GUD sørget for at enkeltpersoner og nasjonen som et hele kunne gjøre soning for sine synder ved å frambære ofre. Ifølge Moseloven måtte en som hadde begått en synd, rette opp det gale han hadde gjort, og så frambære et passende offer for Jehova. Loven fastsatte bestemte ofre for ulike synder, og ofrene førte til at man til en viss grad ble befridd for skyld. – 3. Mosebok 5:5–7.

Én dag hvert år, på soningsdagen – jom kippur – gikk øverstepresten inn i Det aller helligste i templet med blodet av de ofrene som var blitt frambåret for hans egne synder og for folkets synder. (3. Mosebok 16:11, 14, 15) Dette og de andre seremoniene den dagen gav alle en følelse av å bli befridd for den tyngende skylden de bar på som følge av alle syndene de hadde begått det siste året. De kunne ikke få tilgivelse uten at offerdyrets blod ble utøst, «for det er blodet som gjør soning». – 3. Mosebok 16:30; 17:11.

Jehova er villig til å tilgi «i rikt mål». (Jesaja 55:7) Men han vil aldri oppheve sine morallover. Av respekt for sine egne fullkomne normer kan han ikke bare ignorere våre ufullkommenheter og synder. «Klippen – fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» – 5. Mosebok 32:4.

Spør deg selv: Hvordan ville det gå med samfunnet hvis myndighetene uten videre benådet alle kriminelle og slapp dem ut av fengslene? Hvordan ville det gå med hele universet hvis Gud plutselig opphevet sine fysiske lover, for eksempel gravitasjonsloven? Hans morallover er like viktige.

Ikke noe ufullkomment menneske kunne følge Loven på en fullkommen måte. Vi kan derfor spørre: Hva slags offer må til for å sone, eller dekke over, våre synder?