1, 2. (a) Hvilke instrukser gir Jehova nå? (b) Hvilke spørsmål skal vi se på?

ESEKIEL har nettopp hatt et syn som må ha fått ham til å tenke tilbake på Moses’ og Josvas tid nesten 900 år tidligere. Den gangen beskrev Jehova for Moses hvor grensene for det lovte land skulle gå, og senere fortalte han Josva hvordan landet skulle fordeles mellom Israels stammer. (4. Mos 34:1–15; Jos 13:7; 22:4, 9) Men nå, i 593 fvt., sier Jehova til Esekiel og de andre jødene i eksil at de skal fordele det lovte land mellom Israels stammer på nytt. – Esek 45:1; 47:14; 48:29.

² Hva ville Jehova fortelle Esekiel og de andre jødene i eksil med dette synet? Hvorfor er dette synet oppmuntrende for Guds folk i dag? Vil det få en større oppfyllelse i framtiden?

3, 4. (a) Hvilke fire løfter til jødene i eksil inneholdt Esekiels siste syn? (b) Hvilket av løftene skal vi se nærmere på i dette kapitlet?

³ Det siste synet Esekiel fikk, fyller ni kapitler i boken hans. (Esek 40:1 til 48:35) Det inneholdt fire oppmuntrende  løfter til jødene i eksil om gjenopprettelsen av Israels nasjon. Hva gikk løftene ut på? For det første at den rene tilbedelse igjen skulle foregå i Guds tempel. For det andre at trofaste prester og hyrder skulle lede den gjenopprettede nasjonen. For det tredje at det var satt av landområder til alle som vendte tilbake til Israel. Og for det fjerde at Jehova skulle være med dem og bo hos dem igjen.

⁴ I kapitlene 13 og 14 så vi på hvordan de to første løftene skulle gå i oppfyllelse, løftene om at den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet, og om at trofaste hyrder skulle lede folket. Dette kapitlet handler om det tredje løftet, det at landet skulle fordeles som en arv. I det neste kapitlet skal vi drøfte løftet om at Jehova skulle være hos sitt folk. – Esek 47:13–21; 48:1–7, 23–29.

5, 6. (a) Hva var «det området» som skulle tildeles? (Se det første bildet.) (b) Hva var hensikten med synet av at landet skulle fordeles?

⁵ Les Esekiel 47:14. I synet gjorde Jehova Esekiel oppmerksom på et landområde som snart ville ligne på «Edens hage». (Esek 36:35) Jehova sa så: «Dette er det området som dere skal tildele Israels tolv stammer som arv.» (Esek 47:13) «Det området» som skulle tildeles, var det gjenoppbygde Israel, som de bortførte jødene skulle vende tilbake til. Som det framgår av Esekiel 47:15–21, ga Jehova deretter en detaljert og nøyaktig beskrivelse av yttergrensene for hele landet.

⁶ Hva var hensikten med dette synet av at landet skulle fordeles? Den nøyaktige beskrivelsen av grensene forsikret Esekiel og de andre jødene i eksil om at deres elskede land skulle bli gjenoppbygd. Tenk så oppmuntrende det må ha vært for disse jødene å få en så detaljert og levende beskrevet forsikring fra Jehova! Fikk Guds folk i gammel tid virkelig tildelt et landområde som arv? Ja, det gjorde de.

7. (a) Hva skjedde fra og med 537 fvt., og hva minner det oss om? (b) Hvilket spørsmål skal vi først få svar på?

⁷ I 537 fvt., omkring 56 år etter at Esekiel hadde fått dette synet, begynte tusenvis av jøder å vende tilbake til Israel og bosette seg der. Det som skjedde den gangen, minner oss om en utvikling som har foregått i nyere tid. På en måte har Guds folk i dag også fått tildelt et landområde. Hvordan det? Jehova har latt sine tjenere komme inn i et åndelig land og bosette seg der. Gjenoppbyggingen av det lovte land i fortiden kan derfor lære oss mye om gjenoppbyggingen av Guds folks åndelige land i dag. Men før vi ser nærmere på det, skal vi få svar på spørsmålet: Hvorfor er vi sikre på at det finnes et åndelig land i dag?

8. (a) Hvilken nasjon erstattet Jehova den bokstavelige nasjonen Israel med? (b) Hva er det åndelige landet, eller paradiset? (c) Når ble det til, og hvem har slått seg ned i det?

 ⁸ I et syn som Esekiel hadde fått tidligere, hadde Jehova vist at profetier om gjenopprettelsen av Israel skulle få en større oppfyllelse etter at hans «tjener David», Jesus Kristus, ble innsatt som Konge. (Esek 37:24) Det ble han i 1914. På det tidspunktet var den bokstavelige nasjonen Israel for lengst blitt forkastet som Guds folk og erstattet av en nasjon av åndelige israelitter, de salvede kristne. (Les Matteus 21:43; 1. Peter 2:9.) Men Jehova erstattet ikke bare den bokstavelige nasjonen Israel med en åndelig nasjon. Han erstattet også det bokstavelige landet Israel med et åndelig land, eller paradis. (Jes 66:8) Som vi var inne på i kapittel 17, er det åndelige landet det trygge åndelige miljøet der de salvede har tjent og tilbedt Jehova siden 1919. (Se ramme 9B, «Hvorfor 1919?») Etter hvert som tiden gikk, begynte de som hadde et jordisk håp, de «andre sauer», også å slå seg ned i dette  åndelige landet. (Joh 10:16) I dag opplever vi at det åndelige paradiset vokser og er i stadig utvikling, men det er først etter Harmageddon at menneskene fullt ut vil oppleve de velsignelsene som er knyttet til det åndelige paradiset.

9. Hvilke detaljerte instrukser ga Jehova om fordelingen av landet?

⁹ Les Esekiel 48:1, 28. Etter at Jehova hadde fastlagt yttergrensene for landet, beskrev han i detalj hvordan selve landet skulle fordeles. Han ga beskjed om at landet skulle deles opp i tolv like stammeområder fra nord til sør – fra Dans stamme i den nordlige delen av landet til Gads stamme ved den sørligste grensen. Hvert av de tolv områdene var landstriper som gikk på tvers av landet fra yttergrensen i øst til Storhavet, eller Middelhavet, i vest. – Esek 47:20.

10. Hva kan denne delen av synet ha forsikret jødene i eksil om?

¹⁰ Hva kan denne delen av synet ha forsikret jødene i eksil om? Den detaljerte beskrivelsen som Esekiel ga, må ha hjulpet dem til å forstå at fordelingen av landet ville foregå på en velorganisert måte. Den nøyaktige fordelingen av landet mellom alle de tolv stammene understreket dessuten at hver eneste av dem som vendte tilbake, kunne være sikker på å få sin egen jordeiendom. Ingen av de hjemvendte jødene ville ende opp uten et jordstykke eller et sted å bo.

11. Hva kan vi lære av det profetiske synet av fordelingen av landet? (Se rammen «Fordelingen av landet».)

¹¹ Hvordan kan synet være til oppmuntring for oss i dag? I det lovte land var det en plass til alle som tilhørte de tolv stammene, ikke bare til prestene, levittene og høvdingene. (Esek 45:4, 5, 7, 8) Noe lignende kan sies om det åndelige paradiset i dag. Der er det ikke en plass bare til de salvede og til dem av den ‘store skare’ som har store ansvarsoppgaver, men også til alle andre som tilhører den store skare. * (Åp 7:9) Uansett hvor beskjeden vår rolle i organisasjonen er, kan vi være sikre på at vi har en plass og en viktig oppgave i det åndelige landet. For en hjertevarmende tanke det er!

12, 13. Hvilke instrukser ga Jehova i forbindelse med at stammene skulle få tildelt områder?

¹² Esekiel stusset kanskje over noen av de instruksene Jehova ga i forbindelse med fordelingen av landet, for de var annerledes enn de instruksene Moses hadde fått. Vi skal nå se på to slike forskjeller. Den ene har med landet å gjøre, og den andre har med innbyggerne å gjøre.

¹³ Landet. Moses hadde fått beskjed om å gi de store stammene et større landområde enn de små. (4. Mos 26:52–54) Men i Esekiels syn ga Jehova instrukser om at alle stammene skulle få «like store områder [«enhver som sin bror», fotn.]».  (Esek 47:14) Avstanden fra den nordlige til den sørlige grensen skulle derfor være nøyaktig den samme i hvert av de tolv stammeområdene. Alle israelitter – uansett hvilken stamme de tilhørte – ville få like god tilgang til alt det den frodige naturen i det lovte land kunne by på.

14. Hvordan var Jehovas instrukser om de fastboende utlendingene annerledes enn det som sto i Moseloven?

¹⁴ Innbyggerne. Moseloven beskyttet utlendinger og ga dem lov til å delta i tilbedelsen av Jehova, men de fikk ikke eie jord i Israel. (3. Mos 19:33, 34) Men det Jehova sa til Esekiel nå, var annerledes enn det han hadde sagt i Loven. Jehova ga denne instruksen: «Dere skal gi den fastboende utlendingen en arv i det stammeområdet der han har bosatt seg.» Med disse ordene fjernet Jehova en stor forskjell mellom «innfødte israelitter» og de fastboende utlendingene i landet. (Esek 47:22, 23) I det gjenoppbygde landet som Esekiel så i synet, la han merke til at innbyggerne var likestilt, og at de var forent i tilbedelsen av Jehova. – 3. Mos 25:23.

15. Hvilken evig sannhet om Jehova ble bekreftet av hans instrukser om landet og innbyggerne?

¹⁵ Disse to instruksene som Esekiel fikk om landet og om innbyggerne, må ha gledet dem som var i eksil. De forsto at  Jehova ville behandle dem likt, enten de var israelitter av fødsel eller utlendinger som tilba Jehova. (Esra 8:20; Neh 3:26; 7:6, 25; Jes 56:3, 8) Instruksene bekreftet også den oppmuntrende og evige sannheten at Jehova elsker alle sine tjenere like høyt, ja, de er alle like dyrebare for ham. (Les Haggai 2:7.) Også i dag er dette en sannhet vi setter stor pris på, enten vi har et himmelsk eller et jordisk håp.

16, 17. (a) Hva kan vi lære av detaljene om landet og om innbyggerne? (b) Hva skal vi få svar på i neste kapittel?

¹⁶ Hva kan vi lære av disse detaljene om landet og om innbyggerne? De minner oss om at det skal være lett å se at vårt verdensomfattende brorskap i dag preges av likhet og enhet. Jehova gjør ikke forskjell på folk. Vi bør spørre oss selv: Etterligner jeg Jehova ved ikke å gjøre forskjell på folk? Behandler jeg alle mine trosfeller med oppriktig respekt, uansett hvilken etnisk bakgrunn de har, eller hvordan deres omstendigheter i livet er? (Rom 12:10) Vi gleder oss over at Jehova har gitt oss alle de samme mulighetene til å komme inn i det åndelige paradiset, der vi helhjertet utfører hellig tjeneste for vår himmelske Far og merker hans mange velsignelser. – Gal 3:26–29; Åp 7:9.

¹⁷ La oss nå se nærmere på det fjerde løftet, som blir gitt i slutten av det siste synet Esekiel fikk – løftet om at Jehova ville være med de bortførte jødene. Hva lærer vi av det løftet? Det skal vi få svar på i neste kapittel.