Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

KAPITTEL 13

«Jeg elsker Faderen»

«Jeg elsker Faderen»

1, 2. Hva fortalte apostelen Johannes om det som skjedde den siste kvelden apostlene var sammen med Jesus?

 EN GAMMEL mann dypper pennen i blekket mens minnene strømmer på. Mannen heter Johannes, og han er den siste gjenlevende av Jesu Kristi apostler. Han er omkring 100 år. Tankene tar ham med nesten 70 år tilbake i tid, til en høyst minneverdig kveld — den siste kvelden han og de andre apostlene var sammen med Jesus før hans død. Under ledelse av Guds hellige ånd klarer Johannes å huske og skrive ned en detaljert beretning om det som skjedde.

2 Denne kvelden gjorde Jesus det klart at han snart kom til å bli drept. Johannes er den eneste som forteller hva Jesus sa om hvorfor han kom til å la noe så forferdelig skje: «For at verden skal vite at jeg elsker Faderen, så gjør jeg slik som Faderen har gitt meg påbud om. Reis dere, la oss gå herfra.» — Johannes 14: 31.

3. Hvordan viste Jesus at han elsket sin Far?

3 «Jeg elsker Faderen.» Det var ikke noe som betydde mer for Jesus enn det. Det er ikke så å forstå at disse ordene var noe han stadig gjentok. Johannes 14: 31 er faktisk det eneste stedet i Bibelen hvor det står at Jesus gav uttrykk for sin kjærlighet til sin Far på en så direkte måte. Men Jesus levde i samsvar med disse ordene. Hans kjærlighet til Jehova kom til uttrykk hver dag. Hans mot, hans lydighet og hans utholdenhet var alt sammen vitnesbyrd om hans kjærlighet til Gud. Hele hans tjeneste var motivert av denne kjærligheten.

4, 5. Hva slags kjærlighet oppmuntrer Bibelen oss til å vise, og hva kan sies om Jesu kjærlighet til Jehova?

4 I dag er det enkelte som forbinder det å vise kjærlighet med å være bløthjertet. De tenker kanskje på kjærlighetsdikt og kjærlighetssanger og på overfladiske svermerier, som noen ganger blir satt i forbindelse med romantisk kjærlighet. Bibelen drøfter riktignok romantisk kjærlighet, men den gjør det på en mye mer verdig måte enn det som er vanlig nå for tiden. (Ordspråkene 5: 15—21) Guds Ord sier mye mer om kjærlighet av et annet slag. Denne kjærligheten er ikke noe flyktig eller ren og skjær lidenskap; den er heller ikke en tørr, teoretisk filosofi. Den engasjerer både sinn og hjerte. En slik kjærlighet kommer fra et menneskes indre. Den styres av og er i harmoni med opphøyde prinsipper, og den kommer til uttrykk i positiv handling. Den er alt annet enn overfladisk. «Kjærligheten faller aldri bort,» sier Guds Ord. Den svikter aldri. — 1. Korinter 13: 8.

5 Av alle de mennesker som har levd på jorden, er det ingen som har elsket Jehova så høyt som Jesus. Ingen har overgått Jesus når det gjelder å leve etter de ordene han selv siterte og omtalte som det største av alle Guds bud: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.» (Markus 12: 30) Hvordan framelsket Jesus en slik kjærlighet? Hva gjorde han for å bevare en sterk kjærlighet til Gud i den tiden han var på jorden? Og hvordan kan vi etterligne ham?

Det eldste og sterkeste kjærlighetens bånd

6, 7. Hvordan vet vi at det er Guds Sønn og ikke bare egenskapen visdom som blir beskrevet i Ordspråkene 8: 22—31?

6 Har du noen gang arbeidet på et prosjekt sammen med en venn og opplevd at dere ble enda bedre og nærere venner som følge av dette samarbeidet? En slik hyggelig opplevelse kan gi oss en viss innsikt i den kjærligheten som utviklet seg mellom Jehova og hans enbårne Sønn. Vi har flere ganger henvist til Ordspråkene 8: 30, men la oss nå se litt nærmere på dette verset i den sammenhengen det står i. versene 22 til 31 finner vi en inspirert beskrivelse av den personifiserte visdom. Hvordan kan vi vite at disse ordene sikter til Guds Sønn?

7 I vers 22 sier visdommen: «Jehova selv frambrakte meg som sin veis begynnelse, som det tidligste av sine verk fra fordums tid.» Det må være tale om noe mer enn bare visdom her, for denne egenskapen er aldri blitt ’frambrakt’. Den har alltid eksistert, for Jehova har alltid eksistert, og han har alltid vært vis. (Salme 90: 2) Guds Sønn var på den annen side «all skapnings førstefødte». Han ble frambrakt, eller skapt; han var ’det tidligste av Jehovas verk’. (Kolosserne 1: 15) Sønnen var til før jorden og himmelen ble til, slik det blir beskrevet i Ordspråkene. Som Ordet, Guds egen Talsmann, var han det fullkomne uttrykk for Jehovas visdom. — Johannes 1: 1.

8. Hva var Sønnen opptatt med i sin førmenneskelige tilværelse, og hva kan vi tenke på når vi beundrer skaperverket?

8 Hva var Sønnen beskjeftiget med i det lange tidsrommet før han kom til jorden? I vers 30 står det at han var ved Guds side som «en mesterarbeider». Hva betyr det? Det blir forklart i Kolosserne 1: 16: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham.» Så Jehova, Skaperen, brukte sin Sønn, Mesterarbeideren, til å frambringe alt annet som ble skapt — fra åndeskapninger i de himmelske sfærer til det enormt store fysiske univers, jorden med dens vidunderlige variasjon av plante- og dyreliv og selve kronen på det jordiske skaperverk, mennesket. Dette samarbeidet mellom Far og Sønn kan på en måte sammenlignes med samarbeidet mellom en idérik arkitekt og en bygningsentreprenør. Entreprenørens oppgave er å bygge i samsvar med arkitektens tegninger og sette hans ideer ut i livet. Når vi blir fylt av ærefrykt på grunn av et trekk ved skaperverket, er det i virkeligheten den store Arkitekt vi bringer ære til. (Salme 19: 1) Men det kan også være fint å tenke på det lange og lykkelige samarbeidet mellom Skaperen og hans «mesterarbeider».

9, 10. a) Hva var det som styrket båndet mellom Jehova og hans Sønn? b) Hva kan styrke båndet mellom deg og vår himmelske Far?

9 Når to ufullkomne mennesker arbeider tett sammen, hender det at de får problemer med å komme overens. Det har aldri hendt Jehova og hans Sønn! Sønnen arbeidet sammen med sin Far i uminnelige tider og ’gledet seg hele tiden framfor ham’. (Ordspråkene 8: 30) Ja, han frydet seg over sin Fars selskap, og denne følelsen var gjensidig. Sønnen ble naturligvis mer og mer lik sin Far og lærte å etterligne hans egenskaper. Det er ikke rart at båndet mellom Faderen og Sønnen ble så sterkt! Det kan med rette kalles det eldste og sterkeste kjærlighetens bånd i hele universet.

10 Hva kan så det bety for oss? Du føler kanskje at det aldri kan bli et slikt bånd mellom deg og Jehova. Sant nok er det ingen av oss som har en så opphøyd stilling som Sønnen. Men vi har en enestående mulighet. Husk at Jesus kom nærmere sin Far ved å samarbeide med ham. Og i sin kjærlighet gir Jehova oss muligheten til å bli hans «medarbeidere». (1. Korinter 3: 9) Når vi følger Jesu eksempel i tjenesten, må vi alltid huske at vi er Guds medarbeidere. Det kjærlighetens bånd som forener oss med Jehova, vokser seg derved stadig sterkere. Finnes det noe større privilegium som vi kunne få del i?

Hvordan Jesus bevarte en sterk kjærlighet til Jehova

11—13. a) Hvorfor kan det være en hjelp å tenke på kjærligheten som noe levende, og hva gjorde Jesus som ung for at hans kjærlighet til Jehova skulle fortsette å være sterk? b) Hvordan viste Guds Sønn at han var interessert i å lære av Jehova, både før han kom til jorden, og senere som menneske?

11 På mange måter kan det være en hjelp å tenke på den kjærligheten vi har i vårt hjerte, som noe levende. I likhet med en vakker stueplante må kjærligheten få næring og stell for at den skal vokse og trives. Hvis kjærligheten blir forsømt og ikke får næring, vil den svekkes og dø. Jesus tok ikke sin kjærlighet til Jehova for gitt. Han sørget for at den var levende og sterk mens han var her på jorden. La oss se hvordan.

12 Tenk igjen på den gangen da den unge Jesus uttalte seg så frimodig i templet i Jerusalem. Husk hva han sa til sine bekymrede foreldre: «Hvorfor måtte dere lete etter meg? Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» (Lukas 2: 49) Som ung gutt kunne Jesus tydeligvis ennå ikke huske noe fra sin førmenneskelige tilværelse. Ikke desto mindre hadde han en sterk kjærlighet til sin Far, Jehova. Han visste at en slik kjærlighet kommer til uttrykk på en naturlig måte i tilbedelse. Så det var ikke noe sted på jorden hvor Jesus syntes det var så fint å være som i det hus hvor den rene tilbedelse av hans Far ble utøvd. Han lengtet etter å komme dit og hadde ikke lyst til å dra derfra. Han var dessuten ikke en passiv tilskuer. Han var ivrig etter å lære om Jehova og å gi uttrykk for det han visste. Disse følelsene oppstod ikke først da han var blitt tolv år, og de opphørte heller ikke da.

13 I sin førmenneskelige tilværelse hadde Sønnen vært ivrig etter å lære av sin Far. En profeti som er nedskrevet i Jesaja 50: 4—6, viser at Jehova gav sin Sønn spesialisert undervisning som gjaldt hans oppgave som Messias. Selv om dette også innebar at Sønnen måtte lære om noen av de vanskelighetene Jehovas Salvede ville bli utsatt for, var han ivrig etter å lære. Senere, etter at Jesus hadde kommet til jorden og var blitt en voksen mann, var han fremdeles ivrig etter å gå til sin Fars hus og delta i tilbedelsen der og få del i den undervisningen som Jehova ønsket skulle bli gitt der. Bibelen forteller at Jesus trofast var til stede i templet og i synagogen. (Lukas 4: 16; 19: 47) Hvis vi vil at vår kjærlighet til Jehova skal være varm og levende, må vi være ivrige etter å overvære kristne møter, hvor vi tilber Jehova, lærer ham stadig bedre å kjenne og øker vår verdsettelse av det han gjør for oss.

’Han gikk opp i fjellet for seg selv for å be’

14, 15. a) Hvorfor oppsøkte Jesus ensomheten? b) Hvordan vitnet de bønnene Jesus bad til sin Far, om fortrolighet og respekt?

14 Jesus sørget også for at hans kjærlighet til Jehova holdt seg sterk, ved å be regelmessig. Han var riktignok vennlig og sosial, men vi kan merke oss at han også satte pris på å være alene. I Lukas 5: 16 står det for eksempel: «Han holdt seg imidlertid tilbaketrukket i ørkenene og bad.» Og i Matteus 14: 23 leser vi: «Da han omsider hadde sendt folkeskarene bort, gikk han opp i fjellet for seg selv for å be. Selv om det ble sent, var han der alene.» Jesus oppsøkte ensomheten både i disse tilfellene og andre ganger, ikke fordi han var en eremitt og avskydde andres selskap, men fordi han ville være alene med Jehova for å kunne vende seg fritt til ham i bønn.

15 Noen ganger når Jesus bad, brukte han uttrykket «Abba, Far». (Markus 14: 36) På Jesu tid var «Abba» et ord for «far» som uttrykte fortrolighet, et ord man brukte i familien. Ofte var det et av de første ordene et barn lærte å si. Likevel uttrykte det respekt. Den måten Jesus brukte dette ordet på, vitnet om det nære, fortrolige forholdet mellom Sønnen og hans elskede Far og også om Sønnens dype respekt for Jehovas faderlige myndighet. Denne kombinasjonen av fortrolig nærhet og respekt finner vi igjen i de bønnene som Jesus bad, og som er nedskrevet. I Johannes, kapittel 17, har apostelen Johannes for eksempel nedskrevet den lange og inderlige bønnen Jesus bad den siste natten han var på jorden som menneske. Vi blir rørt når vi studerer denne bønnen, og det er viktig at vi etterligner den — naturligvis ikke ved at vi gjentar Jesu ord, men ved at vi finner måter å utøse vårt hjerte på for vår himmelske Far så ofte vi kan. På den måten vil vår kjærlighet til ham holde seg levende og sterk.

16, 17. a) Hvordan gav Jesus uttrykk for sin kjærlighet til sin Far ved det han sa? b) Hvordan framhevet Jesus sin Fars gavmildhet?

16 Som vi var inne på tidligere, gjentok ikke Jesus ordene: «Jeg elsker Faderen.» Men han gav ofte uttrykk for sin kjærlighet til Faderen med andre ord. Hvordan? Jesus sa: «Jeg lovpriser deg offentlig, Far, himmelens og jordens Herre.» (Matteus 11: 25) Da vi studerte Del 2 i denne boken, så vi at Jesus fant stor glede i å lovprise sin Far ved å hjelpe folk til å lære Ham å kjenne. Han sammenlignet for eksempel Jehova med en far som var så ivrig etter å tilgi sin bortkomne sønn at han ventet på at han skulle komme angrende tilbake. Da han fikk se ham langt borte, løp han av sted for å ta imot ham og omfavne ham. (Lukas 15: 20) Hvem kan vel lese denne passasjen uten å bli rørt over Jesu beskrivelse av Jehovas kjærlighet og vilje til å tilgi?

17 Jesus lovpriste ofte sin Far for hans gavmildhet. Han brukte ufullkomne foreldre som et eksempel for å vise hvor sikre vi kan være på at vår Far vil gi oss hele det mål av hellig ånd som vi trenger. (Lukas 11: 13) Jesus talte også om det håpet som Faderen så gavmildt holder fram. Jesus beskrev lengselsfullt det håpet han selv hadde om å få komme tilbake til himmelen og igjen få en plass ved sin Fars side. (Johannes 14: 28; 17: 5) Han fortalte sine etterfølgere om det håpet Jehova holdt fram for den «lille hjord» — håpet om å komme til himmelen og bli med i den messianske Konges regjering. (Lukas 12: 32; Johannes 14: 2) Og han trøstet en døende ugjerningsmann med håpet om liv i paradiset. (Lukas 23: 43) Det at Jesus snakket om sin Fars gavmildhet på disse måtene, hjalp ham uten tvil til å bevare sin kjærlighet til Jehova sterk. Mange av Jesu etterfølgere har erfart at det ikke er noe som styrker deres kjærlighet til Jehova og deres tro på ham mer enn det at de snakker om ham og om det håpet han holder fram for dem som elsker ham.

Vil du etterligne Jesu kjærlighet til Jehova?

18. Hva er den viktigste måten vi må følge Jesus på, og hvorfor?

18 Det er mange måter vi må følge Jesus på, men ingen er viktigere enn denne: Vi må elske Jehova av hele vårt hjerte, vår sjel, vår styrke og vårt sinn. (Lukas 10: 27) En slik kjærlighet kan ikke måles bare etter hvor sterkt vi føler den, men også etter i hvilken grad vi viser vår kjærlighet i handling. Jesus var ikke tilfreds med å føle kjærlighet for sin Far eller med å si: «Jeg elsker Faderen.» Han sa: «For at verden skal vite at jeg elsker Faderen, så gjør jeg slik som Faderen har gitt meg påbud om.» (Johannes 14: 31) Satan hadde hevdet at ikke noe menneske vil tjene Jehova av uselvisk kjærlighet. (Job 2: 4, 5) For å skaffe til veie det best mulige svar på Satans ondskapsfulle bakvaskelse la Jesus stort mot for dagen og viste verden hvor høyt han elsket sin Far. Han ofret villig sitt liv for å adlyde ham. Vil du følge Jesus? Vil du vise verden at du virkelig elsker Jehova Gud?

19, 20. a) Av hvilke viktige grunner ønsker vi å være regelmessig til stede på kristne møter? b) Hvordan bør vi se på personlig studium, meditering og bønn?

19 Vi har et sterkt behov for å vise en slik kjærlighet. Jehova har derfor ordnet det slik at vi kan tilbe på en måte som gjør at vår kjærlighet til ham som vår Far blir næret og styrket. Når du er til stede på kristne møter, så prøv å huske at du er der for å tilbe din Gud. Tilbedelsen innbefatter at du konsentrerer deg når det blir bedt inderlige bønner, at du synger lovsanger, at du følger oppmerksomt med, og at du deltar i drøftelsen når det er mulig. Møtene gir deg også mulighet til å oppmuntre dine trosfeller. (Hebreerne 10: 24, 25) Det at du regelmessig tilber Jehova på kristne møter, vil hjelpe deg til å få en enda sterkere kjærlighet til ham.

20 Mye av det samme kan sies om det å studere, meditere og be. Tenk på det som muligheter til å være alene med Jehova. Når du studerer hans skrevne Ord og mediterer over det, overbringer han sine tanker til deg. Når du ber, åpner du ditt hjerte for ham. Husk at det å be innebærer mer enn bare å be Gud om å gi oss noe. Bønn gir oss også mulighet til å takke Jehova for de velsignelsene vi får, og til å lovprise ham for hans underfulle gjerninger. (Salme 146: 1) I tillegg er det å lovprise Jehova offentlig med glede og begeistring det beste du kan gjøre for å takke ham og vise at du elsker ham.

21. Hvor viktig er kjærligheten til Jehova, og hva skal vi se på i de neste kapitlene?

21 Kjærligheten til Gud er nøkkelen til din evige lykke. En slik kjærlighet var det eneste Adam og Eva trengte for å få et lykkelig liv — men de framelsket ikke en slik kjærlighet. Denne kjærligheten er det viktigste du må ha for å kunne bestå en hvilken som helst trosprøve, motstå en hvilken som helst fristelse og utholde en hvilken som helst prøvelse. Den er selve essensen av hva det vil si å være en Jesu etterfølger. Og som vi vet, er kjærligheten til Gud knyttet til nestekjærlighet. (1. Johannes 4: 20) I de neste kapitlene skal vi undersøke hvordan Jesus viste nestekjærlighet. Først skal vi se på hvorfor så mange mennesker syntes at Jesus var imøtekommende og tilnærmelig.