Da kona mi, Kaye, fødte datteren vår, Lauren, ante jeg ikke hvordan jeg skulle være en god far. Og da vi fikk barn nummer to, Michael, var jeg ikke noe bedre. Jeg hadde vokst opp med foreldre som kranglet hele tiden, og som til slutt ble skilt. Jeg hadde lyst til å være en god familiefar, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til.

 Noe som gjorde tingene verre, var at jeg som tenåring hadde blitt avhengig av alkohol og narkotika. Og som voksen hadde jeg fortsatt ikke kontroll over livet mitt. Det at jeg var avhengig av alkohol og narkotika og nå også av gambling, gjorde at jeg tok mange dårlige valg. Det ble så ille at Kaye gikk fra meg og tok med seg de to barna våre. Jeg var helt knust.

 Jeg spurte Kaye hvordan jeg kunne få henne tilbake. Hun hadde allerede begynt å studere Bibelen sammen med Gloria, et av Jehovas vitner, så hun kom med denne ene betingelsen: «Studer Bibelen.» Jeg forsto ikke hva hun mente med det, men for å få Kaye tilbake gikk jeg med på å møte Gloria og mannen hennes, Bill.

 Da Bill og Gloria kom på besøk, gjorde det inntrykk på meg å se hvor nært forhold de hadde til hverandre. Jeg fikk vite at de voksne barna deres, som var på min alder, brukte livet sitt på en meningsfylt og god måte. For første gang begynte jeg å tenke at Bibelen kanskje kunne hjelpe meg til å få et godt familieliv.

 Bill og Gloria snakket med meg om problemene mine. De viste meg det som står i Bibelen i Galaterne 6:7: «Det man sår, det skal man også høste.» Jeg tenkte: Hvis jeg hadde levd etter det prinsippet, hadde jeg ikke tatt så mange valg som førte til store problemer.

 Etter hvert erfarte jeg at jeg fikk et mye bedre liv ved å følge Bibelens prinsipper. Kaye og jeg sluttet å røyke, og jeg klarte også å slutte med de andre tingene jeg var avhengig av. I 1985, da vi fikk det tredje barnet vårt – David, som vi også kalte Davey – følte jeg endelig at jeg visste hvordan jeg skulle være en god far.

 Kaye og jeg opplevde at når vi lærte barna våre å bli glad i Jehova, så fikk vi også selv et nærere forhold til ham. Vi lærte veldig mye av publikasjonene våre, for eksempel Lytt til den store Lærer. Og familier i menigheten var gode rollemodeller for oss og barna våre.

 Etter hvert ble alle barna våre pionerer. I begynnelsen av 2004 gikk Lauren i en spansk menighet. Michael hadde akkurat sluttet på Betel for å gifte seg, og han og kona hans, Diana, skulle snart dra til Guam for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet der. Davey, som nå var 19 år, hadde nylig begynt å tjene i Den dominikanske republikk.

 Kaye og jeg var stolte av barna våre for de valgene de hadde tatt. Vi følte at vi kunne si det samme som står i 3. Johannes 4: «Jeg har ingen større glede enn dette: at jeg får høre at mine barn fortsetter å gå på sannhetens vei.» Lite ante vi at en telefonsamtale skulle snu opp ned på livet vårt.

 Den 24. april 2004 dro Kaye og jeg ut for å spise middag sammen med to andre par. Siden restauranten lå over ti mil unna, kjørte vi alle seks i bilen vår. Etterpå slapp jeg av de andre ved en kafé hvor vi skulle spise dessert, og dro for å finne en parkeringsplass. Da ringte telefonen. Det var en venn av meg, og jeg kunne høre på stemmen hans at noe var i veien.

 «Det har skjedd noe forferdelig», sa han. «Davey har vært utsatt for en ulykke.»

 «Hvor ille er det?» spurte jeg og var redd for hva han skulle svare.

 Til å begynne med klarte han ikke å få fram ordene. Men så fortalte han meg med tungt hjerte at Davey var død.

 Etter at jeg la på, ba jeg til Jehova om styrke. Så gikk jeg inn på kafeen og sa til de andre at jeg ikke følte meg bra, og at det var best om vi dro hjem igjen. Jeg hadde ikke lyst til å fortelle Kaye hva som hadde skjedd med Davey, før vi var alene.

 Jeg pinte meg gjennom den halvannen time lange kjøreturen hjem. Jeg kunne høre Kaye ivrig snakke med de andre om hvor mye hun gledet seg til at Davey snart skulle komme på besøk. Samtidig, før Kaye i det hele tatt visste at sønnen vår var død, rant det inn tekstmeldinger med kondolanser på telefonen min.

 Etter at vi hadde sluppet av de andre parene, dro vi hjem. Kaye så på meg og skjønte med en gang at noe var veldig galt. «Hva er det som har skjedd?» spurte hun. Jeg visste at det neste jeg skulle si, ville få Kayes verden til å rase sammen, akkurat som jeg følte at livet raknet, da jeg fikk den telefonen nesten to timer tidligere.

 Kaye og jeg hadde møtt utfordringer før, og vi visste at Jehova støtter og hjelper sitt folk. (Jesaja 41:10, 13) Men dette var en helt annen type prøvelse. Jeg kunne ikke la være å tenke: Hvordan kunne dette skje med Davey – en som gjorde så mye for Jehova? Hvorfor beskyttet ikke Jehova ham?

 De andre barna våre var helt knust, de også. Lauren var som en ekstramamma for Davey, så hun tok det at han var død, veldig hardt. Det gjorde Michael også. Selv om Michael hadde bodd hjemmefra i rundt fem år, hadde han i det siste lagt merke til hvilken moden ung mann lillebroren hans hadde blitt.

 Menigheten begynte med en gang å stille opp for oss. Før Kaye i det hele tatt hadde kommet over det første sjokket over at sønnen vår var død, kom det for eksempel venner fra menigheten hjem til oss for å gi oss trøst og hjelp. (Ordspråkene 17:17) Jeg kommer aldri til å glemme den kjærligheten de viste!

 For å takle sorgen fortsatte Kaye og jeg med de rutinene vi hadde når det gjaldt bønn, bibelstudium og møter. Det fjernet ikke smerten vår, men vi visste at det var viktig å fortsette å gjøre de tingene som ville holde oss åndelig sterke. – Filipperne 3:16.

 Michael og Diana flyttet nærmere oss, og Lauren begynte i den engelske menigheten vår igjen. Det at vi var sammen de neste årene, hjalp oss alle til å føle at sårene begynte å leges. Da Lauren senere giftet seg, ble også mannen hennes, Justin, en uvurderlig støtte for oss.

 Kort tid etter at Davey døde, var det også noe annet vi gjorde for å håndtere sorgen. Det var vanskelig å gjøre det, men det viste seg å bli en velsignelse. Kaye vil fortelle hva vi gjorde.

 «Da mannen min fortalte meg at Davey var død, var det som om jeg falt ned i et sort hull som det tok lang tid å komme seg ut av. Jeg følte så dyp sorg at jeg knapt klarte å fungere i hverdagen. Jeg gråt hele tiden. For å være ærlig hendte det at jeg var sint på Jehova og på alle andre som fortsatt levde. Det føltes som om jeg var helt i ubalanse.

 Jeg hadde lyst til å dra til Den dominikanske republikk. Jeg følte behov for å være der hvor Davey hadde bodd og tjent Jehova de siste månedene han levde. Samtidig var jeg fortsatt følelsesmessig skjør, og jeg følte at jeg ikke ville klare reisen.

 En nær venninne av meg hjalp meg ved å fortelle meg at vennene til Davey i Den dominikanske republikk også sørget, og at de trengte å treffe familien hans. Støtten fra henne gjorde at jeg klarte å dra.

 Den reisen var akkurat det familien vår trengte. Det ble enda klarere for oss hvor åndelig Davey var. Den eneste eldste i den menigheten som Davey hadde gått i, sa at han alltid kunne stole på at Davey tok oppgavene sine.

 Da vi gikk bortover den gaten der Davey hadde bodd, kom det folk bort til oss og fortalte om de gode tingene som Davey hadde gjort for dem. Jeg hadde alltid visst at han var en snill person, men det jeg opplevde nå, hjalp meg til å forstå enda bedre hvor mye han prøvde å etterligne Jesus.

 Vi traff også en av dem som Davey studerte Bibelen med – en mann som bodde i et veldig lite hus og var sengeliggende. Han var fattig og levde under enkle kår, men vennene i menigheten fortalte oss at Davey behandlet ham med den største verdighet og respekt. Det gjorde meg så stolt av ham!

 Denne reisen er den vanskeligste jeg noen gang har tatt. Men det var godt for oss å dele både sorg og trøst med andre som kjente Davey. Vi følte at det gjorde det litt lettere å bære sorgen.»

 I Våkn opp! for 8. januar 2005 var det en artikkel om Daveys død og hans tjeneste i Den dominikanske republikk. Da hadde familien vår ingen aning om hvordan denne artikkelen ville være til hjelp for andre. I mai 2019 tok for eksempel en bror som heter Nick, kontakt med oss og fortalte oss dette:

 «I slutten av 2004 gikk jeg på college, og jeg hadde ingen åndelige mål. Jeg var ikke lykkelig. Jeg ba til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å bruke ungdomsårene på en bedre måte. Ikke lenge etterpå leste jeg artikkelen om Davey i Våkn opp! Den var svaret på bønnen min.

 Jeg sluttet på college og begynte som pioner. Jeg satte meg også som mål å lære meg spansk og flytte til et annet land. Etter hvert fikk jeg mulighet til å flytte til Nicaragua for å tjene der, og jeg har også fått gå Skolen for kristne forkynnere sammen med kona mi. Når folk spør hva som motiverte meg til å bli pioner, forteller jeg dem om Daveys historie.»

 Vi fikk oss også en hyggelig overraskelse da vi var delegater på det internasjonale stevnet i Buenos Aires i Argentina i 2019. På samme hotell som oss bodde det en søster som het Abi, og som gjorde inntrykk på oss fordi hun hadde en så vennlig og kjærlig måte å være på. Både Kaye og jeg følte at hun minnet oss om Davey.

 Da vi kom tilbake til hotellrommet vårt, sendte vi Abi en lenke til Våkn opp!-artikkelen om Davey. Bare noen få minutter senere svarte hun. Hun bare måtte snakke med oss med en gang. Så vi møttes i lobbyen. Der fortalte Abi oss gråtende at det var historien om Davey som hadde motivert henne til å begynne som pioner i september 2011 og senere til å tjene i et isolert distrikt. Hun sa: «Hver gang jeg opplever vanskeligheter i oppdraget mitt, leser jeg artikkelen om igjen.» Hun hadde til og med en kopi med seg!

 Opplevelser som disse viser at vi tilhører en verdensomfattende familie. Ingen andre er i nærheten av å være så forent som det Jehovas folk er!

 Kaye og jeg finner trøst i å vite at Davey var en stor inspirasjon for mange. Men egentlig har alle våre kjære unge som gir av seg selv i Jehovas tjeneste, en slik positiv innvirkning på andre. Det kan være at de uten å være klar over det motiverer andre som ser iveren deres, til å følge deres eksempel og gi sitt beste til Jehova.

 I Lukas 20:37 sier Jesus at Jehova omtalte seg selv som «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud». Jehova sa ikke at han var deres Gud bare mens de levde, men at han fortsatt er deres Gud! Hvorfor? Jesus forteller oss det i vers 38: «De er alle levende for ham.»

 Ja, Jehova ser på alle sine trofaste tjenere som har dødd, som om de fortsatt var i live. Det viser hvor fast bestemt han er på å gi dem livet tilbake! (Job 14:15; Johannes 5:28, 29) Jeg er overbevist om at Jehova vil oppreise Davey og også alle andre av sine tjenere som har sovnet inn i døden.

 Jeg gleder meg virkelig til å treffe Davey igjen. Men noe jeg gleder meg enda mer til, er å se Kaye bli gjenforent med ham. Jeg har aldri sett noen ha det så vondt. Det som står i Lukas 7:15, gjør spesielt inntrykk på meg: «Han som var død, satte seg opp og begynte å snakke, og Jesus overlot ham til moren.»

 I september 2005 startet jeg som pioner. Kaye hadde allerede vært pioner en stund. Det er et stort privilegium å få være pioner sammen med kona mi, barna våre og ektefellene deres. Som en forent familie støtter vi hverandre og fokuserer på det håpet vi har om en ny verden, hvor vi vil bli gjenforent med vår kjære Davey.