1—4. a) Hvordan underviser Jesus en samaritansk kvinne, og hva fører det til? b) Hvordan reagerer apostlene?

 JESUS og apostlene er på vei nordover, fra Judea til Galilea. Den korteste ruten — en reise på omkring tre dager — fører dem gjennom Samaria. De har gått i flere timer da de ved middagstider nærmer seg en liten by som heter Sykar. De stanser for å få seg noe å spise.

² Mens apostlene går for å kjøpe mat, sitter Jesus og hviler ved en brønn utenfor byen. En kvinne kommer for å hente vann. Jesus kunne ha valgt å ignorere henne. Han er «sliten etter reisen». (Johannes 4: 6) Det ville være forståelig om han bare lukket øynene og lot denne samaritanske kvinnen komme og gå uten å ta notis av henne. Som vi så i kapittel 4 i denne boken, regner kvinnen sikkert med at en jødisk mann vil se ned på henne. Men Jesus innleder en samtale med henne.

³ Han begynner med en illustrasjon, som han henter fra kvinnens daglige liv — ja fra det hun holder på med nettopp i det øyeblikket han snakker til henne. Hun har kommet for å dra opp vann; Jesus snakker om livgivende vann som vil stille hennes åndelige tørst. Flere ganger kommer hun inn på punkter som kan være kontroversielle. * Jesus  unngår på en taktfull måte å ta opp noen stridsspørsmål og holder samtalen i det sporet han har begynt på. Han fokuserer på åndelige ting — den rene tilbedelse og Jehova Gud. Det han sier, får vidtrekkende følger, for kvinnen forteller det til folket i byen, og de vil også høre på Jesus. — Johannes 4: 3—42.

⁴ Så kommer apostlene tilbake. Hvordan reagerer de på det uvanlige vitnesbyrdet Jesus avlegger? De viser ingen tegn til begeistring. De er overrasket over at Jesus i det hele tatt snakker med denne kvinnen, og de sier etter alt å dømme ikke noe til henne. Etter at hun har gått, ber de Jesus inntrengende om å spise den maten de har kjøpt. Men Jesus sier til dem: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om.» Først blir de forundret og tar det han sier, helt bokstavelig. Han forklarer så hva han mener: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Johannes 4: 32, 34) På denne måten lærer han dem at hans livsgjerning er viktigere for ham enn mat. Han vil at de skal se det på samme måte. Hvilket oppdrag sikter han til?

5. Hva var Jesu livsgjerning, og hva skal vi se på i dette kapitlet?

⁵ Jesus sa en gang: «[Jeg må] forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» (Lukas 4: 43) Ja, Jesus ble sendt for å forkynne det gode budskap om Guds rike og undervise folk. * De som følger Jesus i vår tid, har fått det samme oppdraget. Det er derfor viktig at vi tenker over hvorfor Jesus forkynte, hva han forkynte, og hvilken holdning han hadde til det oppdraget han hadde fått.

6, 7. Hvordan ville Jesus at «enhver offentlig lærer» skal se på det å forkynne det gode budskap for andre? Illustrer.

⁶ Vi skal først se på hva Jesus følte for de sannhetene han lærte folk. Deretter skal vi se på den holdning han hadde til dem han underviste. Jesus brukte en talende illustrasjon for å vise hvordan han så på det å gjøre andre kjent med de sannhetene Jehova hadde lært ham. Han sa: «Enhver offentlig lærer, når han er opplært med hensyn til himlenes rike, [er] lik en mann, en husbond, som bærer fram nye og gamle ting fra sitt skattkammer.» (Matteus 13: 52) Hva er grunnen til at husbonden i denne illustrasjonen bærer fram ting fra skattkammeret sitt?

⁷ Husbonden gjør ikke dette bare for stolt å vise fram eiendelene sine, slik kong Hiskia i gammel tid en gang gjorde — noe som fikk sørgelige følger. (2. Kongebok 20: 13—20) Hva er husbondens motiv? Vi kan illustrere det: Du besøker en lærer som du setter stor pris på, hjemme hos ham. Han åpner en skrivebordsskuff og tar fram et par brev. Det ene er gulnet av elde, det andre er av nyere dato. Dette er brev som han har fått fra sin far — det ene for lenge siden, da han selv bare var en gutt, og det andre mye senere. Øynene hans stråler av glede når han forteller deg hvor stor pris han setter på disse brevene, og hvordan de rådene han har fått der, har forandret livet hans og også vil kunne hjelpe deg. Det er tydelig at brevene betyr mye for ham. (Lukas 6: 45) Han viser dem til deg, ikke for å skryte eller vinne noe på det, men for at du skal ha nytte av det som står i dem, og skjønne hvor verdifulle de er.

8. Hvorfor har vi god grunn til å se på de sannhetene vi lærer ut fra Guds Ord, som skatter?

⁸ Den store Lærer, Jesus, hadde lignende motiver for å snakke med andre om Guds sannheter. Han så på disse sannhetene som uvurderlige skatter. Han elsket dem, og han var ivrig etter å dele dem med andre. Han ville at alle  som fulgte ham, «enhver offentlig lærer», skulle føle det slik. Gjør vi det? Vi har god grunn til å elske hver eneste sannhet som vi lærer ut fra Guds Ord. Vi verdsetter disse åndelige skattene, enten det dreier seg om sannheter som vi har kjent lenge, eller om sannheter vi har fått en klarere forståelse av i den senere tid. Når vi snakker med begeistring og bevarer vår kjærlighet til det Jehova har lært oss, kan vi hjelpe andre til å føle det på samme måte, slik Jesus gjorde.

9. a) Hvordan så Jesus på de menneskene han underviste? b) Hvordan kan vi etterligne Jesu holdning til folk?

⁹ Jesus hadde også stor kjærlighet til de menneskene han underviste. Vi skal se nærmere på det i Del 3. Det var forutsagt at Messias skulle «synes synd på den ringe og den fattige». (Salme 72: 13) Ja, Jesus brydde seg virkelig om andre mennesker. Han var interessert i hva de tenkte, og hva som fikk dem til å handle som de gjorde. Han var opptatt av de byrdene som tynget dem, og forstod hva det var som kunne hindre dem i å ta imot sannheten. (Matteus 11: 28; 16: 13; 23: 13, 15) Tenk for eksempel på den samaritanske kvinnen. Det gjorde sikkert dypt inntrykk på henne at Jesus interesserte seg for henne. Det at han hadde innsikt i hennes personlige situasjon, fikk henne til å erkjenne at han var en profet, og fortelle andre om ham. (Johannes 4: 16—19, 39) Vi kan riktignok ikke lese hva som bor i hjertet til dem vi forkynner for. Men vi kan vise folk interesse, slik Jesus gjorde. Vi kan vise at vi bryr oss om dem, og vi kan ordlegge oss på en måte som viser at vi tar hensyn til deres spesielle interesser og deres problemer og behov.

10, 11. a) Hva forkynte Jesus? b) Hvordan oppstod behovet for Guds rike?

¹⁰ Hva var det Jesus forkynte? Hvis du prøvde å finne svaret ved å undersøke læren til mange av de kirkesamfunnene som hevder at de representerer ham, ville du kanskje  komme til at han forkynte et slags sosialt evangelium. Eller kanskje du ville få inntrykk av at han gjorde seg til talsmann for politiske reformer eller la vekt på menneskenes frelse som det viktigste. Men som vi allerede har nevnt, sa Jesus klart og tydelig: «[Jeg må] forkynne det gode budskap om Guds rike.» Hva innebar egentlig det?

¹¹ Husk at Jesus var til stede i himmelen da Satan første gang drog Jehovas overherredømmes rettmessighet i tvil. Det må ha gjort Jesus vondt å se at hans rettferdige Far ble bakvasket og anklaget for å være en urettferdig Hersker som holder gode ting tilbake fra sine skapninger. Og hvor såret må han ikke ha blitt da Adam og Eva, menneskehetens framtidige foreldre, trodde på Satan! Sønnen så hvordan dette opprøret førte til synd og død for menneskeslekten. (Romerne 5: 12) Men hvor glad må han ikke ha blitt da han fikk vite at hans Far en dag skulle ordne opp i forholdene!

12, 13. Hva skal Guds rike ordne opp i, og hvordan gjorde Jesus dette riket til det sentrale i sin forkynnelse?

¹² Hva var det framfor alt nødvendig å ordne opp i? Jehovas hellige navn måtte helliges, renses for all den vanære som Satan og hans tilhengere hadde ført over det. Jehovas rettmessige overherredømme, hans måte å herske på, måtte forsvares. Jesus forstod disse viktige stridsspørsmålene bedre enn noe annet menneske. I mønsterbønnen, Fadervår, lærte han sine etterfølgere at de først skulle be om at hans Fars navn må bli helliget, deretter om at hans Fars rike må komme, og så om at Guds vilje må skje på jorden. (Matteus 6: 9, 10) Guds rike, med Kristus Jesus som hersker, skal om kort tid fjerne Satans onde verdensordning og for all framtid slå fast at Jehovas styre er rettferdig. — Daniel 2: 44.

¹³ Guds rike var temaet i Jesu forkynnelse. Alt det han sa, og alt det han gjorde, bidrog til å vise hva Riket er, og  hvordan det kommer til å tjene Jehovas hensikt. Jesus lot ingenting avlede hans oppmerksomhet fra det oppdraget han hadde fått — å forkynne det gode budskap om Guds rike. Det var mange store problemer og mye urettferdighet i samfunnet på hans tid, men han konsentrerte seg om sitt budskap og sitt arbeid. Betydde det at han var sneversynt og la fram sitt budskap på en kjedelig og stereotyp måte? Overhodet ikke!

14, 15. a) Hvordan viste Jesus seg å være «mer enn Salomo»? b) Hvordan kan vi etterligne Jesus når vi forkynner?

¹⁴ Som vi kommer til å se i hele denne delen av boken, gjorde Jesus sin undervisning både interessant og fengslende. Han appellerte til folks hjerte. Dette får oss kanskje til å tenke på den vise kong Salomo, som søkte å finne tiltalende ord, rette ord, sannhets ord, for å formidle de tankene som Jehova inspirerte ham til å skrive ned. (Forkynneren 12: 10) Jehova gav denne mannen, som riktignok var ufullkommen, «et hjerte som favnet vidt», slik at han kunne tale om mange ulike emner — fugler og fisker, trær og dyr. Folk kom langveisfra for å høre ham tale. (1. Kongebok 4: 29—34) Men Jesus var «mer enn Salomo». (Matteus 12: 42) Han var mye visere enn ham og hadde et hjerte som favnet mye videre. Når Jesus underviste folk, tok han utgangspunkt i sin overlegne kunnskap fra Guds Ord og sin enestående kjennskap til fugler, dyr, fisker, jordbruk, værforhold, aktuelle hendelser, historie og sosiale forhold. Men han briljerte aldri med sine kunnskaper for å gjøre inntrykk på andre. Hans budskap var enkelt og klart. Det var ikke rart at folk gjerne ville høre ham tale! — Markus 12: 37; Lukas 19: 48.

¹⁵ De kristne i vår tid forsøker å følge Jesu eksempel. Vi har ikke hans enorme visdom og kunnskap, men vi har alle et visst mål av kunnskap og erfaring som vi kan øse av når vi snakker med andre om Guds Ords sannheter.  Foreldre kan for eksempel bruke sin erfaring med å oppdra barn for å illustrere den kjærlighet Jehova har til sine barn. Andre kan bruke eksempler eller illustrasjoner fra sitt arbeid, fra skolen eller fra sin kunnskap om mennesker og aktuelle hendelser. Samtidig passer vi på at vi ikke lar noe lede oppmerksomheten bort fra det vi skal forkynne — det gode budskap om Guds rike. — 1. Timoteus 4: 16.

16, 17. a) Hvordan betraktet Jesus sin tjeneste? b) Hvordan viste Jesus at han satte tjenesten på førsteplassen i sitt liv?

¹⁶ Jesus så på sin tjeneste, forkynnergjerningen, som en dyrebar skatt. Han fant glede i å hjelpe folk til å se hans himmelske Far slik som han virkelig er, ikke som den mystiske skikkelsen han blir framstilt som gjennom menneskers forvirrende læresetninger og tradisjoner. Jesus fant glede i å hjelpe folk til å komme i et godkjent forhold til Jehova og få håp om evig liv. Han frydet seg over å gi dem den trøst og glede som det gode budskap bringer. Hvordan viste han at han hadde slike følelser? Vi skal se på tre måter han gjorde det på.

¹⁷ For det første: Jesus satte tjenesten på førsteplassen i sitt liv. Å snakke om Guds rike var hans livsgjerning, hans hovedinteresse. Det var derfor Jesus levde et enkelt liv, som vi så i kapittel 5. Han holdt blikket fokusert på det som betydde mest, slik han også oppfordret andre til å gjøre. Han lot seg ikke distrahere av en mengde ting som han ville bli nødt til å betale for, vedlikeholde og reparere eller erstatte etter som tiden gikk. Han levde enkelt for at ikke noe unødig skulle hindre ham i hans tjeneste. — Matteus 6: 22; 8: 20.

18. På hvilke måter gav Jesus av seg selv i sin tjeneste?

¹⁸ For det andre: Jesus gav av seg selv i sin tjeneste. Han brukte mye energi i tjenesten; han gikk bokstavelig hundrevis  av kilometer på kryss og tvers i Palestina for å finne mennesker som han kunne gjøre kjent med det gode budskap. Han snakket med dem i deres hjem, på torgene og ute i det fri. Han snakket med dem også når han var trett, sulten og tørst, og når han hadde behov for å slappe litt av sammen med sine nærmeste venner. Til og med like før han døde, fortsatte han å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike! — Lukas 23: 39—43.

19, 20. Hvordan illustrerte Jesus at forkynnelsesarbeidet hastet?

¹⁹ For det tredje: Jesus betraktet tjenesten som noe det hastet med å utføre. Tenk på den samtalen han hadde med den samaritanske kvinnen ved brønnen utenfor Sykar. Apostlene syntes øyensynlig ikke at det var så presserende å snakke om det gode budskap akkurat da. Jesus sa til dem: «Sier dere ikke at det ennå er fire måneder til høsten kommer? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» — Johannes 4: 35.

²⁰ I denne illustrasjonen tok Jesus utgangspunkt i den årstiden de befant seg i. Det var tydeligvis i måneden kislev (november/desember). Det var ennå fire måneder til bygghøsten, som begynte omkring 14. nisan, ved påsketider. Bøndene hadde derfor ennå ikke noen følelse av at det hastet med å begynne innhøstningen. De hadde rikelig med tid på seg. Men hva med innhøstningen av mennesker? Jo, det var mange som var ivrige etter å høre, lære, bli Jesu disipler og gripe det enestående håpet som Jehova holdt fram for dem. Det var som om Jesus kunne se ut over disse symbolske markene og se at de var hvite av modent korn som bølget mykt i vinden og signaliserte at de var modne til innhøstning. * Tiden var inne, og  det hastet med å få utført arbeidet! Da menneskene i én by forsøkte å få Jesus til å bli hos dem, svarte han derfor: «Også for andre byer må jeg forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» — Lukas 4: 43.

21. Hvordan kan vi etterligne Jesus?

²¹ Vi kan etterligne Jesus på alle de tre måtene som vi nå har sett på. Vi kan gjøre den kristne tjeneste til det viktigste i vårt liv. Selv om vi kanskje har familie og verdslige forpliktelser, kan vi vise at vi setter tjenesten først, ved at vi med iver deltar regelmessig i den, slik Jesus gjorde. (Matteus 6: 33; 1. Timoteus 5: 8) Vi kan gå inn for tjenesten og gi gavmildt av vår tid, våre krefter og våre midler for å støtte den. (Lukas 13: 24) Og vi kan hele tiden minne oss selv om at arbeidet er presserende. (2. Timoteus 4: 2) Vi må benytte alle anledninger til å forkynne!

22. Hva handler det neste kapitlet om?

²² Jesus viste også at han var klar over hvor viktig arbeidet er, ved å sørge for at det kom til å fortsette etter hans død. Han gav sine etterfølgere i oppdrag å fortsette å forkynne og undervise. Det neste kapitlet handler om dette oppdraget.