Jeg vokste opp sammen med storesøsteren og storebroren min på landsbygda i England i nærheten av byen Bicester. Der leide foreldrene mine et lite hus på en gård. Da jeg var 19, begynte jeg som pioner, akkurat som søsknene mine hadde gjort tidligere. Senere ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Skottland. Så, i 1970, da jeg var 23 år, ble jeg invitert til å begynne på Betel i London. Der «oppdaget» jeg tegnspråk. Det var starten på noe helt nytt i livet mitt, noe som skulle vise seg å være veldig givende og gi meg stor glede.

Jeg lærer meg tegnspråk

 Da jeg var på Betel, ble jeg bedt om å gå i Mill Hill menighet, hvor jeg møtte noen brødre og søstre som var døve. Jeg ville ikke at språkbarrieren skulle hindre oss i å bli kjent og bli gode venner, så jeg bestemte meg for å sitte sammen med de døve på møtene.

 På den tiden var det ingen tegnspråkmenigheter i Storbritannia. De døve gikk derfor på engelskspråklige møter, hvor hørende brødre og søstre tolket programmet ved å bruke tegn som fulgte det engelske språket nesten ord for ord og fulgte engelsk grammatikk. Men etter hvert som mine døve brødre og søstre tålmodig lærte meg å bruke tegnspråk, skjønte jeg at språket deres hadde sin egen grammatikk og setningsbygning. Engelsk var egentlig et fremmedspråk for dem! Da det gikk opp for meg, elsket og respekterte jeg mine døve venner enda mer for at de trofast kom på møtene. Jeg gikk også mer inn for å bli god i tegnspråk.

 I Storbritannia er det offisielle språket til de døve britisk tegnspråk, eller BSL. Med tiden lærte de som tolket møtene våre, å bruke dette avanserte språket i stedet for engelsk med tegnstøtte. Det førte til at de døve begynte å få mye mer ut av møtene, og de ble mer forent med sine hørende brødre og søstre. Når jeg nå ser tilbake på de siste 50 årene, ser jeg hvor mye Jehova har velsignet det arbeidet som er blitt gjort for de døve. Jeg vil gjerne fortelle deg litt om den spennende utviklingen som Jehova har latt meg få være med på.

Tegnspråkarbeidet blomstrer

 I 1973, cirka et år etter at jeg ble utnevnt til eldste, foreslo Michael Eagers, en døv bror, at vi skulle holde noen av møtene på britisk tegnspråk. Med godkjennelse fra avdelingskontoret ordnet en annen eldste og jeg med at det ble holdt månedlige møter på tegnspråk i Deptford, i den sørøstlige delen av London.

 Resultatene var fantastiske! Døve vitner fra London og andre deler av det sørøstlige England var på det første møtet som ble holdt på britisk tegnspråk. Endelig kunne døve brødre og søstre og interesserte få åndelig mat på sitt eget språk. Etter møtet ble det fortalt noen fine opplevelser, og vi hadde noe godt å bite i. I tillegg ga dette meg en fin mulighet til å oppmuntre noen av de døve brødrene og søstrene.

 Senere ble det også holdt møter på tegnspråk i byene Birmingham og Sheffield. Mange hørende brødre og søstre som ville lære tegnspråk, kom også på møtene. Flere av dem hjalp senere til med å utvide tegnspråkarbeidet til andre deler av landet.

Jeg finner en fantastisk kone

 I 1974 traff jeg en nydelig søster som het Stella Barker, og som tjente som spesialpioner i en menighet i nærheten av Betel. Vi ble forelsket og giftet oss i 1976. Etter det tjente Stella og jeg sammen som spesialpionerer. Vi gikk i Hackney menighet nord i London, og vi engasjerte oss begge to i tegnspråkarbeidet der. Når jeg ser tilbake, kan jeg si at det å være pionerer sammen som mann og kone var en veldig god start på ekteskapet vårt.

 Det gikk ikke lang tid før Stella og jeg ble spurt om vi ville begynne som Betel-pendlere. I tillegg vikarierte jeg som kretstilsynsmann og var noen ganger lærer på Kurs i Rikets tjeneste (eldsteskolen). Og senere hjalp jeg også til med å organisere tolking til tegnspråk på engelskspråklige områdestevner. Vi hadde et travelt liv! Vi var ofte slitne, men også glade og følte at tjenesten ga oss styrke. – Matteus 11:28–30.

 I 1979 og 1982 ble de to sønnene våre, Simon og Mark, født. Da ble også foreldrerollen en ansvarsoppgave vi kunne glede oss over. Hvordan klarte vi å få gjort alt vi skulle? Stella og jeg bestemte oss for at hver gang de teokratiske oppgavene mine gjorde at jeg måtte reise vekk, skulle vi dra sammen som familie og kombinere det med noe gøy. Vi ville at guttene våre skulle se at man blir glad av å tjene Jehova. Hva førte det til? Da guttene ble eldre, lærte de seg tegnspråk, og de ble pionerer. Så, rundt 40 år etter at kalven til foreldrene mine begynte sin «Betel-tjeneste», begynte Simon og Mark på Betel. Vi var så glade!

Det blir gjort mer for de døve

 Helt fram til 1990-årene var det ingen døve eldste i Storbritannia, men det var noen menighetstjenere. Hørende eldste som ikke kunne tegnspråk, måtte derfor vurdere om noen av disse brødrene var «kvalifisert til å undervise» og tjene som tilsynsmenn. (1. Timoteus 3:2) En av de døve menighetstjenerne, en bror som het Bernard Austin, gikk i en engelskspråklig menighet. Han var en høyt respektert bror som virkelig brydde seg om brødrene og søstrene. Jeg ble så glad da jeg fikk vite at Bernard ble utnevnt til eldste! Han ble faktisk den første døve eldstebroren i Storbritannia.

 I 1996 skjedde det noe historisk – avdelingskontoret godkjente opprettelsen av den første tegnspråkmenigheten i Storbritannia. Den lå i Ealing, i den vestlige delen av London. Men dette var bare begynnelsen.

Stevner på tegnspråk

 På 80- og 90-tallet jobbet jeg hjemmefra for tjenesteavdelingen på Betel. Jeg svarte på spørsmål angående møter på tegnspråk og tjenesten i tegnspråkdistriktet. Noen ganger skrev brødre til avdelingskontoret og spurte om hvordan de kunne hjelpe døve til å forstå de talene som ble holdt på engelskspråklige møter og stevner. Til å begynne med var det ingen ordning for å tolke stevner til tegnspråk, og det fantes ingen publikasjoner for de døve. Så jeg måtte ofte oppmuntre brødrene – både hørende og døve – til å være tålmodige og vente på Jehova.

 Det gikk ikke lang tid før det vi hadde håpet på og ventet på, faktisk skjedde! Avdelingskontoret sørget for at det ble organisert tegnspråktolking på møter og stevner som ble holdt på engelsk. I tillegg fikk de døve sitte helt foran i salen, hvor de tydelig kunne se både taleren og tolken. De døve brødrene og søstrene følte nå at Jehova virkelig elsket dem, og at de var verdifulle medlemmer av hans åndelige familie.

 Den 1. april 1995 ble det for første gang holdt et eget stevne på tegnspråk, i stevnehallen i Dudley i West Midlands. Jeg hjalp bror David Merry, en tidligere kretstilsynsmann, med å organisere stevnet. Noen av de døve vitnene reiste flere hundre kilometer, helt fra Skottland i nord og Cornwall i sørvest, for å være på stevnet. Jeg husker fortsatt den spenningen som var i luften da flere enn tusen personer kom på dette historiske stevnet.

 I 2001 ba avdelingskontoret bror Merry og meg om å organisere et områdestevne på tegnspråk som skulle holdes året etter. Det var mye arbeid! Men det var mange frivillige, og Jehova velsignet anstrengelsene deres. Så stevnet ble både vellykket og minneverdig! Etter det hadde jeg i flere år det privilegiet å hjelpe til med å organisere stevner på tegnspråk fram til Jehova sørget for at kvalifiserte yngre brødre kunne overta.

Videoer for de døve

 I 1998 ble vi veldig begeistret da Jehovas organisasjon utga den første av en rekke publikasjoner på britisk tegnspråk. Det var brosjyren Hva krever Gud av oss?, som var på videokassett. Vi ledet mange bibelstudier ved hjelp av den.

 På områdestevnet i 2002 ble sangene tolket til britisk tegnspråk for første gang. De døve brødrene og søstrene kunne nå «synge» de vakre ordene sammen med tolken og også fange opp den fengende rytmen i musikken. Jeg husker godt at en døv eldste gråt av glede mens han «sang med» for første gang. Jeg blir fortsatt glad når jeg tenker på det!

 På det stevnet i 2002 var det også noe annet som skjedde for første gang. Tegnspråkmenigheten i London hadde blitt invitert til å lage et filmatisert skuespill. Men hvordan skulle vi klare det? Vi hadde jo aldri gjort noe sånt før! Nok en gang viste Jehova at han var med oss – denne gangen ved å hjelpe oss til å finne brødre som visste hvordan man lager og redigerer filmer. Prosjektet ble en stor suksess! Og den erfaringen jeg fikk, kom godt med da jeg mellom 2003 og 2008 hadde privilegiet å føre tilsyn med produksjonen av videoskuespill på Betel for framtidige stevner på tegnspråk.

 Stella og jeg elsket å være på Betel sammen med sønnene våre. Men det var mye hardt arbeid! Etter flere uker med øving og filming var skuespillerne og produksjonsteamet fysisk og mentalt utslitt. Men det var verdt det! Det var så rørende å se de bibelske historiene bli gjort levende for våre døve brødre og søstre. Mange gråt av glede.

 Jehova fortsatte å gi oss flere og flere åndelige gaver. I 2015 fikk vi studieutgaven av Vakttårnet på britisk tegnspråk i videoformat. Så, i 2019, ble bibelboken Matteus utgitt i samme format. Nå har vi hele De greske skrifter, og De hebraiske skrifter er godt på vei. De døve vennene kan ikke få takket Jehova nok!

 Vi som tjener Jehova, tilhører en åndelig familie som etterligner vår himmelske Far ved å ikke gjøre forskjell på folk. (Apostlenes gjerninger 10:34, 35) Familien min og jeg er imponert over hvor mye tid, energi og ressurser som organisasjonen legger ned i det å hjelpe alle slags mennesker – deriblant de døve og de blinde. a

 Den innsatsen som er blitt gjort, har virkelig gitt gode resultater, for nå er det flere tegnspråkmenigheter i Storbritannia. Det har gitt meg enormt stor glede å få være med på utviklingen fra «det hele begynte i det små». (Sakarja 4:10) Det er selvfølgelig Jehova som har gjort alt dette mulig. Han leder sin organisasjon. Han gir sine tjenere det de trenger for å kunne forkynne det gode budskap for alle slags mennesker. Og han gjør at sannhetens såkorn vokser i hjertet til dem som har den rette innstillingen.