Da bombingen var over, dro mamma og jeg for å lete etter bestevenninnen hennes. Vi ble forferdelig lei oss da vi fikk vite at hun hadde dødd under bombeangrepet. Da det neste flyangrepet kom noen dager senere, satte pappa meg på stangen på sykkelen sin og syklet så fort han kunne ut av byen.

 Den andre verdenskrig hadde ført til store ødeleggelser og mye vondt i hele Italia, og jeg husker fortsatt den tiden godt. Men det som har preget livet mitt, har vært at jeg helt fra barndommen av har vært omgitt av mennesker som elsker Jehova.

Sannheten er en gave

 Vinteren 1936, noen måneder før jeg ble født, jobbet faren min på jernbanen med en mann som het Vincenzo Artusi. Vincenzo var ikke et døpt Jehovas vitne ennå, men han elsket det han lærte fra Bibelen. Mens de fjernet snøen fra jernbanelinjen, fortalte Vincenzo faren min om det han hadde lært.

 Pappa forsto med en gang at det var sannheten. Han og noen andre i byen vår, Faenza, ville gjerne lære mer. Men på den tiden forfulgte fascistene Jehovas vitner, så vitnene kunne ikke holde offentlige møter, og man kunne bli arrestert hvis man hadde bibelsk litteratur. Noen av vitnene satt i fengsel. Pappa og vennene hans møttes derfor i avsidesliggende hus på landet for å lese i Bibelen og studere de publikasjonene de hadde. I tillegg samlet han hele familien vår en kveld i uken for at vi skulle studere Bibelen sammen.

Gode forbilder er en gave

 I 1943 ble de fleste Jehovas vitner som var fengslet, løslatt. En av dem var en singel søster som het Maria Pizzato. Da hun var på vei hjem til Nord-Italia, overnattet hun hos oss. Hun hadde vært en nøkkelperson når det gjaldt å hjelpe vitnene til å få litteratur og holde kontakten med avdelingskontoret i Sveits, som hadde tilsyn med arbeidet i Italia på den tiden. Selv om Maria så liten og skjør ut, var hun en sterk og modig kvinne. Etter krigen besøkte hun oss av og til i Faenza, og det var alltid et høydepunkt når hun kom.

 En annen søster som jeg har mange gode minner med, er Albina Cuminetti. Da jeg var i tenårene, bodde denne eldre enken i den bygningen der vi hadde møtene våre. Hun hadde vært kolportør (heltidsforkynner) siden begynnelsen av 1920-tallet. Albina fortalte meg mange av de spennende opplevelsene hun hadde hatt i tjenesten.

 Albina hadde en samling av publikasjoner og andre historiske gjenstander. En dag så jeg en nål med et kors og en krone som bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt den gangen) pleide å gå med. Siden jeg visste at korset ikke hadde noe med Bibelen å gjøre, begynte jeg å fnise fordi jeg ble så overrasket. Men da sa Albina noe jeg aldri har glemt. Hun gjenga ordene i Sakarja 4:10 og sa: «Ikke forakt den dagen det begynte i det små.»

 Dette lærte meg noe veldig viktig. Selv om bibelstudentene ikke fullt ut forsto sannheten den gangen, fortjente de at jeg respekterte dem. Og fordi ikke alt av litteratur var tilgjengelig på italiensk, tok det litt tid før brødrene og søstrene fikk med seg de nyeste forståelsene. Men uansett var Jehova takknemlig for det de gjorde, og det måtte jeg også være.

 Selv om det var stor aldersforskjell mellom Albina og meg, elsket jeg å snakke med henne. Hun, Maria og andre ivrige søstre som tjente Jehova trofast til tross for store utfordringer, ble forbildene mine. Jeg er så glad for at de var vennene mine!

Betel-tjenesten er en gave

 Sommeren 1955 reiste jeg til Roma for å være med på stevnet «Det triumferende rike». Samtidig besøkte jeg Betel med delegater fra forskjellige land. Jeg tenkte med meg selv: «Så fint det må være å jobbe her!»

 Den 18. desember 1955 ble jeg døpt. Jeg gikk fortsatt på skolen, men jeg hadde bestemt meg for å begynne i heltidstjenesten. Da jeg var på et stevne i Genova i 1956, opplyste en representant for avdelingskontoret at det var behov for frivillige på Betel. Men han sa også at det ikke var behov for søstre der.

 Senere snakket jeg med kretstilsynsmannen vår, Piero Gatti, a om målene mine. Han sa entusiastisk til meg: «Jeg kommer til å anbefale at du blir utnevnt som spesialpioner.»

 Senere kom det et brev fra avdelingskontoret. Jeg var sikker på at det hadde med spesialpionertjenesten å gjøre, men det hadde det ikke. Det var en invitasjon til å søke på Betel!

 Jeg kom til Betel i januar 1958. På den tiden var det bare tolv personer i Betel-familien. Jeg fikk i oppgave å oversette sammen med to andre. Det var mye å gjøre, og jeg hadde ingen erfaring med å oversette. Men Jehova hjalp meg til å bli glad i oppgaven min.

 Mindre enn to år senere ble oversettelsesarbeidet omorganisert, og jeg ble sendt ut som pioner. Det var litt vanskelig for meg, for jeg trivdes så godt på Betel. Men etter hvert begynte jeg å se på den nye oppgaven min som en gave fra Jehova.

Gode feltpartnere er en gave

 Den 1. september 1959 begynte jeg som spesialpioner i byen Cremona. Pionerpartneren min het Doris Meyer, og hun kom fra Danmark. Hun var bare noen få år eldre enn meg, men hun var allerede en erfaren pioner, og jeg hadde lyst til å bli som henne. Doris var målbevisst, modig og ble ikke så lett skremt. Både hun og jeg trengte disse egenskapene, for vi var de eneste vitnene i byen.

 Doris hadde kommet til Cremona før meg, og hun hadde ordnet det sånn at vi kunne holde møter i en leid leilighet. De katolske prestene la merke til hva vi gjorde, og de ble rasende. Så når de holdt gudstjenester, advarte de folk mot å snakke med oss.

 En dag ba myndighetene oss om å komme på den lokale politistasjonen. De arresterte oss ikke, men de sa at Doris, som var utlending, måtte forlate Cremona. Etter hvert reiste hun tilbake til Danmark og fortsatte tjenesten der.

 Kort tid senere flyttet en annen singel søster, Brunilde Marchi, til Cremona. Brunilde var en vennlig og mild søster som elsket tjenesten. Vi startet mange bibelstudier, og flere av dem vi studerte med, ble veldig glad i det de lærte.

 Jeg er så takknemlig mot Jehova for at jeg fikk være med da forkynnelsesarbeidet «begynte i det små» i Cremona. I dag er det fem menigheter i den byen.

En hyggelig overraskelse

 Etter at jeg hadde vært i Cremona i nesten to år, fikk jeg en telefon fra avdelingskontoret. Det var mye oversettelsesarbeid som skulle gjøres i forbindelse med det seks dager lange stevnet «Forente tilbedere», som skulle holdes i juli 1961. Så jeg ble bedt om å komme tilbake til Betel. Jeg ble så glad at jeg hoppet av glede. Jeg begynte på Betel igjen den 1. februar 1961.

 Vi jobbet mange timer hver dag, men det var fantastisk å være opptatt med å oversette bibelsk litteratur. Månedene fløy av gårde, og plutselig var det stevne.

 På det stevnet fikk vi vite at Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter skulle oversettes til italiensk. Da tenkte jeg: «Nå blir det mye arbeid framover!» Og jeg hadde rett. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne fortsette å være på Betel en stund. Og jeg er fortsatt på Betel – over 60 år senere!

Verdifulle gaver fra Jehova

 En annen gave som jeg har vært glad for i årenes løp, er at jeg ikke har giftet meg. Det er ikke det at jeg aldri har tenkt på å gifte meg. En periode ble jeg faktisk ganske stresset av tanken på å være singel resten av livet. Så jeg ba til Jehova om det. Han er jo den som kjenner meg best, og jeg ba ham om hjelp til å finne ut hva jeg burde gjøre.

 Jeg ble spesielt glad i det som står i Matteus 19:11, 12 og 1. Korinter 7:8, 38, og jeg takket Jehova for at han hjalp meg til å forstå hva som var best for meg, og for at han gjorde meg trygg på det valget jeg hadde tatt. Jeg har aldri angret på det valget jeg tok, og jeg er takknemlig for at jeg har kunnet bruke så mye tid i tjenesten for Jehova.

 I alle disse årene har jeg sett store forandringer i oversettelsesavdelingen. Det er tydelig at Jehovas organisasjon bruker ny teknologi og utnytter «nasjonenes melk». (Jesaja 60:16) Disse forandringene har forent brødrene og søstrene verden over enda mer. I 1985 begynte for eksempel den engelske og den italienske utgaven av Vakttårnet å bli utgitt samtidig. Nå finnes det artikler og videoer på jw.org på mange språk, og de fleste blir publisert samtidig som de engelske. Jehova sørger virkelig for at hans folk er forent og får åndelig mat i rette tid.

 Jehova har gitt meg mange gaver. Jeg har fått være spesialpioner og har hjulpet mange til å bli kjent med Jehova. Han har oppfylt ønsket mitt om å tjene på Betel. Der har jeg fått venner i alle aldere og med forskjellig bakgrunn. Jeg har også fått oppleve noe helt spesielt, nemlig at moren min ble døpt da hun var 68 år. Jeg gleder meg til å se henne og resten av familien min igjen når de som er i minnegravene, skal få livet tilbake. – Johannes 5:28, 29.

 Det blir så spennende å se hva Jehova vil gjøre for sitt folk i framtiden, når han skal gjøre «alle ting nye». (Åpenbaringen 21:5) En ting er jeg sikker på: «Hver god og fullkommen gave» kommer fra Jehova, og han kommer til å fortsette å gi oss gaver for alltid. – Jakob 1:17.