ET GODT menneske ønsker å tenke, føle og handle rett. Å synde innebærer at man ikke fullt ut klarer å nå det målet. Det kan sammenlignes med å bomme på blinken når man kaster piler.

Enhver urett handling, følelse eller tanke er en synd. Det innbefatter slike ting som ukontrollert sinne, å snakke stygt til ektefellen sin eller barna sine, å dvele ved et urett begjær og å gi etter for et egoistisk ønske.

Finnes det noen som helt ærlig kan si at de aldri har brutt for eksempel det tiende bud: «Du skal ikke begjære . . . noe som helst som tilhører din neste»? (2. Mosebok 20:17) Nei, vi må erkjenne at ‘det ikke finnes noe menneske som ikke synder’. (1. Kongebok 8:46) Vi klarer simpelthen ikke helt å unngå å synde, ikke engang en enkelt dag.

Det at vi ikke klarer å la være å gjøre noe galt, viser at synden er et dyptliggende problem. Vi har alle arvet synden. Grunnen til at vi blir syke, blir gamle og dør, er ikke at vi velger å gjøre gale ting, men først og fremst at vi er født ufullkomne, med en tilbøyelighet til å synde. Vi kan ikke bli kvitt denne tilbøyeligheten på egen hånd. «Hvem kan frambringe en ren av en uren? Ikke én.» – Job 14:4.

Adam og Eva ble skapt fullkomne – uten noen tilbøyelighet til å gjøre noe galt. Da de valgte å synde, ble de ufullkomne. Vi kan sammenligne dette med at en kakeform får en bulk. Alle kaker som blir bakt i denne formen, vil nødvendigvis få den samme fordypningen. Dette illustrerer at vi som Adam og Evas etterkommere ikke har noe valg. Vi har alle arvet en «bulk», en defekt, som svarer til deres – forskjellige ufullkommenheter og urette tilbøyeligheter. Kort sagt: synden. Men har dette så stor betydning?