Jeg elsket sannheten helt fra jeg var barn. Jeg ønsket å innvie meg til Jehova og bli døpt. Da jeg var 13 år, nådde jeg det målet og var veldig glad for det. Da jeg var 14 år, spurte bror Helge Linck a meg om jeg hadde tenkt på å bli pioner. Det øyeblikket er noe jeg virkelig husker. Selv om mamma og pappa hadde vært midlertidige pionerer (nå kalt hjelpepionerer), hadde jeg ingen anelse om hva det betydde å være alminnelig pioner. Bror Lincks spørsmål gjorde at jeg fikk lyst til å gjøre mer i tjenesten for Jehova.

 I 1974 førte politiske uroligheter i Etiopia til arrestasjoner, drap og opptøyer. Etter en tid kunne vi ikke forkynne fra dør til dør, og vi kunne bare møtes i små grupper. Mamma og pappa begynte å forberede oss barna på enda større motstand. Prinsipper i Bibelen hjalp oss til å forstå hva kristen nøytralitet er. Vi lærte at Jehova ville hjelpe oss med hva vi skulle si hvis vi ble forhørt. Og det betydde faktisk at vi noen ganger ikke skulle si noe i det hele tatt. – Matteus 10:19; 27:12, 14.

 Etter at jeg var ferdig på skolen, begynte jeg å jobbe for Ethiopian Airlines. En dag da jeg kom på jobb, gratulerte kollegene mine meg fordi jeg var valgt til å lede en parade som skulle markere årsdagen for regjeringen. Jeg sa med en gang til sjefen min at jeg ikke kunne være med på en slik markering fordi jeg er politisk nøytral.

 Da jeg jobbet på flyplassen dagen etter, så jeg at det kom noen menn med gevær på skulderen, og de gikk mot billettluken. Jeg tenkte at de skulle arrestere noen som prøvde å komme seg ut av landet. Men isteden pekte de på meg! Hva ville de meg? Det som begynte som en helt vanlig arbeidsdag, forandret seg raskt.

 Soldatene tok meg med til et kontor, og der ble jeg forhørt i mange timer. De spurte: «Hvem betaler Jehovas vitner? Jobber du for Den eritreiske frigjøringsfront? Arbeider du eller faren din for den amerikanske regjeringen?» Selv om dette var en veldig stressende situasjon, følte jeg meg rolig takket være Jehovas hjelp. – Filipperne 4:6, 7.

 Da forhøret var ferdig, kjørte soldatene meg til et hus som var blitt gjort om til et fengsel. Der ble jeg plassert i et rom på 28 kvadratmeter sammen med 15 andre unge kvinner som var politiske fanger.

 Den kvelden, da jeg lå på det harde gulvet og fortsatt hadde arbeidsuniformen på meg, tenkte jeg mye på foreldrene og søsknene mine, for jeg visste at de var bekymret for meg. De visste at jeg hadde blitt arrestert, men de ante ikke hvor jeg var. Jeg ba om at Jehova måtte hjelpe familien min til å få vite hvor jeg var.

 Da jeg våknet neste morgen, så jeg en ung vakt som jeg kjente igjen. Han så sjokkert på meg og sa: «Aster, hva gjør du her?» Jeg spurte om han kunne være så snill å gå hjem til foreldrene mine og fortelle dem hvor jeg var. Senere den dagen fikk jeg en pakke med mat og klær fra foreldrene mine. Vakten hadde fortalt dem hvor jeg var! Jehova hadde svart på bønnen min. Den opplevelsen forsikret meg om at jeg ikke var alene.

 Jeg fikk verken lov til å ha en bibel eller andre publikasjoner, og familie og venner fikk ikke lov til å komme på besøk. Men Jehova passet på at jeg fikk oppmuntring gjennom de andre kvinnene som jeg var fengslet sammen med. Jeg forkynte for dem hver dag, og de likte å lære sannheten om Guds rike. De sa ofte: «Vi kjemper bare for en menneskelig regjering, men du kjemper for Guds regjering. Ikke gi opp kampen, selv om de truer med å drepe deg!»

 Vaktene pleide noen ganger å avhøre og slå fangene. En kveld, rundt klokken elleve, kom de og hentet meg. Da vi kom til avhørsrommet, ble jeg anklaget for mange ting. De sa blant annet at jeg ikke støttet regjeringen. Og da jeg nektet å gjenta et politisk slagord, slo to mannlige vakter meg. Vaktene tok meg inn til slike avhør flere ganger. Hver gang ba jeg inderlig til Jehova, og jeg følte at han hjalp meg.

 Etter tre måneder kom en av vaktene og sa at jeg var satt fri og kunne forlate fengselet. Jeg ble både overrasket og glad, men samtidig litt skuffet, for jeg hadde likt så godt å snakke om Guds rike med de unge kvinnene i fengselet.

 Noen måneder etter at jeg hadde sluppet ut av fengselet, kom noen soldater og arresterte alle tenåringene i familien min mens jeg var ute. De arresterte to av søstrene mine og en av brødrene mine. Da bestemte jeg meg for at det var best for meg å flykte fra landet. Jeg syntes det var veldig trist å forlate familien min igjen, men mamma oppmuntret meg til å være sterk og stole på Jehova. Kort tid etter gikk jeg om bord i et fly som skulle til USA. Den samme kvelden kom noen soldater hjem til oss for å arrestere meg for andre gang. Da de skjønte at jeg ikke var hjemme, dro de i full fart til flyplassen. Men da de kom dit, var flyet allerede i luften.

 Jeg kom til Maryland og ble møtt av Haywood og Joan Ward, de misjonærene som hadde studert med foreldrene mine. Fem måneder senere nådde jeg målet mitt om å bli pioner. Datteren til Haywood og Joan, Cyndi, ble pionerpartneren min, og vi opplevde mye fint sammen i tjenesten for Jehova.

 Sommeren 1979 besøkte jeg Betel i New York, og der møtte jeg Wesley Parker. Jeg likte de fine egenskapene hans og også de åndelige målene hans. Vi giftet oss i 1981, og jeg flyttet til Wallkill i New York for å tjene på Betel sammen med ham. Jeg jobbet med renhold og på renseriet og senere med MEPS-teamet på dataavdelingen. Det å tjene på Betel ga meg muligheten til å være fullt engasjert i Jehovas tjeneste, og samtidig ble vi kjent med brødre og søstre som fortsatt er vennene våre den dag i dag.

 Hjemme i Etiopia opplevde familien min en intens forfølgelse, og det plaget meg hele tiden. De tre søsknene mine som ble fengslet, satt fortsatt i fengsel. b De fikk ikke noe mat i fengselet, så derfor måtte mamma hver dag lage mat og levere den til dem der.

 I denne vanskelige perioden var Jehova min tilflukt, og Betel-familien var flinke til å oppmuntre og trøste meg. (Markus 10:29, 30) En dag sa bror John Booth til meg: «Vi er så glade for at du tjener her på Betel. Det ville ikke vært mulig hvis ikke Jehova hadde velsignet deg.» c Disse vennlige ordene overbeviste meg om at Jehova støttet avgjørelsen min om å forlate Etiopia, og at han ville ta seg av familien min.

 I januar 1989 oppdaget vi at jeg var gravid. Først ble vi veldig overrasket! Men etter noen dager sluttet vi å bekymre oss og begynte å glede oss. Vi lurte likevel på hva slags foreldre vi kom til å bli, hvor vi skulle bo, og hvordan vi skulle klare å forsørge oss etter at vi sluttet på Betel.

 Den 15. april 1989 pakket vi alle tingene våre i bilen og begynte å kjøre mot Oregon. Der hadde vi planer om å fortsette i heltidstjenesten som pionerer. Men ikke lenge etter at vi kom dit, var det noen venner som i beste mening sa at det var urealistisk for oss å være pionerer. Det var sant at vi ikke hadde så mye penger, og at en baby var på vei. Hva skulle vi gjøre? Akkurat da fikk vi besøk av kretstilsynsmannen vår, Guy Pierce, og kona hans, Penny. d De oppmuntret oss til å holde fast ved målet vårt. Så vi begynte som pionerer og stolte på at Jehova ville hjelpe oss. (Malaki 3:10) Vi fortsatte som pionerer etter at vi hadde fått den første sønnen vår, Lemuel, og også etter at vi fikk den andre sønnen vår, Jadon.

 Det å være pionerer mens guttene var små, var virkelig noe vi opplevde som veldig positivt. Vi fikk mange muligheter til å fortelle om sannheter i Bibelen, ikke bare til guttene våre, men også til mange andre. (5. Mosebok 11:19) Men etter at vi fikk gutt nummer tre, Japheth, måtte vi slutte i pionertjenesten for en tid. – Mika 6:8.

 Vi skjønte at det største ansvaret vårt som foreldre var å lære guttene våre å bli glad i Jehova og hjelpe hver av dem til å gjøre sannheten til sin egen. For å klare det prøvde vi å gjøre familiestudiet til noe de gledet seg til. Da de var små, pleide vi å lese fra Lytt til den store Lærer og Min bok med fortellinger fra Bibelen. Vi lagde til og med skuespill av noen av historiene. Jeg var den eneste kvinnen i huset, så når vi spilte historien om Jesabel, hadde jeg den rollen. Guttene elsket å late som om de dyttet meg ned fra sofaen og så spille hundene. I tillegg til familiestudiet studerte Wesley med guttene hver for seg.

 Vi var så glade i guttene våre, og vi ba ofte til Jehova om at vi måtte være en sammensveiset familie. Etter hvert som de ble eldre, lærte vi dem praktiske ting. De tok oppvasken, ryddet rommene sine og vasket klærne sine. De lærte også å lage mat.

 Men det var ikke bare barna våre som lærte noe, vi som foreldre lærte også mye. Det hendte at vi overreagerte og sa uvennlige ting til barna og til hverandre. Når det skjedde, ba vi ydmykt om unnskyldning.

 Vi ba ofte brødre og søstre fra menigheten hjem til oss. Vi likte også å invitere betelitter, misjonærer, de som var i reisetjenesten, og de som hadde flyttet til et sted med større behov. (Romerne 12:13) Når vi hadde gjester, sendte vi ikke barna til et annet rom for at de skulle leke der. De var sammen med oss voksne og likte å være med i samtalene og høre på alle de fine opplevelsene som ble fortalt. Barna husket ofte flere detaljer fra det vi hadde snakket om, enn det Wesley og jeg gjorde.

 Wesley og jeg gjorde alt vi kunne for at det å tjene Jehova skulle være noe vi kunne glede oss over. Vi planla framover og sparte både penger og ferie for å kunne reise til forskjellige land. På hver ferie besøkte vi avdelingskontoret, gikk på møter og var med ut i felttjenesten. Dette gjorde at vi ble veldig glad i Jehovas verdensomfattende organisasjon, og vi kom også nærmere hverandre i familien.

 Vi la merke til at mange i området vårt snakket spansk, men at det ikke var nok forkynnere i det distriktet. Så mens guttene ennå var små, spurte vi bror Pierce hva han syntes om at vi som familie flyttet til den spansktalende menigheten. Han svarte med et smil: «Hvis du er en fisker, så drar du dit det er fisk.» Så da begynte vi i den spanske menigheten i Woodburn i Oregon. Vi hadde flere gode bibelstudier, og noen av dem ble til og med døpt. I tillegg fikk vi se at den spanske menigheten vokste og ble sterk.

 På et tidspunkt mistet Wesley jobben sin, og vi måtte flytte til California fordi han fikk jobb der. To år senere begynte Lemuel, Jadon og jeg som pionerer. I 2007 fikk vi gå Pionertjenesteskolen sammen. Ikke lenge etter la vi merke til at det var mange arabisktalende i distriktet vårt. Så etter at vi hadde forkynt for spansktalende i 13 år, bestemte familien vår seg for å begynne i en arabisktalende menighet. Vi har fått forkynt for mange arabisktalende innvandrere her hjemme, og vi har også fått være med på spesielle forkynnelseskampanjer i andre land. Nå er vi pionerer i det arabiske distriktet i San Diego i California.

 Wesley er en fantastisk ektemann, og han tar ledelsen i familien på en god måte. Han har stor respekt for Jehovas organisasjon. Han har aldri sagt noe negativt om Betel eller måten ting har blitt ordnet på i menigheten. Nei, han har alltid noe positivt å si. Han ber både for meg og med meg, og når vi har vært i vanskelige situasjoner, har bønnene hans trøstet meg og hjulpet meg til å bevare roen.

 Når jeg ser tilbake på livet mitt, er jeg takknemlig for alt det fine vi har opplevd i Jehovas organisasjon. Vi har vært i heltidstjenesten, oppdratt barn og tjent i menigheter med stort behov for forkynnere. Vi har sett at Jehova velsigner dem som setter ham først i livet, og vi har aldri manglet noe. (Salme 37:25) Jeg er overbevist om at jeg ikke kunne ha brukt livet mitt til noe bedre enn å engasjere meg fullt ut i tjenesten for Jehova. – Salme 84:10.