1—3. Hvordan gjør Jesus sitt inntog i Jerusalem, og hvorfor blir kanskje noen av dem som ser på, overrasket?

 JERUSALEM summer av aktivitet. Folk er spente og forventningsfulle. En stor mann er ventet til byen! Utenfor byen samles folk langs veien. De er ivrige etter å ønske denne mannen velkommen, for noen sier at han er kong Davids arving og Israels rettmessige hersker. Mange har palmegrener i hendene. Andre brer ut klesplagg og grener av trærne på veien for å jevne den ut for ham. (Matteus 21: 7, 8; Johannes 12: 12, 13) Mange er sikkert spent på hvordan han vil gjøre sin entré.

² Noen venter kanskje at hans inntog vil foregå med pomp og prakt. De har hørt om betydningsfulle personer som har holdt inntog på den måten tidligere. Da Davids sønn Absalom utropte seg selv til konge, lot han 50 mann løpe foran vognen hans. (2. Samuelsbok 15: 1, 10) Den romerske herskeren Julius Cæsar ville ha enda større blest omkring sin person. En gang ledet han et seierstog opp til Kapitol i Roma flankert av 40 elefanter utstyrt med lamper! Men nå venter folket i Jerusalem på en mye større mann. Enten de fullt ut forstår det eller ikke, er dette Messias, det største menneske som noen gang har levd. Men noen kommer nok til å bli overrasket når denne framtidige Kongen viser seg.

³ De ser ingen vogn, ingen løpere, ingen hester — og slett ingen elefanter. Nei, Jesus kommer ridende på et helt vanlig lastedyr, et esel. * Det er ikke noe luksuriøst ved  denne rytteren og det dyret han rir på. Det ligger ingen kostbar sal på dyrets rygg, bare noen plagg som Jesu nærmeste etterfølgere har bredt ut. Hvorfor velger Jesus å gjøre sitt inntog i Jerusalem på en slik beskjeden måte, når langt mindre betydningsfulle menn har krevd mye større pomp og prakt?

4. Hva var forutsagt i Bibelen om hvordan den messianske kongen skulle gjøre sitt inntog i Jerusalem?

⁴ Jesus oppfyller en profeti: «Gled deg storlig . . . Rop i triumf, Jerusalems datter. Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig, ja frelst — ydmyk og ridende på et esel.» (Sakarja 9: 9) Denne profetien viste at Guds Salvede, Messias, en dag skulle stå fram for folket i Jerusalem som Guds utnevnte Konge. Selve den måten han gjorde det på — blant annet hans valg av ridedyr — skulle framheve en vakker egenskap hos ham, nemlig ydmykhet. Han var ydmyk av hjerte.

5. Hvorfor gjør Jesu ydmykhet dypt inntrykk på oss, og hvorfor er det viktig at vi lærer å etterligne den?

⁵ Jesu ydmykhet er en av hans mest tiltalende egenskaper. Det er en egenskap som gjør dypt inntrykk på oss. Som vi så i det forrige kapitlet, er Jesus «veien og sannheten og livet». (Johannes 14: 6) Det er helt klart at ingen av de milliarder av andre mennesker som har levd, har vært tilnærmelsesvis så betydningsfulle som Guds Sønn. Likevel fantes det ikke det aller minste spor av den stolthet og det hovmod som man ofte finner hos ufullkomne mennesker, hos ham. Hvis vi vil være Jesu etterfølgere, må vi kjempe mot tendensen til å være stolte. (Jakob 4: 6) Husk at Jehova hater stolthet og hovmod. Det er derfor viktig at vi lærer å etterligne Jesu ydmykhet.

6. Hva er ydmykhet, og hvordan visste Jehova at Messias ville være ydmyk?

⁶ Å være ydmyk vil si å være fri for hovmod og stolthet. Det er en egenskap som begynner i hjertet og kommer til uttrykk i det en sier og gjør, og i hvordan en behandler andre. Hvordan visste Jehova at Messias ville være ydmyk? Han visste at hans Sønn gjenspeilte hans eget fullkomne eksempel. (Johannes 10: 15) Han hadde også sett sin Sønns ydmykhet komme til uttrykk i handling. Hvordan?

7—9. a) Hvordan viste Mikael ydmykhet da han hadde en uoverensstemmelse med Satan? b) Hvordan kan de kristne etterligne Mikael når det gjelder å vise ydmykhet?

⁷ I Judas’ brev fortelles det om en interessant hendelse: «Da erkeengelen Mikael hadde en uoverensstemmelse med Djevelen og diskuterte med ham om Moses’ legeme, våget han ikke å komme med en spottende dom mot ham, men sa: ’Måtte Jehova refse deg.’» (Judas 9) Mikael er et navn som brukes om Jesus før og etter hans liv på jorden. Det brukes om ham i hans rolle som erkeengel, den engelen som leder Jehovas himmelske hær av engler. * (1. Tessaloniker 4: 16) Legg merke til hvordan Mikael opptrådte ved denne konfrontasjonen med Satan.

⁸ Judas’ beretning sier ikke noe om hvorfor Satan ville ha Moses’ legeme, men vi kan være sikker på at han hadde noe ondt i sinne. Det kan være at han ville bruke denne trofaste mannens jordiske levninger i forbindelse med falsk tilbedelse. Samtidig som Mikael motsatte seg Satans onde plan, viste han en bemerkelsesverdig selvbeherskelse. Satan hadde så avgjort fortjent å bli refset. Men på det tidspunkt da Mikael hadde denne uoverensstemmelsen  med Satan, var han ennå ikke blitt «overgitt all dom», så han følte at en slik dom skulle komme fra Jehova Gud. (Johannes 5: 22) Som erkeengel hadde Mikael utstrakt myndighet, men han bøyde seg ydmykt for Jehova framfor å tilta seg ytterligere myndighet. I tillegg til å være ydmyk var han beskjeden, klar over sine egne begrensninger.

⁹ Det var en grunn til at Judas ble inspirert til å skrive om denne hendelsen. Noen av de kristne på hans tid var dessverre ikke ydmyke. De var hovmodige og ’spottet alt det de i virkeligheten ikke kjente’. (Judas 10) Hvor lett har ikke vi ufullkomne mennesker for å gi etter for stolthet! Hvordan reagerer vi når det er noe i den kristne menighet som vi ikke forstår — kanskje noe som har å gjøre med en avgjørelse som eldsterådet har truffet? Ville det ikke være mangel på ydmykhet hvis vi uttalte oss negativt og kritisk om en avgjørelse når vi ikke kan kjenne alle de faktorene som ligger til grunn for den? La oss i stedet etterligne Mikael, eller Jesus, og la være å dømme i saker hvor Gud ikke har gitt oss noen myndighet.

10, 11. a) Hva kan sies om den villighet Guds Sønn viste ved å komme til jorden? b) Hvordan kan vi etterligne Jesu ydmykhet?

¹⁰ Guds Sønn viste også ydmykhet da han sa seg villig til å bli sendt til jorden. Tenk på alt det han måtte gi avkall på. Han var erkeengelen. Han var også «Ordet», Jehovas egen Talsmann. (Johannes 1: 1—3) Han hadde sin bolig i himmelen, i Jehovas «hellighets og skjønnhets opphøyde bolig». (Jesaja 63: 15) Likevel «uttømte [han] seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet». (Filipperne 2: 7) Tenk også på hva hans oppdrag her på jorden innebar! Hans liv ble overført til en jødisk jomfrus morsliv, hvor det i ni måneder skulle utvikle seg til et lite menneskebarn. Han ble født som et hjelpeløst spedbarn i en fattig tømmermanns familie og vokste opp fra å være en liten gutt til å bli tenåring og en ung mann. Gjennom  hele sin oppvekst underordnet han seg under sine ufullkomne jordiske foreldre, trass i at han selv var fullkommen. (Lukas 2: 40, 51, 52) For en enestående ydmykhet!

¹¹ Kan vi etterligne Jesu ydmykhet ved villig å påta oss tjenesteoppdrag som kanskje virker ubetydelige eller mindre tiltalende? Den oppgave å forkynne det gode budskap om Guds rike kan for eksempel virke mindre tiltalende når folk er likegyldige, spottende eller fiendtlige. (Matteus 28: 19, 20) Men hvis vi holder ut i dette arbeidet, kan vi være med på å redde liv. Og vi lærer i hvert fall en hel del om ydmykhet og følger på den måten i vår Mesters, Jesu Kristi, fotspor.

12—14. a) Hvordan viste Jesus ydmykhet når folk lovpriste ham? b) På hvilke måter viste Jesus ydmykhet overfor andre? c) Hva er det som viser at Jesu ydmykhet ikke var noe påtatt eller bare et utslag av gode manerer?

¹² Jesu jordiske tjeneste var kjennetegnet av ydmykhet fra begynnelse til slutt. Han viste ydmykhet ved å la sin Far få all pris og ære. Av og til var det noen som lovpriste Jesus for hans vise ord, for hans store mirakler og for hans godhet. Men han tok aldri æren selv; han gav alltid Jehova æren. — Markus 10: 17, 18; Johannes 7: 15, 16.

¹³ Jesus viste ydmykhet ved den måten han behandlet andre på. Ja, han gjorde det helt klart at han var kommet til jorden, ikke for å bli tjent, men for å tjene andre. (Matteus 20: 28) Han viste ydmykhet ved å være mild og rimelig overfor andre. Når disiplene sviktet ham, snakket han ikke hardt til dem; han forsøkte å nå deres hjerte. (Matteus 26: 39—41) En gang da folkemengden forstyrret ham når han ville ha ro og hvile og være litt for seg selv, sendte han dem ikke bort; han fortsatte å gi av seg selv og «begynte å lære dem mange ting». (Markus 6: 30—34) Da en kvinne som ikke var israelitt, bønnfalt ham om og om igjen om  å helbrede datteren hennes, gav han først inntrykk av at han ikke var innstilt på å gjøre det. Men han avviste henne ikke bryskt. Og som vi skal drøfte i kapittel 14, gav han etter på grunn av hennes store tro. — Matteus 15: 22—28.

¹⁴ Jesus levde på utallige måter opp til det han sa om seg selv: «Jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte.» (Matteus 11: 29) Hans ydmykhet var ikke overfladisk, noe påtatt eller bare et utslag av gode manerer. Den kom fra hjertet, fra hans innerste. Det er ikke rart at han la så stor vekt på å lære disiplene ydmykhet!

15, 16. Hvilken forskjell viste Jesus at det skulle være mellom verdslige herskere og hans etterfølgere?

¹⁵ Jesu apostler var trege når det gjaldt å lære ydmykhet. Om og om igjen måtte Jesus prøve å lære dem hvor viktig ydmykhet er. En gang prøvde for eksempel Jakob og Johannes, gjennom sin mor, å få Jesus til å love å gi dem fremtredende plasser i Guds rike. Jesus svarte beskjedent: «Det å sette seg ved min høyre hånd og ved min venstre står det ikke til meg å gi, men det hører dem til som det er beredt for av min Far.» De ti andre apostlene ble «harme» på Jakob og Johannes. (Matteus 20: 20—24) Hvordan håndterte Jesus dette problemet?

¹⁶ Han talte alle sammen til rette på en vennlig måte. Han sa: «Dere vet at nasjonenes herskere rår som herrer over dem, og stormennene utøver myndighet over dem. Slik er det ikke blant dere; men enhver som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og enhver som vil være først blant dere, skal være deres slave.» (Matteus 20: 25—27) Apostlene hadde sikkert sett hvor stolte, ærgjerrige og egoistiske «nasjonenes herskere» kunne være. Jesus viste at hans etterfølgere måtte være annerledes enn slike maktsyke tyranner. De måtte være ydmyke. Fikk apostlene tak i poenget?

17—19. a) På hvilken minneverdig måte gav Jesus apostlene en leksjon i ydmykhet kvelden før han døde? b) Hva var den mest kraftfulle leksjon i ydmykhet Jesus gav apostlene mens han var på jorden?

 ¹⁷ Det var ikke lett for dem. Dette var verken første eller siste gang Jesus forsøkte å lære dem det. En gang tidligere, da de hadde trettet om hvem av dem som var den største, hadde han stilt et lite barn midt iblant dem og sagt at de måtte være mer lik barn, som er mindre tilbøyelige til å være stolte, ærgjerrige og opptatt av sosial rang enn voksne ofte er. (Matteus 18: 1—4) Likevel så han at apostlene, så sent som kvelden før hans død, fortsatt hadde problemer med stolthet. Han gav dem da en minneverdig leksjon. Han bandt om seg et håndkle og utførte den mest ubetydelige av alle oppgaver, en som tjenerne på den tiden pleide å ta seg av når det kom gjester. Han vasket apostlenes føtter, også føttene til Judas, som snart skulle forråde ham! — Johannes 13: 1—11.

¹⁸ Jesus hjalp dem til å forstå poenget med det han hadde gjort, da han sa: «Jeg har gitt dere et forbilde.» (Johannes 13: 15) Hadde han endelig nådd deres hjerte? Det så ikke slik ut. Senere den samme kvelden diskuterte de enda en gang hvem av dem som var den største! (Lukas 22: 24—27) Likevel fortsatte Jesus å være tålmodig og underviste dem på en ydmyk måte. Deretter gav han dem den mest kraftfulle leksjon av alle: «[Han ydmyket] seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl.» (Filipperne 2: 8) Jesus underkastet seg villig en ydmykende død, urettferdig dømt som en forbryter og en gudsbespotter. Han viste derved at han var helt unik, for blant alle Jehovas skapninger var det hos ham ydmykheten kom til uttrykk i aller høyeste grad, ja på en fullkommen måte.

¹⁹ Kanskje var det dette — den siste leksjonen i ydmykhet som Jesus gav som menneske — som innprentet poenget i de trofaste apostlenes hjerte. Bibelen forteller at disse  mennene ydmykt tjente i mange år, ja tiår, etter dette. Hva med oss?

20. Hvordan kan vi vite om vi er ydmyke av hjerte?

²⁰ Paulus formaner hver og en av oss: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus.» (Filipperne 2: 5) I likhet med Jesus må vi være ydmyke av hjerte. Hvordan kan vi vite om vi er det? Paulus minner oss om at vi ikke må gjøre noe «av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn [anse] de andre for å være høyere enn [oss] selv». (Filipperne 2: 3) Spørsmålet dreier seg altså om hvordan vi betrakter andre i forhold til oss selv. Vi må betrakte andre som «høyere», som viktigere, enn oss selv. Vil du følge dette rådet?

21, 22. a) Hvorfor må kristne tilsynsmenn være ydmyke? b) Hvordan kan vi vise at vi har bundet opp om oss med ydmykhet?

²¹ Mange år etter Jesu død tenkte apostelen Peter fremdeles på hvor viktig det er å være ydmyk. Han lærte kristne tilsynsmenn å utføre sine oppgaver på en ydmyk måte og aldri opptre som herrer over Jehovas hjord. (1. Peter 5: 2, 3) Det at en har fått et visst ansvar, gir en ingen rett til å være stolt. Det gir en tvert imot enda større grunn til å være ydmyk. (Lukas 12: 48) Dette er naturligvis en viktig egenskap for alle de kristne, ikke bare for tilsynsmennene.

²² Peter glemte sikkert aldri den kvelden da Jesus vasket føttene hans trass i hans protester. (Johannes 13: 6—10) Han skrev til de kristne: «Dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre.» (1. Peter 5: 5) Uttrykket «binde opp om» får oss til å tenke på en tjener som tar på seg et forkle for å utføre sitt arbeid i huset. Det minner oss også om den gangen da Jesus bandt et håndkle opp om seg før han la seg ned på kne for å vaske apostlenes føtter. Finnes det da et gudgitt oppdrag som det skulle være under vår verdighet å påta oss hvis vi følger Jesus?  Vårt hjertes ydmykhet bør være åpenbar for alle, som om vi hadde bundet opp om oss med den.

23, 24. a) Hvorfor må vi bekjempe enhver tendens til hovmod? b) Hvilken feilaktig oppfatning av ydmykhet blir behandlet i det neste kapitlet?

²³ Hovmod er som gift. Virkningene kan være ødeleggende. Det er en egenskap som kan gjøre det mest begavede menneske ubrukelig i Jehovas øyne. Ydmykhet kan på den annen side gjøre selv den ringeste til et nyttig redskap for Jehova. Hvis vi hver dag bestreber oss på å framelske denne dyrebare egenskapen ved å vandre ydmykt i Jesu fotspor, vil vi oppnå stor lønn. Peter skrev: «Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, for at han kan opphøye dere når den rette tid er inne.» (1. Peter 5: 6) Jehova opphøyde virkelig Jesus fordi han ydmyket seg så fullstendig. Vår Gud vil på lignende måte glede seg over å kunne belønne oss for vår ydmykhet.

²⁴ Det er dessverre noen som mener at ydmykhet er et tegn på svakhet. Jesu eksempel hjelper oss til å se hvor feilaktig en slik oppfatning er, for han, det mest ydmyke av alle mennesker, var også det modigste. Det neste kapitlet handler om det.