I 1917 begynte de internasjonale bibelstudentene, som senere ble kjent som Jehovas vitner, å forkynne på en organisert måte for de gjestfrie menneskene i Mexico. Hundrevis av oppriktige mennesker begynte å tilbe Jehova i tiårene som fulgte. Men under den andre verdenskrig fikk myndighetene i Mexico et problem når det gjaldt de stedene hvor vi forkynte og holdt møter.

 Den gangen krevde meksikansk lov at all offentlig religiøs virksomhet skulle foregå i gudshus, som var eid av myndighetene. Dette var et problem, for stevnene våre ble holdt i offentlige lokaler, de ukentlige møtene våre ble ofte holdt i hjemmene til Jehovas vitner, og vi forkynte på gaten og fra dør til dør.

 For å adlyde loven sendte vi i 1943 inn en søknad om å bli registrert som et ikke-kommersielt sivilt og kulturelt selskap som skulle bidra til å opplyse mennesker til samfunnets beste. Søknaden ble godkjent, og registreringen betydde at vi hadde rettigheter som en kulturell organisasjon og ikke en religiøs organisasjon. På grunn av det trengte vi ikke lenger å begrense aktivitetene våre til bygninger som var eid av myndighetene.

 Aktivitetene våre var i seg selv kulturelle og opplysende. Så vi kunne virkelig si at vi oppfylte myndighetenes juridiske krav til sivile og kulturelle organisasjoner. (Romerne 13:1) Men målet vårt var selvfølgelig fortsatt å hjelpe mennesker ved å gi dem bibelsk undervisning. (Jesaja 48:17, 18) Det var tydelig at Jehova velsignet denne framgangsmåten. Dette la grunnlaget for en enestående vekst som mange Jehovas vitner fortsatt husker.

 Det viktigste formålet med arbeidet vårt i Mexico har alltid vært å forkynne det gode budskap om Guds rike. Men for å klare det måtte vi tilpasse forkynnelsesmetodene våre til omstendighetene, akkurat som apostelen Paulus gjorde. (1. Korinter 9:20–23) Da han for eksempel holdt en tale for de atenske mennene på Areopagos, henviste han ikke til Skriftene direkte. (Apostlenes gjerninger 17:22–31) Så når vi forkynte, brukte vi ikke Bibelen og henviste heller ikke til den når vi startet samtaler med folk.

 «Vi presenterte oss som representanter for en kulturell og opplysende organisasjon», forteller Isabel. «Jeg fokuserte ofte på artikler i Våkn opp! som ikke handlet direkte om bibelske emner.» Men hva om beboeren viste interesse for åndelige spørsmål? Da gjorde vi dem kjent med bibelske sannheter. Aurora sier: «Siden vi ikke hadde bibler med oss, måtte vi lære oss mange skriftsteder utenat.» Mange beboere reagerte også positivt når vi viste dem skriftsteder i deres egen bibel.

 Vi var forberedt på hvordan vi skulle forklare folk at arbeidet vårt var juridisk anerkjent. (Filipperne 1:7) Dokumenter fra myndighetene som viste at arbeidet vårt var godkjent, var til stor hjelp. a «Vi hadde alltid med oss et identifikasjonskort som var underskrevet av utenriksministeren», sier María. Og Samuel forteller: «Når myndighetspersoner stoppet oss og spurte hva vi holdt på med, viste vi dem kortet vårt.»

 Identifikasjonskortet hjalp oss når vi møtte motstand. Jesús, som tjente i staten Jalisco, sier: «I 1974 ble jeg og et ektepar tatt med til de lokale myndighetene av en pøbelflokk ledet av en prest. De prøvde å stoppe arbeidet vårt. Vi viste myndighetene identifikasjonskortene våre, og det roet ned situasjonen. Etter at vi fikk juridisk bistand, kunne vi fortsette å hjelpe de interesserte i området. I dag er det mange blomstrende menigheter der.»

 Som en sivil organisasjon som bidro til folkeopplysning, tilbød vi folk gratis lese- og skrivekurs. b «Dette opplegget kom på akkurat riktig tidspunkt», sier Ariel. «På den tiden var det mange som ikke hadde gått på skole, men de ville likevel veldig gjerne lese Bibelen. Vi lærte dem å lese og skrive, og ikke lenge etter begynte mange av dem å studere Bibelen sammen med oss.»

 Ruth forteller: «Etter at de hadde lært å skrive, var det ingenting som kunne stoppe dem! Det å lære å lese og skrive ga dem mestringsfølelse og gjorde dem veldig glade. Vi fikk se den åndelige framgangen deres med egne øyne.»

 Jehovas vitner var registrert som et sivilt og kulturelt selskap mellom 1943 og 1993. I løpet av den tiden hjalp vi over 127 000 mennesker til å lære å lese og skrive, og vi hjalp over 37 000 andre til å forbedre lese- og skriveferdighetene sine. Myndighetene satte stor pris på det som ble gjort. (Romerne 13:3) I 2010 ga de oss for eksempel en spesiell utmerkelse for vårt «enestående arbeid gjennom flere tiår med å hjelpe mennesker til å lære å lese og skrive, noe som har hjulpet tusenvis av meksikanere i delstaten Mexico og i resten av landet til å få et bedre liv».

 På grunn av måten vi var registrert på, lignet møtelokalene våre på klasserom og ble kalt Sal for kulturelle studier. Der ble både møtene og lese- og skrivekursene våre holdt.

 «Hjemmene til brødrene og søstrene fungerte ofte som slike saler», sier Ángel. «Mange av disse familiene hadde lite materielt sett. Jeg beundret dem for det de gjorde. De var villige til å bo trangt i én del av huset, mens den andre delen av huset ble brukt som møtelokale.»

 Det var virkelig behov for slike ofre. Ángel sier om hvordan det var på møtene: «Noen ganger var det så mange til stede at en god del av oss måtte stå utenfor. Vi måtte stikke hodet inn gjennom vinduet når vi skulle svare. Men vi likte oss alltid på møtene.»

 For å unngå unødvendige problemer unngikk vi å synge og be høyt på møtene. Edmundo forteller: «Under det kulturelle foredraget, som nå kalles det offentlige foredraget, la talerne vekt på de praktiske sidene ved Bibelens veiledning for å hjelpe tilhørerne til å kunne fungere godt i samfunnet og få et bedre liv.» Etter hvert sluttet vi til og med å bruke navnene på bibelbøkene. Så hvordan henviste man til bibelversene? Manuel kommer med et eksempel: «I stedet for å henvise til Åpenbaringen, kapittel 21, versene 3 og 4, sa vi noe sånt som: ‘bok 66, 21, 3 og 4.’» Et annet Jehovas vitne, Moises, legger til: «Det betydde at man måtte lære hvilket nummer i rekken hver bibelbok hadde, for å finne skriftstedene.»

 Generelt sett gikk organisasjonen fram på samme måte i Mexico som andre steder i verden. Vi var underlagt restriksjoner, men det var tydelig at Jehova velsignet arbeidet. Da vi ble registrert som et sivilt selskap i 1943, var det 1565 forkynnere i Mexico. Men i 1993, det året da vi ble juridisk anerkjent som et trossamfunn, hadde vi et gjennomsnitt på 366 177 forkynnere. Og det arbeidet alle disse forkynnerne gjorde, førte til enda større vekst. I 2021 økte det gjennomsnittlige antall forkynnere i Mexico til 864 633. Hva er noe av det vi kan lære av dette historiske tilbakeblikket?

 Gjør justeringer når det oppstår hindringer. I Mexico førte dette til at vi kunne fortsette arbeidet vårt i de 50 årene vi var registrert som en kulturorganisasjon. «Av og til lurte jeg på hvorfor vi ikke kunne tilbe Jehova på samme måte som vennene i andre land», sier Mario. «Men jeg hørte aldri at noen stilte spørsmål ved veiledningen fra organisasjonen. Vi var alltid overbevist om at Jehova ledet sitt folk. Så vi sørget for å være lydige.»

 Fokuser på Jehovas arbeid. Guadalupe sier: «Vi var så opptatt med å gjøre disipler at vi ikke bekymret oss særlig mye for andre ting. Vi var så glade for at vi fikk tjene Jehova. Det var det aller viktigste for oss.»

 Hold deg nær til dine åndelige brødre og søstre. «Det vi ikke kunne gjøre i Salen for kulturelle studier, som å synge Rikets sanger, gjorde vi i hjemmene våre», sier Anita. «Vi var forent og brukte ofte tid sammen med hverandre. Når vi var sammen, pleide vi alltid å snakke om åndelige ting.»

 Florentino oppsummerer denne tiden slik: «Når jeg ser tilbake, tror jeg at vi lærte mye viktig av at ting gikk som de gikk. Arbeidet vårt møtte motstand, men det er helt tydelig at Jehova ledet oss gjennom det hele.»