1—3. a) Hvor smertefull er Jesu kamp i Getsemane, og hva er årsaken til det? b) Hva kan sies om Jesu eksempel når det gjelder utholdenhet, og hvilke spørsmål oppstår?

 PRESSET er intenst. Jesus har aldri før lidd slike kvaler. Han har bare noen timer igjen å leve på jorden. Sammen med apostlene kommer han til et kjent sted, Getsemane hage. De har ofte vært samlet der. Men denne kvelden har han behov for å være litt alene. Han går lenger inn i hagen, bort fra apostlene, faller på kne og begynner å be. Han ber så inderlig og kommer i en så smertefull kamp at svetten hans blir ’som bloddråper som faller til jorden’. — Lukas 22: 39—44.

² Hvorfor er Jesus så urolig? Han vet riktignok at han om kort tid kommer til å bli utsatt for ekstreme fysiske lidelser, men det er ikke det som er grunnen. Det er langt mer alvorlige ting som opptar ham. Han er dypt bekymret, for det dreier seg om hans Fars navn, og han vet at menneskeslektens framtid avhenger av at han er trofast. Han vet hvor viktig det er at han holder ut. Hvis han skulle svikte, ville han føre stor vanære over Jehovas navn. Men han svikter ikke. Ingen som noen gang har levd på jorden, har vist en slik utholdenhet. Senere den samme dagen, like før han utånder, roper han ut i triumf: «Det er fullbyrdet!» — Johannes 19: 30.

³ Bibelen oppfordrer oss til å ’gi nøye akt på ham som har holdt ut’. (Hebreerne 12: 3) I den forbindelse oppstår det noen viktige spørsmål: Hvilke prøvelser var det Jesus utholdt? Hva var det som satte ham i stand til å holde ut?  Hvordan kan vi følge hans eksempel? Men før vi besvarer disse spørsmålene, skal vi se litt nærmere på hva utholdenhet egentlig vil si.

4, 5. a) Hva er utholdenhet? b) Hvordan kan vi illustrere at det å holde ut innebærer mer enn bare det å gjennomleve uunngåelige vanskeligheter?

⁴ Av og til blir vi alle «bedrøvet ved forskjellige prøvelser». (1. Peter 1: 6) Betyr det at vi gjennomgår en prøvelse, nødvendigvis at vi utholder den? Ikke hvis vi tenker på den bibelske betydningen av ordet. Det greske substantivet som blir gjengitt med «utholdenhet» i Bibelen, betyr «evnen til å holde ut og ikke gi opp når en kommer opp i vanskeligheter». Studiebibelen sier at det blir «mest brukt om tålmodighet og utholdenhet under trengsler og motganger av forskjellig slag. Men denne tålmodigheten er aldri ensbetydende med stum resignasjon, men er tvert imot en mandig dyd . . . [Det] betegner det lyse sinnet som ikke lar seg kue av øyeblikkets nød, men ser fortrøstningsfullt fram til en lykkelig utgang».

⁵ Å holde ut er følgelig ikke et spørsmål om bare å gjennomleve uunngåelige vanskeligheter. Å holde ut på den måten Bibelen taler om, innebærer å være standhaftig, å bevare den rette sinnsinnstilling og å være optimistisk når man møter prøvelser. La oss illustrere det: To menn havner i samme fengsel av svært ulike grunner. Den ene, en forbryter, soner motvillig og resignert. Den andre, en sann kristen som er blitt kastet i fengsel på grunn av sin trofasthet, er standhaftig og bevarer en positiv innstilling, for han ser sin situasjon som en mulighet til å vise tro. Forbryteren kan neppe regnes som et eksempel når det gjelder å vise utholdenhet, men det kan den lojale kristne. — Jakob 1: 2—4.

6. Hvordan framelsker vi utholdenhet?

 ⁶ Vi må holde ut for å bli frelst. (Matteus 24: 13) Men utholdenhet er ikke en egenskap vi er født med. Denne viktige egenskapen må framelskes. Hvordan? «Trengsel bevirker utholdenhet,» står det i Romerne 5: 3. Ja, hvis vi virkelig ønsker å framelske utholdenhet, kan vi ikke være fryktsomme og vike tilbake for enhver trosprøve. Vi må modig møte prøvene. Utholdenheten kommer når vi dag etter dag møter små og store prøvelser og overvinner dem. Hver prøve vi består, styrker oss til å klare den neste. Vi bygger naturligvis ikke opp utholdenhet på egen hånd. Vi er «avhengig av den styrke Gud gir». (1. Peter 4: 11) For at vi skal kunne klare å være standhaftige, har Jehova gitt oss den best mulige hjelp — hans Sønns eksempel. La oss se litt nærmere på Jesu fullkomne utholdenhet.

7, 8. Hva måtte Jesus utholde da hans jordiske liv nærmet seg slutten?

⁷ Da Jesu jordiske liv nærmet seg slutten, utholdt han den ene grusomheten etter den andre. Ikke bare ble han utsatt for et enormt mentalt press den siste kvelden han levde, men han opplevde også ting som han må ha blitt dypt skuffet over, og han ble alvorlig ydmyket. Han ble forrådt av en nær medarbeider, forlatt av sine nærmeste venner og utsatt for en lovstridig rettergang, hvor medlemmer av landets høyeste religiøse domstol spottet ham, spyttet på ham og slo ham med knyttnevene. Alt dette utholdt han med opphøyd ro og styrke. — Matteus 26: 46—49, 56, 59—68.

⁸ I sine siste timer utholdt Jesus enorme fysiske lidelser. Han ble pisket på en måte som laget «lange, dype flenger i huden og forårsaket et betydelig blodtap». Han ble pælfestet, henrettet på en måte som førte til «langsom død under de største smerter og lidelser». Tenk på de forferdelige  smertene han må ha følt da store nagler ble slått gjennom hendene og føttene hans og festet ham til pælen. (Johannes 19: 1, 16—18) Prøv å forestille deg de grusomme smertene han må ha følt da pælen ble reist opp og vekten av kroppen hans hvilte på naglene mens den opprevne ryggen hans skrapte mot pælen. Og disse ekstreme fysiske lidelsene utholdt han samtidig som han måtte bære den byrden som ble beskrevet i begynnelsen av dette kapitlet.

9. Hva innebærer det å ta opp sin «torturpæl» og følge Jesus?

⁹ Hva kan vi komme til å måtte utholde som Jesu etterfølgere? Jesus sa: «Hvis noen vil følge etter meg, må han . . . ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) Ordet «torturpæl» blir her brukt billedlig om lidelse, skam og til og med død. Det er ikke lett å følge Jesus. Våre kristne normer gjør at vi skiller oss ut. Verden hater oss fordi vi ikke er en del av den. (Johannes 15: 18—20; 1. Peter 4: 4) Ikke desto mindre er vi villig til å ta opp vår torturpæl — ja, vi er rede til å lide og til og med dø framfor å slutte å følge vårt store Forbilde. — 2. Timoteus 3: 12.

10—12. a) Hvorfor var ufullkommenhetene til dem Jesus var omgitt av, en prøve på hans utholdenhet? b) Nevn noen av de vanskelige situasjonene Jesus utholdt.

¹⁰ Jesus ble også stilt på prøver som skyldtes ufullkommenhetene til dem han var omgitt av. Husk at han var ’mesterarbeideren’, som Jehova brukte da jorden og alt liv på den ble skapt. (Ordspråkene 8: 22—31) Han visste følgelig hva som var Jehovas hensikt med menneskene: De skulle gjenspeile Jehovas egenskaper og glede seg over et liv med fullkommen helse. (1. Mosebok 1: 26—28) Da Jesus var på jorden, så han de tragiske følgene av synden fra et annet perspektiv — han var selv et menneske med menneskelige følelser. Det må ha gjort ham vondt å erfare hvor langt bort menneskene hadde kommet fra den fullkomne tilstand Adam og Eva opprinnelig hadde  vært i. Jesus stod følgelig overfor en utholdenhetsprøve. Ville han miste motet og gi opp og betrakte situasjonen som håpløs for syndige mennesker? La oss se.

¹¹ Jødenes negative holdning gjorde Jesus så bedrøvet at han gråt åpenlyst. Men lot han deres likegyldighet dempe hans egen nidkjærhet eller få ham til å slutte å forkynne? Nei, tvert imot «underviste han hver dag i templet». (Lukas 19: 41—44, 47) Da fariseerne fulgte nøye med for å se om han ville helbrede en mann på sabbaten, ble han «dypt bedrøvet over deres hjerters ufølsomhet». Lot han seg skremme av disse selvrettferdige motstanderne? Overhodet ikke! Han var urokkelig og helbredet mannen — og det midt i synagogen! — Markus 3: 1—5.

¹² Det er også noe annet som må ha vært en prøvelse for Jesus — de svakhetene han så hos sine nærmeste disipler. Som vi var inne på i kapittel 3, hadde de et konstant ønske  om å få fremtredende stillinger. (Matteus 20: 20—24; Lukas 9: 46) Mer enn én gang viste Jesus dem hvor nødvendig det er å være ydmyk. (Matteus 18: 1—6; 20: 25—28) Men de reagerte sent. Den aller siste kvelden han var sammen med dem, oppstod det «en heftig diskusjon» blant dem om hvem av dem som var den største! (Lukas 22: 24) Gav Jesus opp? Trakk han den slutning at det ikke var noe håp for dem? Nei. Han var hele tiden tålmodig og positiv og gav ikke opp håpet. Han fortsatte å se det gode i dem. Han visste at de i sitt hjerte elsket Jehova og virkelig ønsket å gjøre hans vilje. — Lukas 22: 25—27.

13. Hvilke prøver kan vi møte som ligner de prøvene Jesus utholdt?

¹³ Vi møter mange prøver som ligner de prøvene Jesus utholdt. Vi treffer for eksempel mennesker som ikke vil høre, eller som til og med er imot Rikets budskap. Vil vi la slike negative reaksjoner legge en demper på vår innsats, eller vil vi fortsette å forkynne med nidkjærhet? (Titus 2: 14) Vi kan bli prøvd på grunn av våre kristne brødres ufullkommenheter. Et tankeløst ord eller en skjødesløs handling kan såre våre følelser. (Ordspråkene 12: 18) Vil vi la våre trosfellers feil og mangler få oss til å miste troen på dem, eller vil vi fortsette å tolerere feilene deres og se etter det gode hos dem? — Kolosserne 3: 13.

14. Hvilke to faktorer hjalp Jesus til å stå fast?

¹⁴ Hva var det som hjalp Jesus til å stå fast og bevare sin ulastelighet til tross for alt det han ble utsatt for i form av ydmykende behandling, skuffelser og lidelser? Det var spesielt to faktorer som holdt Jesus oppe. For det første rettet han blikket oppover og bad til «den Gud som skjenker utholdenhet». (Romerne 15: 5) For det andre så han framover og fokuserte på det som hans utholdenhet ville føre til. La oss se nærmere på hver av disse faktorene.

15, 16. a) Hva er det som viser at Jesus ikke stolte på at han kunne holde ut i egen kraft? b) Hvilken tillit hadde Jesus til sin Far, og hvorfor hadde han en slik tillit?

 ¹⁵ Selv om Jesus var Guds fullkomne Sønn, stolte han ikke på at han kunne holde ut i egen kraft. Han vendte seg til sin himmelske Far og bad ham om hjelp. Apostelen Paulus skrev: «I sitt kjøds dager frambar Kristus, med sterke rop og tårer, påkallelser og også anmodninger til Ham som kunne frelse ham fra døden.» (Hebreerne 5: 7) Legg merke til at Jesus ikke bare frambar «anmodninger», men også «påkallelser». Ordet «påkallelse» sikter til en spesielt inderlig og inntrengende bønn — det er som om en trygler om hjelp. Det at ordet er brukt i flertall, «påkallelser», viser at Jesus bønnfalt Jehova mer enn én gang. Ja, i Getsemane bad Jesus inderlig gjentatte ganger. — Matteus 26: 36—44.

¹⁶ Jesus hadde full tillit til at Jehova ville besvare hans påkallelser, for han visste at hans Far er den «som hører bønner». (Salme 65: 2) I sin førmenneskelige tilværelse hadde han som Guds førstefødte Sønn sett hvordan hans Far besvarer sine lojale tilbederes bønner. Han var for eksempel øyenvitne i himmelen da Jehova sendte en engel som svar på en inderlig bønn som profeten Daniel bad — allerede før Daniel var ferdig med å be. (Daniel 9: 20, 21) Var det da noen grunn til å tro at Faderen ikke ville svare når hans enbårne Sønn utøste sitt hjerte «med sterke rop og tårer»? Jehova besvarte sin Sønns inntrengende bønner og sendte en engel for å styrke ham til å holde ut under den store trosprøven han stod overfor. — Lukas 22: 43.

17. Hvorfor må vi vende oss til Gud for å kunne holde ut, og hvordan kan vi gjøre det?

¹⁷ For å kunne holde ut må vi vende oss til den Gud ’som gir kraft’. (Filipperne 4: 13) Når Guds fullkomne  Sønn følte behov for å påkalle Jehova for å få hjelp, trenger jo vi i enda større grad å gjøre det! I likhet med Jesus må vi bønnfalle Jehova om og om igjen. (Matteus 7: 7) Selv om vi ikke venter å få besøk av en engel, kan vi være sikker på én ting: Vår kjærlige Gud vil lytte til innstendige bønner fra lojale kristne som «er vedholdende i påkallelser og bønner natt og dag». (1. Timoteus 5: 5) Uansett hvilke prøvelser vi måtte møte — dårlig helse, tap av en av våre kjære, forfølgelse fra motstandere — vil Jehova besvare våre inderlige bønner om visdom, mot og styrke til å holde ut. — 2. Korinter 4: 7—11; Jakob 1: 5.

18. Hvordan så Jesus framover, forbi lidelsene?

¹⁸ Den andre faktoren som satte Jesus i stand til å holde ut, er at han så framover, forbi lidelsene, til det som ventet ham. Bibelen sier om Jesus: «På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl.» (Hebreerne 12: 2) Jesu eksempel illustrerer hvordan håp, glede og utholdenhet virker sammen. Det kan sammenfattes på denne måten: Håp fører til glede og glede til utholdenhet. (Romerne 15: 13; Kolosserne 1: 11) Jesus hadde enestående framtidsutsikter. Han visste at det at han var trofast, ville bidra til å hevde og rettferdiggjøre Jehovas overherredømme og sette ham i stand til å gjenløse  menneskeslekten fra synd og død. Jesus hadde også håp om å herske som Konge og tjene som Øversteprest og derved bringe ytterligere velsignelser til lydige mennesker. (Matteus 20: 28; Hebreerne 7: 23—26) Jesus rettet oppmerksomheten mot framtiden og det håpet han hadde, og det gav ham uendelig stor glede. Denne gleden hjalp ham til å holde ut.

19. Hvordan kan vi la håp, glede og utholdenhet virke sammen til gagn for oss når vi møter trosprøver?

¹⁹ Vi må, i likhet med Jesus, la håp, glede og utholdenhet virke sammen til gagn for oss. «Gled dere i håpet,» sa apostelen Paulus. Han tilføyde: «Hold ut under trengselen.» (Romerne 12: 12) Står du overfor en alvorlig trosprøve akkurat nå? Da må du for all del se framover. Ikke tap av syne at din utholdenhet vil bringe pris til Jehovas navn. Hold det dyrebare håpet om Riket i fokus. Se deg selv i Guds kommende nye verden, og forestill deg at du opplever paradisets velsignelser. Se fram til oppfyllelsen av alt det vidunderlige Jehova har lovt — at hans overherredømme skal bli hevdet og rettferdiggjort, at alt det onde skal bli fjernet fra jorden, og at sykdom og død skal forsvinne. Det vil fylle ditt hjerte med glede, og denne gleden kan hjelpe deg til å holde ut uansett hva slags prøvelser du vil komme ut for. Når vi tenker på hva virkeliggjørelsen av det håpet som er knyttet til Riket, vil innebære, er enhver lidelse i denne verden «kortvarig og lett». — 2. Korinter 4: 17.

20, 21. Hva venter Jehova av oss med hensyn til utholdenhet, og hva bør vi gå inn for?

²⁰ Jesus visste at det å følge ham ville være en utfordring, noe som krevde utholdenhet. (Johannes 15: 20) Han var rede til å gå foran, for han visste at hans eksempel ville  styrke andre. (Johannes 16: 33) Det er sant at Jesus var et fullkomment eksempel, også når det gjaldt utholdenhet, og vi er langt fra fullkomne. Hva venter så Jehova av oss? Peter forklarer: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor.» (1. Peter 2: 21) Jesus etterlot «et eksempel», et forbilde, ved den måten han taklet prøvelser på. * Det forbilde han var ved sin utholdenhet, kan sammenlignes med fotspor. Vi kan ikke følge i hans fotspor på en fullkommen måte, men vi kan følge «nøye» i dem.

²¹ La oss derfor gå inn for å følge Jesu eksempel så godt vi kan. La oss aldri glemme at jo nøyere vi følger i Jesu fotspor, jo bedre utrustet vil vi være til å holde ut «til enden» — enden for denne gamle tingenes ordning eller enden for vårt nåværende liv. Vi vet ikke hva som kommer først, men én ting vet vi: Jehova vil i all evighet lønne oss for vår utholdenhet. — Matteus 24: 13.