Fra 1948 til begynnelsen av 1990-tallet ble det politiske systemet apartheid praktisert i Sør-Afrika. a I denne perioden var det mange som ble urettferdig behandlet på grunn av sin etniske bakgrunn. Kallie, som ble klassifisert som «farget» (av blandet etnisitet) under apartheid, sier: «Ikke-hvite diskriminerte hverandre også.»

 Jehovas vitner i Sør-Afrika kommer fra mange forskjellige etniske bakgrunner. Hva gjorde de i den tiden da det var apartheid? Og hva kan vi lære av dem?

 Noen av dem som var imot segregering i Sør-Afrika, organiserte demonstrasjoner. Og mange av dem som protesterte mot regjeringens politikk, ble fengslet og til og med drept, noe som førte til at demonstrantene ble mer voldelige. Men Jehovas vitner fulgte landets lover og var ikke med på demonstrasjoner eller forsøk på å få regjeringen avsatt. På den måten etterlignet de de første kristne, som fortsatte å «underordne seg myndighetene». – Romerne 13:1, 2.

 Folk prøvde ofte å presse Jehovas vitner til å slutte å være nøytrale og til å velge side. Men hvis vitnene hadde gjort det, hadde de støttet en voldelig politisk konflikt, og det kunne til og med ha ført til at de måtte kjempe mot sine åndelige brødre og søstre. En som heter Thembsie, sier at «mange skoleungdommer ble tvunget til å delta i det politiske opprøret i 1976. Elever som gjorde opprør, gikk fra dør til dør og lette etter andre elever som de kunne verve. Hvis man nektet, kunne man risikere at de brente ned huset, eller at man ble slått i hjel». En politisk leder i et opposisjonsparti sa til en bror som heter Theophilus: «Når vi har seiret over den hvite mannen, kommer vi til å drepe deg fordi du ikke kjempet for landet ditt.»

 Til tross for at apartheid gjorde livet vanskelig, fortsatte Jehovas vitner i Sør-Afrika å ha møter. (Hebreerne 10:24, 25) Men mange av vennene var veldig fattige på grunn av apartheid, så noen menigheter hadde ikke råd til å bygge sin egen Rikets sal. b «I mange år måtte vi leie lokaler som var i veldig dårlig stand», forteller Enver. «Så faren min sa at vi kunne ha møtene hjemme hos oss, og det førte til at huset vårt ble gjort om til en Rikets sal to ganger i uken. Noen ganger kom det over 100 mennesker, og etter møtene koste vi oss ofte sammen.»

 Brødrene var oppfinnsomme når det gjaldt å takle problemer som oppsto på grunn av apartheid. I provinsen Limpopo ble for eksempel en hvit bror spurt om å holde en tale på et kretsstevne som skulle holdes i et svart område. Men broren fikk ikke lov til å komme inn på det området der stevnet skulle være. Det var bare et gjerde som skilte det svarte området og en gård som en hvit mann eide. Så broren tok kontakt med den hvite eieren av gården. De ble enige om at broren kunne holde talen på gården på den ene siden av gjerdet, mens tilhørerne satt på den andre siden av gjerdet og fulgte med.

 Under apartheid ble de forskjellige etniske gruppene atskilt, og de måtte bo i tildelte områder. Så menighetenes distrikt besto vanligvis av mennesker med samme etnisk bakgrunn. Og på grunn av apartheid måtte brødrene og søstrene være fleksible når de organiserte felttjenesten. Det var for eksempel noen spesielle utfordringer når det gjaldt forkynnelse i ledig distrikt. Krish, som ble klassifisert som «indisk» under apartheid, forteller: «Ofte fantes det ikke overnattingssteder til ikke-hvite, så vi pleide å sove i bilen eller under trær. Om morgenen vasket vi oss på toalettet på en bensinstasjon. Men noen ganger var til og med disse toalettene merket med ‘Bare for hvite’. Likevel var forkynnerne ivrige i tjenesten og var glade for å forkynne for mange interesserte i disse landdistriktene.»

 Til tross for disse vanskelighetene ble det flere og flere Jehovas vitner. Da apartheidlovene ble innført i 1948, var det 4831 forkynnere i Sør-Afrika. Men da apartheid ble avskaffet i 1994, var det 58 729 forkynnere der. Og dette tallet har bare fortsatt å vokse. I 2021 nådde Sør-Afrika et høydepunkt på 100 112 forkynnere.

 I løpet av apartheidtiden levde Jehovas vitner i Sør-Afrika i et land som var kjent for sterk etnisk segregering. Men i dette miljøet gjorde de sitt beste for å bidra til kjærlighet og enhet blant mennesker, uansett etnisk bakgrunn. Det gjorde de ved å følge Bibelens prinsipper og å lære andre å gjøre det samme. (Apostlenes gjerninger 10:34, 35) Selv om de var omgitt av hat, var de forent i kjærlighet. – Johannes 13:34, 35.

 I 1993 holdt Jehovas vitner et stevne i Sør-Afrika der mennesker med forskjellig etnisitet var samlet. En kjent politisk leder så hvordan vitnene i Sør-Afrika klemte og tok varmt imot alle de internasjonale delegatene som kom på flyplassen. Han sa: «Hvis vi hadde hatt den samme fellesskapsfølelsen som dere har, ville vi ha løst problemene våre for lengst.»