv når de må irettesette noen, er målet deres å styrke dem som trenger hjelp. De fordømmer dem ikke, men viser empati og prøver å oppmuntre dem. En erfaren kretstilsynsmann sa en gang: «De fleste av våre brødre og søstre ønsker å gjøre det som er rett, men mange kjemper med frustrasjoner og frykt og en følelse av at de ikke makter å hjelpe seg selv.» Tilsynsmennene kan styrke brødre og søstre som sliter med slike følelser. – Hebr 12:12, 13.

8, 9. (a) Hvorfor gjorde Paulus om på planene om å seile til Syria? (b) Hva kan ha vært grunnen til at jødene hatet Paulus?

⁸ Fra Makedonia reiste Paulus til Korint. b Etter å ha vært der i tre måneder var han ivrig etter å komme videre til Kenkreai, hvor han hadde planer om å ta en båt til Syria. Derfra kunne han dra til Jerusalem og overlevere innsamlede bidrag til fattige brødre og søstre der. c (Apg 24:17; Rom 15:25, 26) Men det skjedde noe uventet som gjorde at han måtte gjøre om på planene sine. Vi leser i Apostlenes gjerninger 20:3: «Jødene hadde planlagt å drepe ham.»

⁹ Jødene hatet Paulus fordi han hadde forlatt jødedommen. Hans forkynnelse hadde tidligere ført til at Krispus – en fremtredende person i synagogen i Korint – var blitt omvendt. (Apg 18:7, 8; 1. Kor 1:14) En annen gang hadde jødene i Korint kommet med anklager mot Paulus overfor Gallio, prokonsulen i Akaia. Men Gallio avviste anklagene, noe som gjorde Paulus’ fiender rasende. (Apg 18:12–17) Det kan være at jødene i Korint visste eller gikk ut fra at Paulus snart ville seile ut fra Kenkreai, som lå i nærheten, og at de derfor la planer om å legge seg i bakhold der. Hva skulle Paulus gjøre?

10. Var det feigt av Paulus å la være å dra til Kenkreai? Forklar.

¹⁰ Av hensyn til sin egen sikkerhet – og for at de innsamlede bidragene han hadde med seg, skulle komme trygt fram – valgte Paulus å la være å dra til Kenkreai og i stedet reise tilbake gjennom Makedonia. Det kunne naturligvis være farlig å reise til lands også. Det lå ofte røvere på lur langs veien, og vertshusene var heller ikke alltid så trygge. Likevel foretrakk Paulus de farene som truet til lands, framfor det som ventet ham i Kenkreai. Heldigvis reiste han ikke alene. På denne etappen  av misjonsreisen hadde han med seg Aristarkus, Gaius, Sekundus, Sopater, Timoteus, Trofimus og Tykikus. – Apg 20:3, 4.

11. Hva gjør de kristne i vår tid for å beskytte seg, og hva gjorde Jesus?

¹¹ I likhet med Paulus tar de kristne i vår tid visse forholdsregler for å beskytte seg når de forkynner. I noen områder går de sammen i grupper – eller i hvert fall to og to – framfor å gå alene. Hva med forfølgelse? De kristne vet at de ikke kan unngå å bli forfulgt. (Joh 15:20; 2. Tim 3:12) Men de utsetter seg ikke bevisst for fare. Tenk på hva Jesus gjorde. En gang da noen motstandere i Jerusalem tok opp steiner for å kaste på ham, «skjulte [han] seg og gikk ut av templet». (Joh 8:59) Senere, da jødene sammensverget seg for å drepe ham, «gikk [han] ... ikke lenger offentlig omkring blant jødene, men han dro bort derfra til området i nærheten av ødemarken». (Joh 11:54) Når det var nødvendig, gjorde Jesus det han kunne for å beskytte seg, slik at Guds vilje med ham kunne bli gjennomført. De kristne i vår tid gjør det samme. – Matt 10:16.

12, 13. (a) Hvilken virkning hadde det på menigheten at Eutykus ble vekket til live? (b) Hvilket bibelsk håp er til trøst for dem i vår tid som har mistet noen av sine kjære?

¹² Paulus og de som var med ham, reiste sammen gjennom Makedonia, og det ser ut til at de så skilte lag. De ble tydeligvis gjenforent i Troas. d Beretningen sier: «Fem dager senere møtte vi dem i Troas.» e (Apg 20:6) Det var her den unge mannen Eutykus ble oppreist fra døden, som vi leste om i begynnelsen av kapitlet. Forestill deg hvordan brødrene og søstrene må ha følt det da Eutykus ble levende igjen! Beretningen forteller at «det var til uendelig stor trøst for dem». – Apg 20:12.

¹³ Slike mirakler skjer jo ikke i dag. Men det håpet Bibelen gir om en oppstandelse, er likevel «til uendelig stor trøst» for dem som har mistet noen av sine kjære i døden. (Joh 5:28, 29) Tenk på dette: Fordi Eutykus var ufullkommen, døde han igjen senere. (Rom 6:23) Men de som blir oppreist fra døden i Guds nye verden, kan få leve evig! Og de som blir oppreist for å regjere sammen med Jesus i himmelen, vil få udødelighet. (1. Kor 15:51–53) Ja, de kristne i vår tid – enten de tilhører de salvede eller de «andre sauer» – har god grunn til å føle «uendelig stor trøst». – Joh 10:16.

14. Hva sa Paulus til de eldste fra Efesos da han møtte dem i Milet?

¹⁴ Paulus og de som var med ham, reiste fra Troas til Assos og deretter til Mitylene, Kios, Samos og Milet. Paulus ville gjerne nå fram til Jerusalem til pinsehøytiden og skyndte seg for å rekke det. Det forklarer hvorfor han på tilbakereisen valgte en båt som ikke gikk innom Efesos. Men han ville gjerne snakke med de eldste i Efesos, så han ba dem om å møte ham i Milet. (Apg 20:13–17) Da de kom dit, sa han til dem: «Dere vet godt hvordan jeg levde blant dere fra den første dagen jeg kom til provinsen Asia. Jeg tjente som en slave for Herren med all ydmykhet og med tårer og under prøvelser som rammet meg på grunn av jødenes onde planer. Og jeg unnlot ikke å fortelle dere noe av det som kunne være til hjelp for dere, eller å undervise dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg vitnet grundig for både jøder og grekere om at de skulle angre, vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.» – Apg 20:18–21.

15. Nevn noen av fordelene ved å forkynne fra hus til hus.

¹⁵ Det er mange måter å gjøre folk kjent med det gode budskap på i dag. Vi etterligner Paulus og går dit hvor det er folk – på bussholdeplasser,  på travle gater og på torg. Men det å gå fra hus til hus er fortsatt den viktigste forkynnelsesmetoden Jehovas vitner bruker. Hvorfor? Det at vi forkynner på denne måten, gir alle mulighet til å høre Rikets budskap regelmessig, og det viser at Jehova ikke gjør forskjell på folk. Det gjør det også mulig for oppriktige mennesker å få den hjelpen de trenger for å bli kjent med ham. Forkynnelsen fra hus til hus styrker dessuten troen og utholdenheten hos dem som deltar i den. Ja, det som kjennetegner de sanne kristne i vår tid, er nettopp det at de ivrig forkynner «offentlig og fra hus til hus».

16, 17. Hvordan viste Paulus at han var uredd, og hvordan etterligner de kristne ham i vår tid?

¹⁶ Paulus sa til de eldste fra Efesos at han ikke visste hvilke farer han ville møte når han kom tilbake til Jerusalem. Men han sa: «Jeg ser ikke på mitt eget liv som noe betydningsfullt, så lenge jeg kan fullføre mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus – å vitne grundig om det gode budskap om Guds ufortjente godhet.» (Apg 20:24) Paulus var uredd. Han ville ikke la noe – verken dårlig helse eller hard motstand – hindre ham i å fullføre sitt oppdrag.

¹⁷ De kristne i vår tid utholder også mange vanskelige situasjoner. Noen opplever forbud og forfølgelse fra myndighetenes side. Andre har fysiske eller følelsesmessige plager å kjempe med. Kristne ungdommer møter gruppepress på skolen. Uansett hvilken situasjon Jehovas vitner befinner seg i, er de trofaste, slik Paulus var. De er fast bestemt på «å vitne grundig om det gode budskap».

18. Hva gjorde Paulus for å være fri for blodskyld, og hvordan kunne de eldste fra Efesos gjøre det samme?

¹⁸ Paulus kom deretter med noen direkte og konkrete påminnelser til de eldste fra Efesos og trakk fram det han selv hadde gjort, som et eksempel. Først fortalte han dem at dette mest sannsynlig var siste gang de kom til å se ham. Deretter sa han: «Jeg er ren for alles blod, for jeg har fortalt dere alt om Guds hensikt og ikke holdt noe tilbake.» Hvordan kunne de eldste fra Efesos etterligne Paulus og på den måten være fri for blodskyld? Han sa til dem: «Pass på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i for at dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apg 20:26–28) Han gjorde dem oppmerksomme på at «glupske ulver» skulle komme inn blant dem og ‘forvrenge sannheten for å få disiplene med seg’. Hva måtte de eldste gjøre? «Hold dere ... våkne», sa Paulus, «og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å veilede hver og en av dere med tårer.» – Apg 20:29–31.

19. Hvilket frafall utviklet seg i slutten av det første århundre, og hva har det ført til?

 ¹⁹ «Glupske ulver» dukket opp i slutten av det første århundre. Omkring år 98 skrev apostelen Johannes: «Mange antikrister har allerede stått fram ... De gikk ut fra oss, men de var ikke av vårt slag. Hvis de hadde vært av vårt slag, ville de ha blitt hos oss.» (1. Joh 2:18, 19) På 200-tallet hadde frafallet ført til at kristenhetens presteklasse oppsto, og på 300-tallet sørget keiser Konstantin for at denne falske formen for «kristendom» fikk offentlig anerkjennelse. Ved at de religiøse lederne godtok hedenske ritualer og fikk dem til å virke «kristne», kan man virkelig si at de ‘forvrengte sannheten’. Virkningene av dette frafallet kan fortsatt ses i kristenhetens lære og skikker.

20, 21. Hvordan viste Paulus at han var selvoppofrende, og hvordan kan kristne eldste i vår tid være det?

²⁰ Paulus levde på en helt annen måte enn dem som senere utnyttet menigheten. Han arbeidet for å forsørge seg selv og ikke være en unødvendig belastning for vennene. Det han gjorde for trosfellene sine, var ikke noe han gjorde for å tjene på det selv. Han oppfordret de eldste fra Efesos til å være selvoppofrende. Han sa til dem: «Dere ... må hjelpe de svake. Og dere må huske det Herren Jesus selv sa: ‘Det er større lykke ved å gi enn ved å få.’» – Apg 20:35.

²¹ Kristne eldste i vår tid er selvoppofrende, slik Paulus var. De som er betrodd det ansvaret å «være hyrder for Guds menighet», tar hånd om oppgavene sine på en uselvisk måte. Kristenhetens presteskap, derimot, flår hjordene sine. Men stolthet og ærgjerrighet hører ikke hjemme i den kristne menighet, for de som ‘søker sin egen ære’, vil med tiden mislykkes. (Ordsp 25:27) «Hvis man tar seg friheter, fører det til skam.» – Ordsp 11:2.

22. Hva var det som gjorde at de eldste i Efesos ble så glad i Paulus?

²² Paulus’ oppriktige kjærlighet til brødrene gjorde at de på sin side ble glad i ham. Da tiden var inne til at han skulle reise fra dem, «begynte [alle] å gråte, og de omfavnet Paulus og kysset ham». (Apg 20:37, 38) De som i likhet med Paulus uselvisk gir av seg selv for å tjene sine brødre og søstre, blir på lignende måte høyt elsket og verdsatt. Etter at vi nå har sett hvilket enestående eksempel Paulus var, er du sikkert enig i at han verken skrøt eller overdrev da han sa: «Jeg er ren for alles blod.» – Apg 20:26.