«Jeg vokste opp på en gård ute på landet», sier Agostinho, som bor i Brasil. «Vi var veldig fattige. Jeg måtte slutte på skolen for å hjelpe til med å forsørge familien.» Agostinho lærte ikke å lese og skrive før han var 33 år. Han sier: «Det at jeg lærte å lese og skrive, gjorde at jeg følte meg mer verdt og fikk bedre selvfølelse.»

 Agostinho er bare én av over en kvart million mennesker som Jehovas vitner har lært å lese og skrive de siste 70 årene. Hvorfor gir Jehovas vitner slik undervisning? Hvordan har folk hatt nytte av denne undervisningen?

 På midten av 1930-tallet forkynte Jehovas vitner i 115 land og områder. For å nå folk som snakket forskjellige språk, spilte misjonærer av bibelske taler som var oversatt, og i noen tilfeller kunne de tilby litteratur på lokale språk. Mange viste stor interesse for Bibelen, men fordi de ikke kunne lese og skrive, var det vanskelig for dem å få mer kunnskap.

 Det var dessuten ikke så lett for dem å lære hvordan de kunne anvende bibelske prinsipper, siden de ikke kunne lese i Bibelen på egen hånd. (Josva 1:8; Salme 1:2, 3) Det var også vanskelig for dem å ivareta de kristne ansvarsoppgavene sine fullt ut. For eksempel: Hvis foreldrene ikke kunne lese, ville det by på utfordringer for dem å undervise barna sine. (5. Mosebok 6:6, 7) Og nye Jehovas vitner som ikke kunne lese, ville ha begrensede muligheter til å bruke Bibelen når de skulle forkynne for andre.

 Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel, to av de brødrene som tok ledelsen i Jehovas organisasjon, reiste i 1940- og 1950-årene til forskjellige land for å hjelpe til med å organisere forkynnelsesarbeidet. I land der analfabetisme var utbredt, oppmuntret de avdelingskontorene til å sette i gang lese- og skrivekurs i menighetene.

 Avdelingskontorene ga menighetene informasjon om hvordan disse kursene skulle organiseres. I noen land hadde de lokale myndighetene allerede et undervisningsopplegg som kunne brukes. I Brasil, for eksempel, fikk avdelingskontoret lærebøker og annet kursmateriell fra myndighetene som de sendte videre til menighetene. Mens i andre land måtte vitnene lage et eget opplegg for lese- og skrivekurs.

 Lese- og skrivekursene var åpne for alle – menn og kvinner, gamle og unge. Formålet var at elevene skulle lære å lese på morsmålet sitt. Det kunne derfor bety at en menighet måtte holde kurset på flere språk.

 Hvilken nytte har folk hatt av disse kursene? Et Jehovas vitne i Mexico sier: «Nå forstår jeg det som står i Bibelen, og det har gjort at det rører hjertet mitt. Det at jeg har lært å lese, har hjulpet meg til å være mer frimodig i forkynnelsen og til å nå flere mennesker med Bibelens budskap.»

 Disse kursene har ikke bare hjulpet folk til å bli kjent med Bibelen, men har også vært til nytte for dem på andre måter. Isaac i Burundi sier: «Det at jeg lærte å lese og skrive, hjalp meg til å få en utdannelse innen bygging. Nå er det dette jeg jobber med, og jeg har ansvaret for store byggeprosjekter.»

 Jesusa i Peru var 49 år da hun begynte på et lese- og skrivekurs. Hun sier: «Fordi jeg er husmor, er jeg nødt til å vite navnet og prisene på varene på markedet. Før var dette en utfordring. Men takket være dette kurset føler jeg meg tryggere når jeg skal handle inn til familien.»

 I årenes løp har myndighetene i forskjellige land rost Jehovas vitner for det arbeidet de har gjort for å arrangere lese- og skrivekurs. Jehovas vitner arrangerer fortsatt lese- og skrivekurs, og det undervisningsopplegget og kursmateriellet de bruker, er blitt forbedret opp gjennom årene. De har også utarbeidet og trykt rundt 224 millioner brosjyrer på 720 språk for å hjelpe folk som ikke kan lese, eller som har lite utdannelse. a