1—3. a) Hvordan reagerer Jesus da to blinde tiggere bønnfaller ham om hjelp? b) Hva ligger det i uttrykket «grepet av medlidenhet»? (Se fotnoten.)

 TO BLINDE menn sitter i veikanten like utenfor Jeriko. Hver dag kommer de dit, finner seg et sted hvor det er sannsynlig at mange kommer til å passere, og tigger. Denne dagen kommer de imidlertid til å oppleve noe som vil forandre livet deres radikalt.

² Plutselig hører tiggerne at det er noe som foregår. Siden de ikke kan se, spør den ene av dem hva det er som skjer, og han får til svar: «Jesus, nasareeren, går forbi!» Jesus er på vei til Jerusalem for siste gang. Men han er ikke alene; en stor folkemengde er med ham. Da tiggerne får høre hvem det er som går forbi, vekker de oppstyr ved å rope: «Herre, ha barmhjertighet med oss, Davids Sønn!» Folkemengden blir irritert og ber dem om å tie stille, men mennene er fra seg av fortvilelse. De roper bare enda høyere.

³ Jesus hører ropene deres over støyen fra folkemengden. Hva vil han gjøre? Han har mye å tenke på. Det er like før han går inn i den siste uken av sitt jordiske liv. Han vet at lidelse og en grusom død venter ham i Jerusalem. Likevel ignorerer han ikke de vedvarende ropene. Han stanser og ber om at de som roper, må føres til ham. «Herre, la våre øyne bli åpnet,» bønnfaller de. «Grepet av medlidenhet» rører Jesus ved øynene deres, og de får  synet tilbake. * Straks begynner de å følge Jesus. — Lukas 18: 35—43; Matteus 20: 29—34.

4. Hvordan oppfylte Jesus den profetien som sa at han skulle «synes synd på den ringe»?

⁴ Dette var ikke noe isolert tilfelle. Jesus ble mange ganger og under mange ulike omstendigheter grepet av medlidenhet. Det var forutsagt i Skriftene at han skulle «synes synd på den ringe». (Salme 72: 13) Jesus levde opp til disse ordene, for han var virkelig var for andres følelser. Han tok initiativet til å hjelpe folk. Hans medfølelse var noe av det som ansporet ham til å forkynne. La oss se hva evangeliene forteller om den medfølelse som lå til grunn for det Jesus sa og gjorde, og tenke over hvordan vi kan vise en lignende medfølelse.

5, 6. Hvilke eksempler viser at Jesus hadde empati?

⁵ Jesus hadde dyp empati. Han forstod dem som hadde det vondt, og satte seg i deres sted. Selv om han ikke opplevde akkurat det samme som dem, levde han seg inn i deres situasjon og følte virkelig med dem. (Hebreerne 4: 15) Da han helbredet en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, beskrev han hennes problem som en ’alvorlig sykdom’ og erkjente på den måten at hun hadde hatt mange plager og smerter. (Markus 5: 25—34) Da han så at Maria og de som var sammen med henne, sørget og gråt fordi Lasarus var død, gikk det så sterkt inn på ham at han ble opprørt i sitt indre. Selv om han visste at han straks skulle oppreise Lasarus fra de døde, ble øynene hans fylt av tårer. — Johannes 11: 33, 35.

 ⁶ En annen gang var det en spedalsk som kom til Jesus og bønnfalt ham: «Hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren.» Hvordan reagerte Jesus, en fullkommen mann som aldri hadde vært syk? Han følte med den spedalske og ble «grepet av medlidenhet». (Markus 1: 40—42) Så gjorde han noe helt spesielt. Han visste godt at de spedalske var urene ifølge Loven, og at de ikke måtte være sammen med andre. (3. Mosebok 13: 45, 46) Det var heller ikke noe problem for Jesus å helbrede denne mannen uten å ha fysisk kontakt med ham. (Matteus 8: 5—13) Likevel valgte han å rekke ut hånden og røre ved den spedalske og si til ham: «Jeg vil. Bli ren.» Straks forsvant spedalskheten. For en sterk empati Jesus viste!

7. Hva kan hjelpe oss til å framelske empati, og hvordan kan denne egenskapen komme til uttrykk?

⁷ Som kristne må vi etterligne Jesus når det gjelder å vise empati. Bibelen oppfordrer oss til å ’vise samfølelse’. * (1. Peter 3: 8) Det er kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å lide av en kronisk sykdom eller kronisk depresjon — særlig hvis vi ikke har lidd av dette selv. Men husk at empati ikke avhenger av at vi personlig har erfart det samme som dem vi viser empati. Jesus viste dem som var syke, empati, selv om han aldri hadde vært syk selv. Hvordan kan vi så framelske empati? Ved at vi tålmodig hører på når noen betror seg til oss og forteller om sine innerste følelser. Vi kan spørre oss selv: Hvordan ville jeg ha følt det hvis jeg hadde vært i deres situasjon? (1. Korinter 12: 26) Hvis vi lærer oss å være mer var for hva andre føler, vil det være lettere for oss å tale «trøstende til de nedtrykte sjeler». (1. Tessaloniker 5: 14) Noen ganger kan empati bli uttrykt ikke bare med ord, men også med tårer. «Gråt med dem som gråter,» står det i Romerne 12: 15.

8, 9. Hvordan viste Jesus at han tok hensyn til andres følelser?

 ⁸ Jesus var hensynsfull; han opptrådte på en måte som viste at han hadde evnen til å forstå andre menneskers følelser. Tenk på den gangen da noen kom til ham med en mann som var døv og nesten ikke kunne snakke. Jesus merket tydeligvis at mannen ikke følte seg helt vel til mote, så han gjorde noe som han vanligvis ikke gjorde når han helbredet noen: «Han førte ham bort fra folkemengden.» Så, mens de var for seg selv, borte fra de andres stirrende blikk, helbredet han mannen. — Markus 7: 31—35.

⁹ Jesus var også svært hensynsfull en gang da folk kom til ham med en blind mann og bad om at han måtte bli helbredet. Han «tok den blinde mannen ved hånden og førte ham utenfor landsbyen». Så helbredet han mannen litt etter litt. Dette gjorde at mannen gradvis klarte å venne seg til det skarpe sollyset og alt det som beveget seg omkring ham. (Markus 8: 22—26) Ja, Jesus var virkelig hensynsfull!

10. På hvilke måter kan vi vise at vi tar hensyn til andres følelser?

¹⁰ Hvis vi skal være Jesu etterfølgere, må vi også ta hensyn til andres følelser. Vi må passe på hva vi sier, og huske at vi kan såre andres følelser med tankeløs tale. (Ordspråkene 12: 18; 18: 21) Ublide ord, nedsettende bemerkninger og spydigheter hører ikke hjemme blant de kristne, for de ønsker å ta hensyn til andres følelser. (Efeserne 4: 31) Dere eldste, hvordan kan dere vise at dere tar hensyn til andres følelser? Når dere gir veiledning, så prøv å ordlegge dere på en vennlig og mild måte og la den dere snakker  med, få beholde sin verdighet. (Galaterne 6: 1) Dere foreldre, hvordan kan dere vise at dere tar hensyn til deres barns følelser? Når dere irettesetter dem, så prøv å gjøre det på en slik måte at de ikke blir unødig flaue eller forlegne. — Kolosserne 3: 21.

11, 12. Hvilke bibelske beretninger viser at det ikke var nødvendig å be Jesus om å vise andre medfølelse?

¹¹ Jesus viste ikke medfølelse bare når han ble bedt om å gjøre det. Medfølelse er jo ikke en passiv egenskap; det er en aktiv, positiv egenskap. Det er derfor ikke overraskende at inderlig medfølelse fikk Jesus til å ta initiativet til å hjelpe andre. En gang da en stor folkemengde hadde vært sammen med ham i tre dager og ikke hadde noe å spise, var det ikke nødvendig at noen fortalte Jesus at de var sultne, eller foreslo at han skulle gjøre noe med det. Beretningen sier: «Jesus kalte sine disipler til seg og sa: ’Jeg føler medlidenhet med folkemengden, for de har allerede vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise; og jeg vil ikke sende dem fastende bort. De kunne jo bli helt utmattet på veien.’» Uten at noen behøvde å be ham om det, sørget han deretter ved et mirakel for at de fikk mat. — Matteus 15: 32—38.

¹² Tenk på en annen beretning. I år 31, en gang da Jesus nærmet seg byen Nain, fikk han se et trist syn. Et likfølge var på vei ut av byen, kanskje til et gravsted i en av skråningene utenfor. Den døde var «sin mors enbårne sønn. Hun var dessuten enke». Kan du forestille deg den sorg og smerte denne moren må ha følt? Nå skulle hun begrave sin eneste sønn, og hun hadde ingen mann å dele sorgen med. Av alle menneskene i følget var det den nå barnløse enken Jesus la merke til. Det han så, rørte ham dypt — ja, ’han fikk medlidenhet med henne’. Det var ingen som behøvde å be  ham om å gjøre noe. Medfølelsen fikk ham til å handle på eget initiativ. Han gikk «fram og rørte ved båren» og gjenoppvekket den døde. Hva skjedde deretter? Jesus bad ikke den unge mannen om å slutte seg til den store folkemengden som fulgte ham. Nei, «han gav ham til hans mor», slik at de ble en familie igjen. Derved sørget han for at enken kom til å bli tatt hånd om. — Lukas 7: 11—15.

13. Hvordan kan vi etterligne Jesus når det gjelder å ta initiativet til å hjelpe noen?

¹³ Hvordan kan vi følge Jesu eksempel? Vi kan naturligvis ikke skaffe til veie mat på mirakuløst vis eller oppreise døde. Men vi kan etterligne Jesus ved å ta initiativet til å hjelpe dem som har behov for det. Det kan være at en av våre trosfeller har alvorlige økonomiske problemer eller mister arbeidet. (1. Johannes 3: 17) Huset til en enke trenger kanskje reparasjon. (Jakob 1: 27) Kanskje en familie vi kjenner, har mistet en av sine nærmeste og trenger trøst eller praktisk hjelp. (1. Tessaloniker 5: 11) Når noen virkelig har behov for hjelp, trenger vi ikke å vente til vi blir bedt om det, med å tre støttende til. (Ordspråkene 3: 27) Medfølelse vil få oss til å ta initiativet og gjøre det som vår situasjon tillater oss. Glem aldri at en enkel vennlig handling eller noen få trøstende ord fra hjertet kan vitne om stor medfølelse. — Kolosserne 3: 12.

14. Hvorfor satte Jesus forkynnelsen av det gode budskap på førsteplassen?

¹⁴ Som vi så i Del 2 i denne boken, var Jesus et enestående eksempel med hensyn til å forkynne det gode budskap. Han sa: «Jeg [må] forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» (Lukas 4: 43) Hvorfor satte han dette arbeidet på førsteplassen? Først og fremst på grunn av sin kjærlighet til Gud. Men Jesus hadde også et annet motiv: Hans inderlige medfølelse gav ham  et ønske om å dekke andres åndelige behov. Av alle de måtene han viste medfølelse på, var det ikke noe som var viktigere enn å stille andres åndelige sult. La oss nå se på to hendelser som viser hvordan Jesus betraktet dem han forkynte for. Det kan hjelpe oss til å analysere de motivene vi selv har for å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet.

15, 16. Fortell om to hendelser som viser hvordan Jesus så på dem han forkynte for.

¹⁵ I år 31, etter at Jesus i omkring to år hadde gjort seg store anstrengelser i tjenesten, utvidet han sin tjeneste ved å legge ut på «en rundreise til alle byene og landsbyene» i Galilea. Det han fikk se, rørte ved hans hjerte. Apostelen Matteus forteller: «Da han så folkeskarene, følte han medlidenhet med dem, for de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde.» (Matteus 9: 35, 36) Jesus hadde medfølelse med vanlige mennesker. Han var klar over hvilken sørgelig åndelig tilstand de befant seg i. Han visste at de ble dårlig behandlet og fullstendig forsømt av nettopp dem som skulle ha vært deres hyrder — de religiøse lederne. Jesu dype medfølelse fikk ham til å arbeide hardt  for å nå folk med et håpets budskap. Det var ikke noe de trengte mer enn det gode budskap om Guds rike.

¹⁶ Noen måneder senere, like før påsken i år 32, skjedde det noe lignende. Denne gangen gikk Jesus og apostlene om bord i en båt og reiste tvers over Galilea-sjøen for å finne et rolig sted hvor de kunne hvile. Men mange mennesker løp langs stranden og kom fram til den andre siden før båten. Hvordan reagerte Jesus? «Da han så kom fram, så han en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mange ting.» (Markus 6: 31—34) Enda en gang ble Jesus grepet av medlidenhet da han så den ynkelige åndelige tilstand folket befant seg i. «De var som sauer uten hyrde»; de var åndelig underernært og overlatt til seg selv. Det var medfølelse, snarere enn pliktfølelse, som motiverte Jesus til å forkynne.

17, 18. a) Hva er det som motiverer oss til å forkynne? b) Hvordan kan vi framelske medfølelse?

¹⁷ Hva er det som motiverer oss, Jesu etterfølgere, til å forkynne? Som vi så i kapittel 9 i denne boken, har vi fått i oppdrag å forkynne og gjøre disipler; det er et ansvar vi er blitt pålagt. (Matteus 28: 19, 20; 1. Korinter 9: 16) Men vårt motiv for å delta i dette arbeidet må ikke bare være pliktfølelse. Det er framfor alt kjærligheten til Jehova som driver oss til å forkynne det gode budskap om hans rike. Vi er også motivert av medfølelse med dem som har en annen tro enn oss. (Markus 12: 28—31) Hvordan kan vi så framelske medfølelse?

¹⁸ Vi må se folk slik Jesus så dem — «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». Forestill deg at du finner et lam som har kommet bort fra de andre sauene. Uten noen som kan lede det stakkars dyret til et sted hvor det er grønt gress og vann, vil det sulte og tørste. Ville du ikke ha medynk med dette lammet? Ville du ikke gjøre ditt  ytterste for at det skulle få mat og drikke? Mange mennesker som ennå ikke kjenner det gode budskap, er lik dette lammet. De er blitt forsømt av falske religiøse hyrder og sulter og tørster åndelig sett. De har ikke noe virkelig håp for framtiden. Vi har det de trenger — den næringsrike åndelige føde og det forfriskende sannhetens vann som finnes i Guds Ord. (Jesaja 55: 1, 2) Når vi tenker over hvilke åndelige behov folk omkring oss har, føler vi virkelig med dem. Hvis vi i likhet med Jesus har inderlig medfølelse med folk, vil vi gjøre vårt ytterste for å gjøre dem kjent med håpet om Riket.

19. Hva kan vi gjøre for å motivere en som studerer Bibelen, og som oppfyller kravene, til å begynne å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet?

¹⁹ Hvordan kan vi hjelpe andre til å følge Jesu eksempel? Sett at vi har lyst til å oppmuntre en som studerer Bibelen, og som oppfyller kravene, til å begynne å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Eller kanskje vi har lyst til å hjelpe en som er blitt uvirksom, til å engasjere seg i forkynnelsen igjen. Hvordan kan vi hjelpe slike? Vi må appellere til deres hjerte. Husk at Jesus først «fikk medlidenhet» med menneskene; deretter underviste han dem. (Markus 6: 34) Så hvis vi kan hjelpe dem til å framelske medfølelse, kan det være at deres hjerte tilskynder dem til å være lik Jesus og gjøre andre kjent med det gode budskap. Vi kan spørre dem: «Hvordan har det at du har tatt imot budskapet om Riket, ført til at du har fått et bedre liv?  Hva med dem som ennå ikke kjenner budskapet — trenger ikke de også å høre det? Hva kan du gjøre for å hjelpe dem?» Den sterkeste motivasjonen for å delta i forkynnelsesarbeidet er naturligvis kjærlighet til Gud og et ønske om å tjene ham.

20. a) Hva innebærer det å følge Kristus? b) Hva skal vi se på i det neste kapitlet?

²⁰ Å være en etterfølger av Jesus innebærer mer enn bare å gjenta det han sa, og å etterligne det han gjorde. Vi må framelske den samme sinnsinnstilling som den han hadde. (Filipperne 2: 5) Så takknemlige vi kan være for at Bibelen gjør oss kjent med hvilke tanker og følelser som lå til grunn for det Jesus sa og gjorde! Når vi lærer «Kristi sinn» å kjenne, vil vi bli bedre i stand til å framelske empati og inderlig medfølelse og derved behandle andre slik Jesus behandlet folk i sin alminnelighet. (1. Korinter 2: 16) I det neste kapitlet skal vi se på hvordan Jesus på forskjellige måter viste spesielt sine etterfølgere kjærlighet.