Noen år etter at familien vår flyttet til byen Roodepoort i Sør-Afrika, døde faren min. I 1947, da jeg var 16 år, jobbet jeg fulltid i det statlige telefonselskapet for å hjelpe til med å forsørge familien. En dag jeg var hjemme, kom det en eldre mann til oss og tilbød oss et abonnement på Vakttårnet. Vi takket ja, bare for å være hyggelige.

 Men snart ble vi interessert i å lære mer om hva Bibelen lærer. Moren min, som tilhørte den nederlandske reformerte kirke da hun var yngre, kunne se forskjellen mellom det som står i Bibelen, og det som kirken sa. Vi tok imot tilbudet om et bibelstudium, og det tok ikke lang tid før vi begynte å gå på Jehovas vitners møter. I 1949 var jeg den første i familien som ble døpt. Jeg fortsatte å ha et verdslig arbeid i noen år, men jeg hadde lyst til å gjøre mer i tjenesten for Jehova.

 I 1954 ble jeg alminnelig pioner, og jeg spurte avdelingskontoret i Sør-Afrika om hvor jeg kunne gjøre større nytte for meg. Avdelingskontoret anbefalte byen Pretoria og ordnet med at en annen pionersøster kunne samarbeide med meg der. Den leiligheten vi bodde i, var ikke så verst. Og like i nærheten kunne vi kjøpe deilige koeksisters – fritert flettet bakverk dyppet i sirup.

 Etter at pionerpartneren min giftet seg, spurte bror George Phillips, som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i landet, om jeg kunne tenke meg å bli spesialpioner. Det ville jeg veldig gjerne.

 Så i 1955 ble jeg sendt som spesialpioner til byen Harrismith. Den nye pionerpartneren min og jeg strevde med å finne oss et bra sted å bo. En av grunnene til det var at den lokale kirken fikk vite om oss og presset henne vi leide hos, til å si oss opp.

 Senere fikk jeg i oppdrag å tjene i Parkhurst, en forstad til Johannesburg. Der samarbeidet jeg med to misjonærsøstre. Etter en tid giftet den ene seg, og den andre fikk et nytt misjonæroppdrag. En kjær søster som het Eileen Porter, lot meg få bo hos henne selv om hun og familien hennes egentlig ikke hadde plass til meg. Jeg sov i en liten alkove som var skilt fra resten av huset med et forheng. Eileen var snill og oppmuntrende, og jeg trivdes godt sammen med henne. Det gjorde inntrykk på meg at hun var så ivrig i sannheten selv om hun hadde mye å gjøre for å ta seg av familien.

 Etter forholdsvis kort tid ble jeg sendt til Aliwal North, en by i provinsen Eastern Cape, for å samarbeide med en søster som het Merlene (Merle) Laurens. Hun og jeg, som begge var i 20-årene, ble oppmuntret av det gode eksemplet til en eldre søster som het Dorothy, og som vi kalte «tante Dot». Da hun var yngre, hadde hun blitt angrepet av hunder mens hun var ute og forkynte, men det la ingen demper på iveren hennes.

 I 1956 dro Merle for å gå på Gilead-skolen, i den 28. klassen. Jeg skulle så gjerne ha blitt med henne! Men tante Dot tok seg godt av meg, og vi ble gode venninner selv om det var stor aldersforskjell mellom oss.

 Så ble jeg også invitert til Gilead! Jeg ble overlykkelig. Før jeg dro, var jeg åtte måneder i en by som heter Nigel, hvor jeg samarbeidet med Kathy Cooke. Hun hadde gått på Gilead, og det hun fortalte derfra, gjorde meg enda mer spent på hva som lå foran meg. I januar 1958 dro jeg til New York.

 På Gilead delte jeg rom med Tia Aluni, en samoansk søster, og Ivy Kawhe, som var maori. I Sør-Afrika på den tiden førte landets apartheidpolitikk til at hvite ble holdt atskilt fra andre folkegrupper, så det var en ny opplevelse for meg å bo sammen med disse to søstrene som hadde en helt annen bakgrunn enn meg. Jeg ble fort glad i dem, og jeg syntes det var spennende å gå i en klasse med elever fra så mange forskjellige kulturer.

 En av lærerne våre på Gilead var bror Maxwell Friend. Timene hans kunne være ganske intense. I klasserommet hans var det tre lamper som var merket «Stemmeleie», «Tempo» og «Stemmestyrke». Mens en elev holdt en tale eller framførte en demonstrasjon, pleide bror Friend å slå på et av lysene hvis han mente at eleven kunne ha gjort det bedre på en eller annen måte. Fordi jeg var sjenert, hendte det ofte at et av de skumle lysene ble slått på når jeg framførte noe. Noen ganger fikk det meg til å gråte. Likevel var jeg glad i bror Friend. Av og til når jeg holdt på med den renholdsoppgaven jeg var tildelt, var han så snill å komme bort til meg med en kopp kaffe.

 Etter hvert som månedene gikk, lurte jeg på hvor jeg kom til å bli sendt som misjonær. Merle, som jeg hadde vært pioner sammen med, hadde blitt sendt til Peru. Hun foreslo at jeg kunne spørre bror Nathan Knorr, som tok ledelsen i arbeidet den gangen, om jeg kunne erstatte misjonærpartneren hennes, som snart skulle gifte seg. Bror Knorr kom på besøk til Gilead med få ukers mellomrom, så det var lett å få snakket med ham. Da jeg ble uteksaminert, fikk jeg vite at jeg skulle tjene i Peru!

 Jeg var så glad for å komme til Lima i Peru og bli gjenforent med Merle! Jeg ledet fine bibelstudier helt fra begynnelsen av, selv om jeg ikke hadde lært spansk så godt enda. Senere ble Merle og jeg sendt til Ayacucho, høyt oppe i fjellene. Jeg må innrømme at det var et tøft oppdrag. Jeg hadde nå lært spansk til en viss grad, men mange av dem som bodde der, kunne bare quechua. Og det tok tid før vi hadde vent oss til å bo i en høyde der det er så tynn luft.

 Jeg følte at jeg ikke hadde fått gjort så mye i Ayacucho, og jeg lurte på om sannheten noen gang ville ha framgang i det området. Men i dag er det over 700 forkynnere i byen Ayacucho og dessuten et oversettelseskontor der det oversettes til quechua (Ayacucho).

 Etter hvert giftet Merle seg med en kretstilsynsmann som het Ramón Castillo, og i 1964 gjennomgikk Ramón et timåneders kurs på Gilead. En ung bror i klassen hans var en som jeg hadde gått på Gilead sammen med. Han het Fu-lone Liang og tjente nå i Hongkong, men var blitt invitert til Gilead igjen for å få mer opplæring i forbindelse med ansvarsoppgaver på avdelingskontoret. a Fu-lone spurte Ramón hvordan det gikk med meg i Peru, og etter det begynte Fu-lone og jeg å skrive brev til hverandre.

 Fu-lone sa ganske tidlig ifra om at det at vi brevvekslet, betydde at vi hadde følge. Bror Harold King, som var misjonær i Hongkong, dro jevnlig til postkontoret, så han sa ja til å poste brevene fra Fu-lone for ham. Harold pleide å lage små tegninger og skrive noen ord utenpå brevene fra Fu-lone. Han kunne for eksempel skrive: «Jeg skal prøve å få ham til å skrive oftere.»

 Da Fu-lone og jeg hadde skrevet med hverandre i cirka halvannet år, bestemte vi oss for å gifte oss. Jeg dro fra Peru, hvor jeg hadde tjent i omkring sju år.

 Vi giftet oss 17. november 1965. Jeg likte det nye livet mitt i Hongkong, der jeg bodde på avdelingskontoret sammen med mannen min og to andre ektepar. Fu-lone jobbet på avdelingskontoret med oversetting, mens jeg var ute og forkynte. Det var vanskelig å lære kantonesisk, men de andre misjonærsøstrene og min kjære mann hjalp meg tålmodig med å lære det. En annen fin måte å lære språket på var å lede bibelstudier med barn.

 Etter noen år flyttet Fu-lone og jeg til et misjonærhjem i en del av Hongkong som heter Kwun Tong, for Fu-lone skulle lære nye misjonærer som kom, kantonesisk. b Jeg likte tjenesten i det området så godt at jeg mange ganger ikke hadde lyst til å gå hjem!

 I 1968 syntes jeg det var veldig spennende å få den nye studieboken, Den sannhet som fører til evig liv. Den var enklere enn den tidligere studieboken «Gud er sanndru», spesielt for dem som ikke visste noe særlig om Bibelen eller kristendommen fra før.

 Jeg trodde at de som studerte, ville ta imot sannheten hvis de bare kunne svare på de trykte spørsmålene i boken, men der tok jeg feil. En dame jeg studerte Sannhetsboken med, trodde fortsatt ikke på Gud etter å ha gjennomgått hele boken – og jeg hadde ikke oppfattet det underveis! Dette lærte meg at jeg måtte prøve å bli flinkere til å stille spørsmål, slik at jeg fikk vite hva de jeg studerte med, mente om det de lærte.

 Etter noen år i Kwun Tong flyttet vi tilbake til Betel. Fu-lone ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret, mens oppgavene mine i årenes løp var å gjøre rent og å sitte i resepsjonen. Innimellom måtte Fu-lone dra ut på konfidensielle oppdrag for organisasjonen. Da kunne ikke jeg bli med ham, men jeg var glad for å støtte ham i de ansvarsoppgavene han hadde.

 I 2008 skjedde det noe tragisk. Hele livet mitt ble forandret fra den ene dagen til den andre. Mens min kjære Fu-lone var på reise, døde han brått. Jeg var helt knust. Men brødrene og søstrene var raske til å gi meg støtte og oppmuntring. Og under høytiden til minne om Jesu død, som ble holdt kort tid senere, klarte jeg å la være å gråte ved å hjelpe en interessert til å slå opp de skriftstedene som taleren leste. Jeg hentet styrke i ordene i Jesaja 41:13, et av favorittversene til Fu-lone. Der står det: «Jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd. Jeg sier til deg: … ‘Jeg skal hjelpe deg.’»

 Sju år etter at Fu-lone døde, anbefalte brødrene i Hongkong meg å flytte til et større avdelingskontor, der jeg kunne få bedre helsehjelp. Så i 2015 flyttet jeg til avdelingskontoret i Sør-Afrika, som ligger i nærheten av der jeg ble kjent med sannheten i 1947.

 Jeg har hatt mange lykkelige år i tjenesten for Jehova, og jeg føler at Jehova har velsignet villigheten min. Jeg hører fortsatt fra personer jeg har studert Bibelen med, og som tjener Jehova trofast. Og jeg har sett hvordan Jehova kan velsigne tilsynelatende små ting man bidrar med i forkynnelsesarbeidet. Tallet på forkynnere i Peru økte for eksempel fra cirka 760 i 1958 til cirka 133 000 i 2021, og tallet på forkynnere i Hongkong økte fra rundt 230 i 1965 til 5565 i 2021.

 På grunn av alderen kan jeg ikke gjøre det jeg gjorde før. Men villigheten er der fortsatt. Og jeg gleder meg til å vise den samme villige innstillingen i Jehovas nye verden, der det blir behov for mange hjelpende hender. Jeg kommer til å være ivrig etter å si: «Ja, det vil jeg.»