I mange land gjør de økende levekostnadene livet vanskelig for folk, og det gjelder også Jehovas vitner. Men brødrene og søstrene blir ikke altfor bekymret, for de vet at Jehova aldri vil svikte sine tjenere. (Hebreerne 13:5) Gang på gang har han holdt dette løftet. Det har han også gjort på Filippinene, et land der det har vært mye fattigdom i mange år. Men i 1970- og 1980-årene var forholdene spesielt ille i det landet.

 «Noen ganger gråt jeg fordi jeg ikke hadde nok å spise», forteller en søster som heter Vicky a. «Det hendte at vi ikke hadde noe annet enn ris, salt og vann.» En bror som heter Florencio, var arbeidsløs. Han sier: «Jeg hadde bare tre skjorter og tre bukser som jeg byttet på å bruke når jeg var på møter og stevner.» Hvordan klarte Jehovas folk seg? Hva hjalp dem til å holde seg åndelig sterke? Og hvordan kan deres eksempel hjelpe oss i dag i disse ustabile tidene?

 Brødrene og søstrene på Filippinene var sikre på at Jehova ville ta vare på dem i denne vanskelige tiden. (Hebreerne 13:6) Og det gjorde han ofte på uventede måter. En søster som heter Cecille, forteller for eksempel: «Etter at vi hadde kokt det siste vi hadde av ris, til frokost, hadde familien vår på fire ingenting mer å spise. Så vi ba til Jehova om at han måtte gi oss det vi trengte for den dagen. Mens vi fortsatt spiste frokost, kom en bror med fem kilo ris. Vi gråt av glede fordi vi var så takknemlige for denne gaven fra Jehova. Vi hadde mange flere sånne opplevelser.»

 Guds folk brukte også den praktiske visdommen som finnes i Bibelen. (Ordspråkene 2:6, 7) Et eksempel er Arcelita, en søster som var nylig døpt og singel på den tiden, og som slet økonomisk. Hun åpnet hjertet sitt for Jehova, og så tenkte hun over det som står i Ordspråkene 10:4: «Late hender fører til fattigdom, men flittige hender gjør rik.» Hun bestemte seg derfor for å begynne å dyrke mat selv. «Jehova velsignet virkelig innsatsen min», sier hun. «Jeg fikk den maten jeg trengte, og jeg klarte faktisk å dyrke så mye at jeg også kunne selge noe for å dekke transportutgiftene mine.»

 Menighetene manglet også penger til å kjøpe tomter og bygge Rikets saler. Men det hindret dem ikke i å følge det Bibelen sier om at man skal holde møter for å oppmuntre hverandre. (Hebreerne 10:24, 25) De bare tilpasset seg. En søster som heter Deborah, sier for eksempel: «Rundt seks av oss holdt møter i en liten hytte som pionerpartneren min og jeg bygde. Vi brukte blader fra nypapalmer til taket, blader fra kokospalmer til veggene og stammer fra palmetrær som benker.»

 Men i de fleste tilfeller ble møtene holdt i private hjem. En søster som heter Virginia, sa: «Det lille hjemmet vårt var laget av gress og bambus. Hver lørdag måtte vi flytte på møblene, sånn at vi fikk plass til å holde møtene der dagen etter.» I et annet hjem lekket taket. «Når det regnet, brukte vi bøtter for å samle opp vann», forteller en bror som heter Noel. «Men vi la nesten ikke merke til disse ulempene fordi vi var sammen med vår åndelige familie.»

 Brødrene og søstrene ble ikke mindre ivrige i tjenesten på grunn av den økonomiske situasjonen. Lindina, som bor på øya Negros, forteller: «Siden familien min var stor og far var den eneste som hadde jobb, hadde vi ikke alltid penger til transport. Derfor måtte vi ofte gå til distriktet. Men det var koselig, for vi var mange sammen. Og vi visste at Jehova var glad for det vi gjorde.»

 En av de største utfordringene var å få forkynt i distrikter som lå langt unna oppe i fjellene, for det var lite eller ingen offentlig transport som gikk dit. Esther, som bor på øya Luzon, forteller: «Vi var en gruppe på mellom seks og tolv forkynnere som dro av gårde tidlig på morgenen fordi vi måtte gå mange kilometer. Vi brukte hele dagen i forkynnelsen. Vi hadde med oss ferdiglagde måltider som vi spiste i skyggen av trærne. Noen av brødrene og søstrene hadde ikke noe å spise, men de ble med likevel. ‘Det går bra’, sa vi. ‘Vi har nok mat til alle.’»

 Brødrene og søstrene har vært selvoppofrende, og Jehova har virkelig velsignet dem. I 1970 var det 54 789 forkynnere på Filippinene. I 1989 hadde det blitt nesten dobbelt så mange – 102 487. I 2023 var det hele 253 876 forkynnere i landet.

 Selv om brødrene og søstrene var veldig fattige, gledet de seg i tjenesten for Jehova. «Vi var fattige, men det hindret oss ikke i å elske Jehova», sier en bror som heter Antonio. Søster Fe Abad forteller: «Da mannen min og jeg fikk det vanskelig økonomisk, holdt vi oss nær til Jehova, og vi opplevde gleden ved å leve et enkelt liv. Det gjorde at barna våre også lærte å stole på Jehova.»

 «Når man tjener Jehova, gjør det ingenting om man er fattig», sier Lucila, som bor på øya Samar. Hun sier videre: «Når han er den viktigste i livet vårt, kan vi være fornøyde og fortsette å være glade. Noe som har gjort meg ekstra glad, er at jeg fikk studere Bibelen med noen som kom i sannheten, og som senere ble pionerer sammen med meg.»

 Vi vet at det ligger vanskelige tider foran oss, så vi kan alle lære noe av det en eldste som heter Rodolfo, skrev: «Da jeg opplevde den tøffe tiden på 1970- og 1980-tallet, følte jeg hele tiden at Jehova var med meg. Selv om jeg hadde veldig lite penger, følte jeg ikke at jeg manglet noe. Jehova tok godt vare på meg. Jeg har virkelig levd det beste livet som det går an å leve nå, og jeg ser fram til ‘det virkelige liv’ i paradiset.» – 1. Timoteus 6:19.