Det er nå «den sjette timen», det vil si cirka kl. 12. Et mystisk mørke ‘dekker hele landet og varer til den niende timen’, cirka kl. 15. (Markus 15:33) Det er ikke en solformørkelse som er årsaken til dette uhyggelige mørket. Solformørkelser inntreffer når det er nymåne, men nå er det påske og fullmåne. Og dette mørket varer mye lenger enn de få minuttene en solformørkelse varer. Så det er Gud som står bak dette mørket!

Se for deg hvilken virkning dette må ha på dem som gjør narr av Jesus. I løpet av denne perioden med mørke går fire kvinner bort til torturpælen. Det er Jesu mor, Salome, Maria Magdalena og den Maria som er mor til apostelen Jakob den lille.

Apostelen Johannes står sammen med Jesu sørgende mor «ved Jesu torturpæl». Maria ser sønnen, som hun har født og oppdratt, henge der på pælen med fryktelige smerter. For henne føles det som om ‘et langt sverd går gjennom henne’. (Johannes 19:25; Lukas 2:35) Til tross for at Jesus har intense smerter, tenker han likevel på hennes ve og vel. Selv om det er anstrengende for ham, nikker han mot Johannes og sier til moren sin: «Se! Din sønn!» Så nikker han mot Maria og sier til Johannes: «Se! Din mor!» – Johannes 19:26, 27.

Jesus overlater omsorgen for moren sin, som tydeligvis nå er enke, til den apostelen han er spesielt glad i. Jesus er klar over at halvbrødrene hans, Marias andre sønner, ikke tror på ham ennå. Så han sørger for at moren hans skal få dekket både sine åndelige og sine fysiske behov. For et godt eksempel!

Omtrent på den tiden da mørket tar slutt, sier Jesus: «Jeg er tørst.» Dermed oppfyller han noe som står i Skriftene. (Johannes 19:28; Salme 22:15) Jesus merker at hans Far på en måte har trukket tilbake sin beskyttelse, slik at Sønnens lojalitet kan bli prøvd til det ytterste. Jesus roper høyt: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?», som betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som står i nærheten, misforstår og utbryter: «Hør! Han roper på Elia.» En av dem løper og dypper en svamp i sur vin, setter den på en stav og holder den opp så Jesus kan drikke. Men andre sier: «Vent! La oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» – Markus 15:34–36.

Deretter roper Jesus høyt: «Det er fullført!» (Johannes 19:30) Ja, han har fullført alt det som hans Far sendte ham til jorden for å gjøre. Til slutt sier Jesus: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» (Lukas 23:46) Han overgir sin livskraft til Jehova Gud, trygg på at Han vil gi ham den tilbake. Med uforminsket tillit til Gud bøyer Kristus hodet og dør.

I samme øyeblikk inntreffer et voldsomt jordskjelv som fører til at klippene slår sprekker. Det er så kraftig at graver utenfor Jerusalem åpner seg og lik blir kastet ut av dem. Folk som går forbi og ser likene ligge rundt omkring, går inn i «den hellige by» og forteller hva de nettopp har sett. – Matteus 27:51–53.

 Det lange, tunge forhenget som skiller Det hellige fra Det aller helligste i Guds tempel, revner i to, fra øverst til nederst, da Jesus dør. Denne forbløffende hendelsen er et uttrykk for Guds vrede mot dem som har drept hans Sønn, og den er et tegn på at det nå er mulig å komme inn i Det aller helligste, inn i selve himmelen. – Hebreerne 9:2, 3; 10:19, 20.

Forståelig nok blir folk veldig redde. Den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, utbryter: «Denne mannen var virkelig Guds Sønn.» (Markus 15:39) Det kan være at han var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus, da det ble drøftet om Jesus var Guds Sønn eller ikke. Nå er han overbevist om at Jesus er rettferdig og faktisk er Guds Sønn.

Andre, som er overveldet av disse uvanlige hendelsene, går hjemover ‘mens de slår seg for brystet’ som uttrykk for den store sorgen og skammen de føler. (Lukas 23:48) Blant dem som står på avstand og ser på, er det mange kvinnelige disipler som i perioder har reist sammen med Jesus. Alle disse betydningsfulle hendelsene har gjort dypt inntrykk også på dem.