I Esekiel, kapittel 23, blir Guds folk kraftig fordømt for sin illojalitet. På mange måter er dette kapitlet en parallell til kapittel 16, for i begge kapitlene brukes prostitusjon som en illustrasjon. Jerusalem blir omtalt som en lillesøster og Samaria som storesøsteren hennes. Begge kapitlene forteller at den yngre søsteren ble prostituert slik den eldre søsteren allerede var, men at den yngre gikk lenger i ondskap og umoral enn den eldre. I kapittel 23 gir Jehova de to søstrene navn: Ohola er storesøsteren, Samaria (hovedstaden i tistammeriket Israel), og Oholiba er lillesøsteren, Jerusalem (hovedstaden i Juda). * – Esek 23:1–4.

Det er flere paralleller mellom de to kapitlene. De viktigste er kanskje disse: Til å begynne med er kvinnene Jehovas koner, men de er utro mot ham og blir prostituerte. Kapitlene inneholder også løfter som gir håp. I kapittel 23 er håpet om gjenopprettelse ikke så klart uttrykt, men vi finner en parallell til kapittel 16 i denne uttalelsen av Jehova: «Jeg skal sette en stopper for din umoralske oppførsel og din prostitusjon.» – Esek 16:16, 20, 21, 37, 38, 41, 42; 23:4, 11, 22, 23, 27, 37.

Tidligere har publikasjonene våre sagt at de to søstrene Ohola og Oholiba er profetiske forbilder på kristenheten, særlig på de to hovedretningene katolisismen og protestantismen. Men ytterligere studium og ettertanke sammen med bønn har reist noen spørsmål. Har kristenheten noen gang vært Jehovas «kone»? Har den noen gang stått i et paktsforhold til ham? Nei. Kristenheten eksisterte ikke da ‘den nye pakt’ med Jesus som mellommann ble inngått med det åndelige Israel, og den har heller aldri tilhørt denne åndelige nasjonen av salvede kristne. (Jer 31:31; Luk 22:20) Kristenheten oppsto ikke før lenge etter at apostlene var døde. Denne frafalne og fordervede organisasjonen ble til på 300-tallet evt. og besto av det «ugresset» – de falske kristne – som Jesus hadde profetert om i illustrasjonen om hveten og ugresset. – Matt 13:24–30.

Det er en viktig forskjell til: Jehova ga Jerusalem og Samaria håp om at de en dag ville få et godt forhold til ham. (Esek 16:41, 42, 53–55) Holder Bibelen fram et slikt håp for kristenheten? Nei! Det er ikke mer håp for kristenheten enn det er for resten av Babylon den store.

Ohola og Oholiba er altså ikke profetiske forbilder på kristenheten. Men beskrivelsen av dem hjelper oss til å forstå noe som er enda viktigere, nemlig hva Jehova mener om dem som påstår at de er hans folk, men som fører skam over hans hellige navn og bryter hans normer for ren tilbedelse. Kristenheten har spesielt stor skyld når det gjelder dette, for dens utallige kirkesamfunn hevder at de representerer Bibelens Gud. De hevder dessuten at Jehovas elskede Sønn, Jesus Kristus, er deres leder. Men de motbeviser disse påstandene ved å framstille Jesus som en del av en treenig gud og ved å bryte hans klare befaling om ‘ikke å være en del av verden’. (Joh 15:19) Ved å fortsette med sin avgudsdyrkelse og sin innblanding i politiske intriger har kristenheten vist at den i høy grad er en del av «den store prostituerte». (Åp 17:1) Det kan ikke være noen tvil om at kristenheten vil få samme straff som resten av den falske religions verdensrike!