Mens Jesus har spist et måltid hos en av fariseernes ledere, har han lært dem som var til stede, viktige ting. Når han nå fortsetter reisen mot Jerusalem, følger store folkemengder med ham. Hvorfor gjør de det? Er de virkelig interessert i å være sanne disipler av ham, uansett hva det måtte kreve av dem?

Under reisen sier Jesus til dem: «Hvis noen kommer til meg og ikke elsker meg mer enn sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» (Lukas 14:26) Hva mener han med dette?

Jesus mener ikke at de som følger ham, ikke skal elske familien sin. Men kjærligheten til familien må ikke være større enn kjærligheten til Jesus. De bør ikke være som den mannen i Jesu illustrasjon om festmåltidet som avslo en viktig invitasjon fordi han akkurat hadde giftet seg. – Lukas 14:20.

Jesus mener heller ikke at de som følger ham, skal ha et likegyldig forhold til sitt eget liv. Men en sann disippel må ha så stor kjærlighet til Jesus at han er villig til å miste livet hvis det blir nødvendig. Det er tydelig at det å bli en disippel av Jesus er et stort ansvar – et ansvar man ikke bør påta seg uten å ha vurdert det nøye.

Å være en disippel kan føre til at man blir utsatt for motstand og forfølgelse, for Jesus sier: «Den som ikke bærer sin torturpæl og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» (Lukas 14:27) Ja, en sann disippel av Jesus må være villig til å utholde hån og spott, noe som også Jesus ble utsatt for. Jesus har til og med sagt at fiendene hans kommer til å drepe ham.

De som reiser sammen med Jesus, må derfor vurdere svært grundig hva det innebærer å være en disippel av ham. Jesus framhever dette ved hjelp av en illustrasjon. Han sier: «Hvis en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har råd til å fullføre det? Ellers kan det være at han bygger grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre tårnet.» (Lukas 14:28, 29) Før de som reiser sammen med Jesus mot Jerusalem, blir disipler av ham, bør de derfor være fast bestemt på å leve opp til dette ansvaret. Han understreker denne tanken ved å fortelle enda en illustrasjon:

«Hvis en konge vil dra ut i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og drøfter med rådgiverne sine om han med 10 000 mann er sterk nok til å møte ham som kommer mot ham med 20 000? Hvis han ikke er det, sender han ut en delegasjon og ber om fred mens den andre ennå er langt borte.» For å få poenget tydelig fram fortsetter Jesus: «På samme måte kan ingen av dere være min disippel  uten at han sier farvel til alt han eier.» – Lukas 14:31–33.

Dette er selvfølgelig ikke noe Jesus sier bare til folkemengdene som følger ham på veien. Alle som lærer om Jesus, må være villige til å gjøre det han sier her. Det betyr at de må være villige til å ofre alt de har – eiendelene sine og til og med livet sitt – hvis de skal være hans disipler. Dette er noe de må tenke over og nevne i bønnene sine.

Nå tar Jesus opp et emne som han kom inn på i Bergprekenen, da han sa at disiplene hans er «jordens salt». (Matteus 5:13) Han mente sannsynligvis at på samme måte som bokstavelig salt har en bevarende virkning, har disiplene hans en bevarende virkning på mennesker – de beskytter dem mot åndelig og moralsk forfall. Nå som hans tjeneste på jorden nærmer seg slutten, sier han: «Salt er naturligvis bra. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da krydres med?» (Lukas 14:34) Tilhørerne hans visste at noe salt som var å få tak i på den tiden, ikke var rent, men var blandet med jordbestanddeler og derfor var til liten nytte.

Jesus viser altså at selv de som har vært hans disipler lenge, må være fast bestemt på å fortsette å være det. Ellers vil de bli som salt som har mistet sin kraft – de vil ikke kunne brukes. Da vil verden kanskje gjøre narr av dem. Og noe som er enda verre, er at de vil miste Guds godkjennelse og til og med føre skam over hans navn. Jesus understreker hvor viktig det er å unngå at dette skjer, ved å si: «La den som har ører å høre med, høre.» – Lukas 14:35.