1, 2. Hvordan tilbringer Jesus den siste kvelden sammen med apostlene, og hvorfor er disse siste timene så dyrebare for ham?

 MENS Jesus samler apostlene i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem, vet han at dette er den siste kvelden han kommer til å være sammen med dem. Han skal snart vende tilbake til sin Far. Innen noen timer kommer han til å bli arrestert, og hans tro kommer til å bli stilt på den aller største prøve. Men ikke engang det at han snart skal dø, får ham til å glemme apostlene og deres behov.

² Jesus har forberedt apostlene på at han skal forlate dem, men han har likevel mer han vil si for å styrke dem med tanke på det som ligger foran dem. Han bruker derfor disse siste dyrebare timene til å lære dem viktige ting som vil hjelpe dem til å være trofaste. Det han sier, hører med til noe av det kjærligste og mest fortrolige han noen gang har sagt til dem. Men hva kommer det av at Jesus er mer opptatt av apostlene enn av seg selv? Hvorfor betyr disse siste timene sammen med dem så mye for ham? Svaret er, for å si det med ett ord: kjærlighet. Hans kjærlighet til apostlene er dyp og inderlig.

3. Hvordan vet vi at Jesus ikke ventet til den siste kvelden i sitt liv med å vise sine etterfølgere kjærlighet?

³ Flere tiår senere skrev apostelen Johannes dette som en innledning til sin inspirerte beretning om det som skjedde denne kvelden: «Nå hadde Jesus elsket sine egne som var i verden, og fordi han før påskehøytiden visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen, elsket han dem inntil enden.» (Johannes 13: 1) Jesus ventet ikke til denne kvelden med å vise at han «elsket sine  egne». I hele den tiden han utførte sin tjeneste, viste han, i stort og smått, sin kjærlighet til disiplene. Vi kan med fordel se nærmere på noen av de måtene han viste kjærlighet på, for ved å etterligne ham hva dette angår, viser vi at vi virkelig er hans disipler.

4, 5. a) Hvorfor trengte Jesus å være tålmodig når han var sammen med disiplene? b) Hvordan reagerte Jesus da tre av apostlene ikke klarte å holde seg våkne i Getsemane?

⁴ Kjærlighet og tålmodighet går hånd i hånd. «Kjærligheten er langmodig,» sies det i 1. Korinter 13: 4, og det å være langmodig innebærer å være overbærende med andre. Trengte Jesus å være tålmodig når han var sammen med disiplene? Absolutt! Som vi så i kapittel 3, var apostlene sene til å framelske ydmykhet. Mer enn én gang trettet de om hvem som var den største blant dem. Hvordan reagerte Jesus? Ble han sint eller irritert? Nei, han resonnerte tålmodig med dem, til og med da det oppstod «en heftig diskusjon» om dette blant dem den siste kvelden han var sammen med dem! — Lukas 22: 24—30; Matteus 20: 20—28; Markus 9: 33—37.

⁵ Senere den samme kvelden, da Jesus gikk til Getsemane hage sammen med de elleve trofaste apostlene, ble hans tålmodighet igjen satt på prøve. Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg lenger inn i hagen og lot de andre åtte være igjen ved inngangen. «Min sjel er dypt bedrøvet, like til døden,» sa han til de tre. «Bli her og hold dere våkne sammen med meg.» Så gikk han et lite stykke bort og begynte å be inntrengende. Etter at han hadde bedt en god stund, gikk han tilbake til de tre apostlene. Og hva fikk han se? I dette som for ham var den største prøvelsens stund, sov de tungt! Irettesatte han dem for at de ikke holdt seg våkne? Nei, han formante dem tålmodig til å våke og be. De vennlige  ordene han kom med, viste at han var oppmerksom på hvilket press de hadde vært utsatt for, og hvilke svakheter de hadde. * «Ånden er naturligvis ivrig,» sa han, «men kjødet er svakt.» Jesus fortsatte å være tålmodig denne kvelden, selv om han kom og fant dem sovende ikke bare én gang, men tre ganger! — Matteus 26: 36—46.

6. Hvordan kan vi etterligne Jesus når vi har med andre mennesker å gjøre?

⁶ Det er oppmuntrende å se at Jesus ikke mistet troen på apostlene. Hans tålmodighet bar omsider frukt, for disse trofaste mennene forstod til slutt hvor viktig det er å være både ydmyk og årvåken. (1. Peter 3: 8; 4: 7) Hvordan kan vi etterligne Jesus når vi har med andre mennesker å gjøre? Spesielt de eldste må være tålmodige. En eldste kan oppleve at hans trosfeller kommer til ham med sine problemer når han selv føler seg utslitt eller har sine egne bekymringer. De som trenger hjelp, er ikke alltid så snare til å følge de rådene de får. Likevel vil tålmodige eldste gi veiledning «med mildhet» og «behandle hjorden med skånsomhet». (2. Timoteus 2: 24, 25; Apostlenes gjerninger 20: 28, 29) Foreldre bør også gå inn for å etterligne Jesus ved å vise tålmodighet, for barn kan ofte være sene til å ta imot råd og tilrettevisning. Kjærlighet og tålmodighet vil hjelpe foreldre til ikke å gi opp når de oppdrar barna. Det vil de ha mye igjen for. — Salme 127: 3.

7. På hvilke måter dekket Jesus disiplenes fysiske og materielle behov?

⁷ Kjærligheten kommer til uttrykk i uselviske gjerninger. (1. Johannes 3: 17, 18) Den «søker ikke sine egne interesser». (1. Korinter 13: 5) Det var kjærlighet som fikk Jesus til  å dekke disiplenes fysiske og materielle behov. Han gjorde ofte ting for dem allerede før de hadde sagt noe om hva de trengte. En gang da han så at de var trette, foreslo han at han og de skulle gå til et sted hvor de kunne være for seg selv og hvile litt. (Markus 6: 31) Når han skjønte at de måtte være sultne, sørget han for at de fikk mat — og ikke bare de, men også tusener av andre som hadde kommet for å høre ham undervise. — Matteus 14: 19, 20; 15: 35—37.

8, 9. a) Hva er det som viser at Jesus var oppmerksom på disiplenes åndelige behov og sørget for at de ble dekket? b) Hvordan viste Jesus stor omsorg for sin mor da han hang på pælen?

⁸ Jesus var oppmerksom på disiplenes åndelige behov og sørget for at de ble dekket. (Matteus 4: 4; 5: 3) Når han underviste, viet han ofte disiplene spesiell oppmerksomhet. Bergprekenen ble holdt spesielt til gagn for dem. (Matteus 5: 1, 2, 13—16) Når han underviste ved hjelp av illustrasjoner, forklarte han «alt for sine disipler når de var for seg selv». (Markus 4: 34) Jesus forutsa at han skulle utnevne  ’en tro og klok slave’ for at hans etterfølgere skulle få rikelig med åndelig føde i de siste dager. Denne trofaste slaven, som består av en liten gruppe av Jesu åndssalvede brødre på jorden, har skaffet til veie åndelig «mat i rette tid» helt siden 1919. — Matteus 24: 45.

⁹ Den dagen Jesus døde, viste han på en rørende måte at han var opptatt av sine kjæres åndelige ve og vel. Se for deg det som skjedde. Jesus hang på pælen med ulidelige smerter. For å kunne trekke pusten måtte han antagelig rette seg opp ved å skyve fra med føttene. Dette var uten tvil forferdelig vondt, for vekten av kroppen hans gjorde at det rev og slet i naglesårene, og den opprevne ryggen hans skrapte mot pælen. For å kunne snakke måtte han ha kontroll over pusten, og det var både vanskelig og smertefullt. Til tross for dette sa han like før han døde, noe som vitnet om hans dype kjærlighet til sin mor, Maria. Da han så sin mor og apostelen Johannes stå der, sa han til henne, høyt nok til at de andre som var der, hørte det: «Kvinne, se! Din sønn!» Deretter sa han til Johannes: «Se! Din mor!»  (Johannes 19: 26, 27) Jesus visste at denne trofaste apostelen ikke bare ville sørge for at Maria fikk det hun trengte fysisk og materielt, men at han også ville sørge for at hennes åndelige behov ble dekket. *

10. Hvordan kan foreldre etterligne Jesus ved det de gjør for å dekke barnas behov?

¹⁰ Omsorgsfulle foreldre ser at de har stor nytte av å meditere over Jesu eksempel. En far som virkelig er glad i familien sin, vil sørge for den materielt sett. (1. Timoteus 5: 8) Likevektige, kjærlige familieoverhoder setter av tid til hvile og avkobling. Enda viktigere er det at kristne foreldre sørger for at barna deres får sine åndelige behov dekket. Hvordan? De sørger for at familien har et regelmessig bibelstudium, og de forsøker å gjøre hvert familiestudium oppbyggende og hyggelig for barna. (5. Mosebok 6: 6, 7) Ved det de sier, og ved sitt eksempel lærer foreldrene barna at forkynnelsesarbeidet er viktig, og at det å forberede seg til kristne møter og være til stede på dem er en vesentlig del av deres åndelige rutine. — Hebreerne 10: 24, 25.

11. Hva lærte Jesus sine etterfølgere om det å tilgi?

¹¹ Tilgivelse er et trekk ved kjærligheten. (Kolosserne 3: 13, 14) Kjærligheten «holder ikke regnskap med krenkelsen,» står det i 1. Korinter 13: 5. Jesus lærte mange ganger sine etterfølgere at det er viktig å tilgi. Han oppfordret dem til å tilgi andre, «ikke inntil sju ganger, men inntil syttisju ganger». (Matteus 18: 21, 22) Han lærte dem at en synder skal tilgis hvis han angrer når han er blitt refset. (Lukas 17: 3, 4) Jesus var ikke lik de hyklerske fariseerne, som begrenset sin undervisning til det de sa. Han underviste også ved sitt  eksempel. (Matteus 23: 2—4) La oss se hvordan Jesus viste at han var villig til å tilgi, selv da en venn som han stolte på, sviktet ham.

12, 13. a) På hvilken måte sviktet Peter Jesus den kvelden han ble arrestert? b) Hvordan viste det Jesus foretok seg etter sin oppstandelse, at det å tilgi ikke var noe han bare snakket om?

¹² Jesus hadde et nært forhold til apostelen Peter, en varmhjertet mann som av og til kunne være impulsiv. Jesus så Peters gode egenskaper og gav ham spesielle privilegier. Sammen med Jakob og Johannes var Peter vitne til noen mirakler som resten av de tolv ikke fikk se. (Matteus 17: 1, 2; Lukas 8: 49—55) Som vi var inne på tidligere, var Peter en av de apostlene som ble med Jesus lenger inn i Getsemane den kvelden han ble arrestert. Men den samme kvelden, da Jesus ble forrådt og arrestert, forlot Peter og de andre apostlene Jesus og flyktet. Senere var Peter så modig at han stod utenfor mens den ulovlige rettssaken mot Jesus pågikk. Men etter en stund ble Peter redd og begikk en alvorlig feil — tre ganger nektet han for at han kjente Jesus! (Matteus 26: 69—75) Hvordan reagerte Jesus? Hvordan ville du ha reagert hvis en av dine nære venner sviktet deg på en slik måte?

¹³ Jesus var innstilt på å tilgi Peter. Han visste at Peter var sønderknust på grunn av sin synd. Det sies jo i beretningen at den angrende apostelen «brøt sammen og begynte å gråte». (Markus 14: 72) Den dagen Jesus ble oppreist fra de døde, viste han seg for Peter, sannsynligvis for å trøste og berolige ham. (Lukas 24: 34; 1. Korinter 15: 5) Mindre enn to måneder senere hedret Jesus Peter ved å la ham ta ledelsen i å avlegge et vitnesbyrd for en stor folkemengde i Jerusalem på pinsedagen. (Apostlenes gjerninger 2: 14—40) La oss også huske at Jesus ikke bar nag til apostlene som gruppe betraktet fordi de forlot ham. Etter sin oppstandelse kalte han dem fremdeles ’sine brødre’. (Matteus 28: 10) Er  det ikke tydelig at det å tilgi ikke var noe Jesus bare snakket om?

14. Hvorfor må vi lære å tilgi andre, og hvordan kan vi vise at vi er villig til å tilgi?

¹⁴ Som Jesu disipler må vi lære å tilgi andre. Hvorfor? I motsetning til Jesus er vi ufullkomne — og det er også de som kan komme til å synde mot oss. Fra tid til annen snubler vi alle i ord og gjerning. (Romerne 3: 23; Jakob 3: 2) Ved at vi tilgir andre når det er grunnlag for å vise barmhjertighet, legger vi grunnlaget for at Gud kan tilgi oss våre synder. (Markus 11: 25) Hvordan kan vi så vise at vi er innstilt på å tilgi dem som synder mot oss? I mange tilfeller hjelper kjærligheten oss til å overse mindre feil og mangler hos andre. (1. Peter 4: 8) Når noen som har gjort en urett mot oss, angrer oppriktig, slik Peter gjorde, bør vi naturligvis etterligne Jesus og være villig til å tilgi. I stedet for å bære nag vil det være klokt å la sinne og bitterhet fare. (Efeserne 4: 32) Når vi gjør det, fremmer vi freden i menigheten, og vi kan også selv ha fred i hjerte og sinn. — 1. Peter 3: 11.

15. Hvorfor hadde Jesus tillit til apostlene trass i deres feil og mangler?

¹⁵ Kjærlighet og tillit går hånd i hånd. Kjærligheten «tror alt». * (1. Korinter 13: 7) Det var kjærlighet som gjorde at Jesus var villig til å stole på disiplene trass i deres ufullkommenheter. Han hadde tillit til dem og tro på at de i sitt hjerte virkelig elsket Jehova og ønsket å gjøre hans vilje. Selv når de begikk feil, drog ikke Jesus deres motiver i tvil. For å nevne et eksempel: Da apostlene Jakob og Johannes tydeligvis fikk sin mor til å be om at de måtte få sitte ved siden av  Jesus i hans rike, tvilte han ikke på deres lojalitet, og han tok ikke fra dem oppgaven som apostler. — Matteus 20: 20—28.

16, 17. Hvilke ansvarsoppgaver betrodde Jesus disiplene?

¹⁶ Jesus viste at han hadde tillit til disiplene, ved at han betrodde dem forskjellige ansvarsoppgaver. De to gangene da han på mirakuløst vis mettet store menneskemengder, overlot han ansvaret for utdelingen av maten til disiplene. (Matteus 14: 19; 15: 36) Da han gjorde forberedelser til sin siste påske, gav han Peter og Johannes i oppdrag å dra til Jerusalem og gjøre i stand påskemåltidet. De fikk tak i et lam, vin, usyret brød, bitre urter og det som det ellers var behov for. Dette var ikke noen uvesentlig oppgave, for Moseloven påbød at påsken skulle feires på riktig måte, og Jesus måtte rette seg etter den loven. Senere den samme kvelden brukte Jesus dessuten vinen og det usyrede brødet som viktige symboler da han innstiftet høytiden til minne om sin død. — Matteus 26: 17—19; Lukas 22: 8, 13.

¹⁷ Jesus fant det riktig å betro sine disipler enda større ansvar. Som vi så tidligere, betrodde han en liten gruppe av sine salvede etterfølgere på jorden det store ansvar å tilberede og dele ut åndelig føde. (Lukas 12: 42—44) Husk også at han gav sine disipler det viktige oppdraget som består i å forkynne og gjøre disipler. (Matteus 28: 18—20) Også nå, da Jesus er usynlig og regjerer fra himmelen, betror han omsorgen for sin menighet på jorden til åndelig kvalifiserte «gaver i form av mennesker». — Efeserne 4: 8, 11, 12.

18—20. a) Hvordan kan vi vise våre trosfeller tillit? b) Hvordan kan vi etterligne Jesus når det gjelder å delegere ansvar? c) Hva skal vi drøfte i det neste kapitlet?

¹⁸ Hvordan kan vi følge Jesu eksempel i vår omgang med andre? Det at vi viser våre trosfeller tillit, er en måte å gi uttrykk for vår kjærlighet på. La oss huske at kjærligheten er positiv, ikke negativ. Når andre skuffer oss, noe som helt sikkert vil skje fra tid til annen, vil kjærligheten forhindre at vi  er snare til å trekke den slutning at de har dårlige motiver. (Matteus 7: 1, 2) Hvis vi bevarer et positivt syn på våre trosfeller, vil vi behandle dem på måter som bygger opp i stedet for å rive ned. — 1. Tessaloniker 5: 11.

¹⁹ Kan vi etterligne Jesus ved å være villig til å delegere ansvar? Det er fint at de som har ansvarsfulle stillinger i menigheten, overlater passende og meningsfylte oppgaver til andre i tillit til at de vil gjøre sitt beste. Erfarne eldste kan derved sørge for at det blir gitt nødvendig og verdifull opplæring til kvalifiserte yngre menn som «trakter etter» muligheter til å hjelpe til i menigheten. (1. Timoteus 3: 1; 2. Timoteus 2: 2) En slik opplæring er viktig. Etter hvert som Jehova fortsetter å gi vekst, vil det være behov for å lære opp kvalifiserte menn til å ta hånd om de oppgavene som økningen medfører. — Jesaja 60: 22.

²⁰ Jesus var et enestående eksempel ved den måten han viste andre kjærlighet på. Av alle de måtene vi kan følge ham på, er det at vi kan etterligne hans kjærlighet, den viktigste. I det neste kapitlet skal vi drøfte det aller største uttrykk for hans kjærlighet til oss — det at han var villig til å gi sitt liv.