Hva sier mange forskere? Mange biologer og andre vitenskapsfolk mener at DNA-molekylet og dets kodede instrukser ble til som følge av tilfeldige hendelser som ikke ble styrt av noen, og som fant sted i løpet av millioner av år. De sier at det ikke er noe som vitner om design i dette molekylets struktur og heller ikke i den informasjonen det inneholder og overfører, eller i den måten det fungerer på.¹⁷

Hva sier Bibelen? Bibelen antyder at den måten menneskets forskjellige kroppsdeler blir formet på under fosterutviklingen – og til og med tidsskjemaet for denne formingen – er beskrevet i en slags «bok» som skriver seg fra Gud. Legg merke til hva kong David ble inspirert av Gud til å skrive om dette. Han sa til Gud: «Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo, og i din bok var alle dets deler skrevet opp, hva angår de dager da de ble formet og det ennå ikke fantes én av dem.» – Salme 139:16.

Hva viser fakta? Hvis evolusjonsteorien stemmer, burde muligheten for at DNA ble til som følge av en rekke tilfeldige hendelser, i det minste virke rimelig. Hvis derimot det Bibelen sier, stemmer, burde DNA gi sterke indikasjoner på å være et produkt av en ordnende intelligens.

Når man undersøker emnet DNA i grove trekk, er det forholdsvis enkelt å forstå – og fascinerende. Så la oss igjen ta en tur inn i en celle, men en menneskecelle  denne gangen. Forestill deg at du skal på et museum som er laget for å lære folk om hvordan en slik celle fungerer. Hele museet er faktisk en modell av en typisk menneskecelle – men forstørret cirka 13 millioner ganger. Det er på størrelse med en stor sportsarena som har rundt 70 000 sitteplasser.

Du går inn i museet og ser med store øyne på de merkelige strukturene i forskjellige fasonger som dette fantastiske stedet er fullt av. Omtrent i midten av cellen ligger kjernen, en kule som er cirka 20 etasjer høy. Du går bort dit.

Du finner en dør i membranen rundt kjernen, går inn og ser deg rundt. Her inne ruver 46 kromosomer. To og to er like, og de er ordnet i par, som varierer i høyde, og paret nærmest deg er omkring tolv etasjer høyt (1). Hvert kromosom er sammensnørt omtrent på midten, slik at det ligner litt på to pølser som henger sammen, men det er like tykt som en kraftig trestamme. Du ser at det er kveilet et bånd rundt hver kromosommodell. Når du kommer nærmere, ser du at det går loddrette linjer over båndet. Mellom disse linjene er det kortere vannrette linjer (2). Er dette stabler med bøker? Nei, det er ytterkantene av sløyfene i en spiral, pakket tett sammen i søyler. Du drar ut en av sløyfene og blir overrasket over å se at den består av mindre spiraler (3), som også ligger i fin orden. I disse spiralene finnes det viktigste av alt sammen – noe som ligner på et langt, langt tau. Hva er det?

La oss ganske enkelt kalle denne delen av kromosommodellen for et tau. Det er cirka 2,5 centimeter tykt. Det er stramt kveilet rundt spoler (4), som bidrar til at spiralene inni de større spiralene blir dannet. De er festet til et slags stillas som holder dem på plass. Et skilt forteller at tauet er veldig tett sammenpakket. Hvis du skulle dra ut tauet fra hver av disse kromosommodellene og legge tauene etter hverandre, ville de kunne nå halvveis rundt jorden! *

En bok om naturvitenskap kaller dette effektive pakkesystemet «ingeniørkunst av ypperste klasse».¹⁸ Synes du det er logisk å tenke at det ikke står noen ingeniør bak dette kunststykket? Hvis dette museet hadde en svær butikk med millioner av varer som var ordnet i et så fint system at du lett kunne finne en hvilken som helst vare du ville ha, ville du da gå ut fra at det ikke var noen som hadde satt alt dette i system? Selvfølgelig ikke! Men en slik orden ville  være enkel å få til sammenlignet med den orden som finnes i et kromosom.

Et skilt på museet viser at du kan dra ut et lengre stykke av dette tauet og holde det for å se nærmere på det (5). Når du lar det gli mellom fingrene, ser du at dette ikke er noe vanlig tau. Det består av to tråder som er tvunnet rundt hverandre, og mellom trådene er det med jevne mellomrom forbindelsesledd, som trinnene i en stige. «Stigen» er blitt vridd slik at den ligner en vindeltrapp (6). Så går det opp for deg at det du holder i, er en modell av DNA-molekylet – et av livets store mysterier!

Ett tettpakket DNA-molekyl med spoler og stillas utgjør et kromosom. Trinnene i stigen blir kalt basepar (7). Hvilken funksjon har de? Hva er alt dette til? På en informasjonstavle blir det gitt en forenklet forklaring.

Tavlen opplyser at man for å forstå DNA må forstå hvilken funksjon disse trinnene i stigen har. Se for deg at stigen er delt i to på langs. På begge sidene stikker det ut en del av hvert trinn. Det finnes bare fire slag av dem. De blir kalt A, T, G og C. Forskerne ble overrasket da de oppdaget at disse bokstavenes rekkefølge overbringer informasjon i en slags kode.

 Du kjenner kanskje til morsekoden, som ble oppfunnet på 1800-tallet og har vært mye brukt til telegrafkommunikasjon. Denne koden har bare to tegn – en prikk og en strek. Den kan likevel brukes til å lage utallige ord eller setninger. Til sammenligning har DNA en kode som består av fire bokstaver – A, T, G og C. De forekommer i forskjellig rekkefølge, og de «ordene» de danner, blir kalt kodoner. Kodonene er ordnet i «historier», som blir kalt gener. Hvert gen inneholder i gjennomsnitt 27 000 bokstaver. Disse genene og de lange stykkene mellom dem er samlet i «kapitler» – de enkelte kromosomene. Hos mennesket må det 23 kromosomer til for å danne den komplette «boken» – genomet, som er den totale genetiske informasjonen om en organisme. *

Hvis informasjonen i genomet skulle skrives i en bok, måtte den boken bli enormt stor. Hvor mye informasjon er det snakk om? Det menneskelige genom består av i alt omkring tre milliarder basepar, eller trinn, på DNA-stigen.¹⁹ Se for deg et leksikon i mange bind der hvert bind er på over 1000 sider. Genomet ville fylle 428 slike bind. Når vi legger til det andre genomsettet som finnes i den enkelte celle, kommer vi opp i 856 bind. Hvis du var rask på tastaturet og skulle skrive ut informasjonen i genomet, ville det være en heltidsjobb – uten noen ferier – som varte i cirka 80 år!

Det du hadde endt opp med etter all denne skrivingen, ville naturligvis ikke ha vært til noen nytte for kroppen din. Hvordan ville du få hundrevis av svære bind inn i hver av dine 100 billioner mikroskopiske celler? Å komprimere så mye informasjon i så stor grad er komplett umulig for oss.

En professor i molekylarbiologi og datavitenskap har skrevet: «Ett gram DNA, som når det er tørt, vil ha et volum på cirka en kubikkcentimeter, kan lagre like mye informasjon som cirka en billion CD-er.»²⁰ Hva betyr egentlig det? Husk at DNA inneholder genene, instruksene for byggingen av en unik menneskekropp. Hver celle har et komplett sett instrukser. DNA er så tettpakket med informasjon at én teskje med det ville kunne inneholde instruksene for bygging av omkring 350 ganger så mange mennesker som det lever i dag! Det DNA som trengs til de sju milliardene som lever på jorden nå, ville knapt nok utgjøre en tynn hinne på den teskjeen.²¹

Til tross for de framskrittene som er gjort innen miniatyrisering, finnes det ikke noe menneskelaget datalagringsmedium som har tilnærmelsesvis så stor kapasitet som DNA. Likevel er det interessant å sammenligne DNA med en CD. Tenk over dette: Vi lar oss kanskje imponere av en CD, med dens symmetriske form, skinnende overflate og effektive design.  Vi skjønner at den er laget av intelligente mennesker. Men hva om det dessuten er lagret skriftlig informasjon på den – ikke et sammensurium av tilfeldige data, men sammenhengende, detaljerte instrukser for bygging, vedlikehold og reparasjon av et komplekst maskineri? All denne informasjonen fører ikke til noen merkbar forandring i CD-ens vekt eller størrelse, men er det viktigste ved denne CD-en. Ville ikke disse skriftlige instruksene overbevise deg om at det må være en intelligens inne i bildet her? Hvis noe er skrevet, må ikke noen da ha skrevet det?

Det er ikke søkt å sammenligne DNA med en CD eller en bok. I en bok om genomet står det faktisk: «Ideen om genomet som en bok er strengt tatt ikke engang en metafor. Det er virkelig slik det forholder seg. En bok er et stykke digital informasjon . . . Det samme er et genom.» Forfatteren legger til: «Genomet er en meget smart bok, ettersom det under de rette betingelser både kan kopiere seg selv og lese seg selv.»²² Dermed er vi inne på en annen viktig side ved DNA.

Mens du står der på det stille museet, lurer du på om det er like stille og rolig i en virkelig cellekjerne. Så får du øye på et annet skilt. Over en glassmonter som inneholder en modell av et stykke DNA, står det: «Trykk her for demonstrasjon.» Du trykker på knappen, og en fortellerstemme forklarer: «DNA har minst to svært viktige oppgaver. Den første kalles replikasjon, som er kopiering. DNA må kopieres, slik at hver ny celle får en kopi av all den genetiske informasjonen. Se på det som blir simulert her.»

Gjennom en dør i den ene enden av monteren kommer det en maskin som ser avansert ut. Den består faktisk av flere roboter som er koblet sammen. Maskinen beveger seg bort til DNA-tauet, fester seg og  begynner å gå bortover tauet slik et tog følger et jernbanespor. Den beveger seg litt for raskt til at du kan se nøyaktig hva den gjør, men du kan lett se at det bak den nå er to komplette DNA-tau i stedet for ett.

Fortelleren forklarer: «Dette er en sterkt forenklet versjon av det som skjer når DNA blir kopiert. Noen molekylære maskiner som kalles enzymer, går bortover DNA-spiralen, splitter den først i to og bruker så hver tråd som mal for å lage en ny, komplementær tråd. Vi kan ikke vise deg alle de delene som er inne i bildet – for eksempel det lille apparatet som beveger seg foran replikasjonsmaskinen og klipper av den ene siden av DNA for at den skal kunne sno seg fritt i stedet for å bli viklet for stramt. Vi kan heller ikke vise deg hvordan DNA blir ’korrekturlest’ flere ganger. Feil blir oppdaget og rettet opp med forbløffende nøyaktighet.» – Se illustrasjonen på  sidene 16 og 17.

Fortelleren sier videre: «Det vi kan vise deg tydelig, er farten. Du så sikkert at roboten beveget seg temmelig kjapt? Den virkelige enzymmaskinen beveger seg langs ’DNA-sporet’ i en fart av omkring 100 trinn, eller basepar, i sekundet.²³ Hvis ’sporet’ hadde hatt samme størrelse som et jernbanespor, ville denne maskinen ha sust av gårde i en fart av over 80 kilometer i timen. I bakterier kan disse små replikasjonsmaskinene bevege seg ti ganger så fort! I menneskecellen går flere hundre av disse replikasjonsmaskinene til aksjon på forskjellige steder langs ’DNA-sporet’. De kopierer hele genomet på bare åtte timer.»²⁴ (Se rammen « Et molekyl som kan leses og kopieres», på side 20.)

De DNA-replikerende robotene forsvinner ut av syne. En annen maskin dukker opp. Den beveger seg også langs et stykke DNA, men langsommere. Du ser DNA-tauet gå inn i den ene enden av denne maskinen og komme ut i den andre enden – uforandret. Men en enkelttråd, en ny, tyter ut av en egen åpning i maskinen, lik en voksende hale. Hva er det som skjer?

Fortelleren kommer igjen med en forklaring: «Den andre viktige oppgaven DNA har, blir kalt transkripsjon. DNA forlater aldri det trygge miljøet i cellekjernen. Så hvordan kan dets gener – oppskriftene på alle proteinene som kroppen din består av – noen gang bli lest og brukt? Den enzymmaskinen du ser her, finner et sted langs DNA der et gen er blitt slått på av kjemiske signaler som kommer fra utsiden av cellekjernen. Maskinen bruker så et molekyl som kalles RNA (ribonukleinsyre), for å lage en kopi av dette genet.  RNA ligner mye på en enkelttråd i DNA, men er annerledes. Det har som oppgave å hente informasjonen som er kodet i genene. RNA får tak i denne informasjonen mens det er i enzymmaskinen, og forlater så kjernen og setter kursen mot et av ribosomene, der informasjonen vil bli brukt til å bygge et protein.»

Du er mektig imponert, der du står og ser på demonstrasjonen. Museet gjør dypt inntrykk på deg, og du tenker på hvor dyktige de som har designet og bygd disse geniale maskinene, må være. Men hva om hele museet med alle sine utstilte gjenstander kunne settes i bevegelse og demonstrere alle de tusener på tusener av oppgaver som blir utført i menneskecellen på én gang? Det hadde vært litt av en opplevelse!

Men du skjønner iallfall at alle disse prosessene som utføres av ørsmå, komplekse maskiner, faktisk foregår akkurat nå i dine egne 100 billioner celler! Ditt DNA blir lest, slik at det kan bli gitt instrukser for bygging av de hundretusener av forskjellige proteiner som kroppen din består av – dens enzymer, vev, organer og så videre. Akkurat nå blir ditt DNA kopiert og også korrekturlest, slik at feil kan bli oppdaget  og hver ny celle kan få et nytt sett instrukser som kan leses.

Spør igjen deg selv: Hvor kom alle disse instruksene fra? Bibelen viser at det er en overmenneskelig Forfatter som står bak denne «boken». Er det gammeldags og uvitenskapelig å mene noe slikt?

Tenk over dette: Kunne mennesker i det hele tatt bygge det museet som er beskrevet her? De ville møte store vanskeligheter hvis de prøvde. Det er mye ved det menneskelige genom og dets funksjoner som fortsatt er lite forstått. Forskere forsøker fremdeles å finne ut hvor alle genene er, og hva de gjør. Og genene utgjør bare en liten del av DNA-tråden. Hva med alle de lange stykkene som ikke inneholder gener? Forskere har kalt disse delene «søppel-DNA», men i den senere tid har de endret oppfatning. Det kan være at disse delene regulerer hvordan og i hvilken grad genene blir brukt. Og  selv hvis forskerne kunne lage en fullstendig modell av DNA og de maskinene som kopierer og korrekturleser det, kunne de da få den til virkelig å fungere slik det ekte DNA gjør?

Den berømte vitenskapsmannen Richard Feynman skrev kort tid før sin død disse ordene på en tavle: «Det jeg ikke kan skape, kan jeg ikke forstå.»²⁵ Denne ærlige og ydmyke uttalelsen stemmer helt klart når det gjelder DNA. Vitenskapsfolk kan ikke skape DNA med hele dets replikasjons- og transkripsjonsmaskineri, og de kan heller ikke forstå DNA fullt ut. Likevel hevder noen at de vet at det hele ble til ved tilfeldige hendelser som ikke ble styrt av noen. Synes du at det du har lært om DNA, gir grunnlag for å trekke en slik konklusjon?

Noen vitenskapsfolk har kommet til at de fakta som foreligger, peker i den andre retningen. Forskeren Francis Crick, for eksempel, som bidrog til oppdagelsen av DNAs doble spiralform, kom fram til at DNA-molekylet er altfor systematisk oppbygd til at det kan ha blitt til av seg selv. Han mente at intelligente utenomjordiske vesener kan ha sendt DNA til jorden for at det skulle bidra til at det oppstod liv her.²⁶

Et nyere eksempel er den kjente filosofen Antony Flew, som var forkjemper for ateismen i 50 år, men så gjorde helomvending. Da han var 81 år, begynte han å gi uttrykk for at han trodde at en eller annen intelligens må ha vært inne i bildet da livet ble til. Hva var det som fikk ham til å skifte mening? Et studium av DNA. Da Flew ble spurt om hans nye oppfatning kunne bli upopulær blant vitenskapsfolk, skal han ha svart: «Det ville jo være synd, men det får så være. Jeg har hele livet latt meg lede av prinsippet . . . [om å] følge bevisene uansett hvor de leder hen.»²⁷

Hva mener du? Hva synes du bevismaterialet viser? Forestill deg at du oppdager et datarom midt i en fabrikk. Dataanlegget kjører et høyst avansert program som styrer alle arbeidsoppgavene ved den fabrikken. I tillegg sender programmet hele tiden ut instrukser for hvordan hver maskin der skal bygges og vedlikeholdes, og det lager kopier av seg selv og korrekturleser dem. Hva ville du se dette som bevis for? Ville du trekke den konklusjon at dataanlegget og dataprogrammet må ha laget seg selv, eller at de er blitt laget av intelligente hjerner med evne til å tenke orden og system? Svaret burde være opplagt.