Cecil var en jordnær og ydmyk bror som virkelig brydde seg om andre. Både han, moren min og andre trofaste brødre og søstre i menigheten hjalp meg til å få et ønske om å gi Jehova mitt beste. (Filipperne 2:13) Jeg vil gjerne dele historien min med deg.

 Jeg ble født i 1943. Foreldrene mine bodde på en gård i nærheten av byen Bundaberg, som ligger i et område i Queensland i Australia der det er vanlig å dyrke sukkerrør. De som bodde der, pleide å dra inn til byen på lørdagskveldene. En av disse kveldene i 1939 møtte foreldrene mine to pionerer (heltidsforkynnere blant Jehovas vitner) som snakket med dem om Bibelen. Foreldrene mine elsket det de lærte, og etter hvert ble de Jehovas vitner. Så Jean, som er storesøsteren min, og jeg vokste opp i sannheten. Men da jeg var sju år, skjedde det noe forferdelig. Pappa døde i en ulykke hjemme, og det var et stort sjokk for meg. Men jeg husker fortsatt at han var en hardtarbeidende og morsom mann. Jeg lengter etter å treffe ham igjen når han får livet tilbake, da skal jeg bli ordentlig godt kjent med ham. – Apostlenes gjerninger 24:15.

 Mamma var god og snill, og hun forventet ikke for mye av oss. Hun lot søsteren min og meg få snakke åpent om hva vi likte og ikke likte. Men når det kom til bibelske prinsipper og tjenesten for Jehova, var hun fast og bestemt. Vi gikk alltid på møtene, og mamma advarte oss om å være for mye sammen med barn som ikke var Jehovas vitner, etter skoletid. (1. Korinter 15:33) Når jeg ser tilbake, er jeg veldig takknemlig for at hun var så bestemt.

 Mamma var en ivrig forkynner, og hun var ofte feriepioner (nå kalt hjelpepioner). Jeg husker at hun regelmessig besøkte over 50 familier for å levere Vakttårnet og Våkn opp! Selv da hun kom godt opp i årene og det gikk nedover med helsen, hadde hun fortsatt et sterkt ønske om å hjelpe folk som viste interesse for sannheten. Hennes kjærlighet til andre og spesielt til oss barna gjorde at vi elsket henne og prøvde å etterligne henne. I 1958, da jeg var 14 år, innviet jeg meg til Jehova og ble døpt.

 Kort tid senere ble en bror i menigheten vår som het Rudolf, også døpt. Han var i 20-årene og hadde kommet flyttende fra Tyskland. Rudolf og jeg pleide å forkynne på lørdag formiddag for folk som ventet i bilene sine mens de andre i familien handlet.

 Rudolf var ivrig i tjenesten, og han spurte om jeg ville være feriepioner sammen med ham når jeg hadde skoleferie. En gang forkynte vi i seks uker i byen Gladstone, som lå rundt 190 kilometer nord for Bundaberg. Rudolf var som en storebror for meg, og han hjalp meg til å bli så glad i tjenesten at jeg fikk utrolig lyst til å bli alminnelig pioner. Da jeg var 16 år, nådde jeg det målet, og jeg bestemte meg for å bruke resten av livet på å tjene Jehova på heltid.

 Til å begynne med var jeg pioner i byen Mackay, en kystby som lå nord for Bundaberg og ikke langt fra Det store barriererevet. Rundt et år senere, da jeg var 17, ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner a i Australias tynt befolkede ødemark. Pionerpartneren min var en salvet bror som het Bennett (Ben) Brickell, og han var over 30 år eldre enn meg. b Jeg følte meg heldig som kunne samarbeide med en så erfaren pioner. Han var kjent for å være spesielt dyktig i tjenesten.

 Distriktet vårt var nordvest i Queensland og grenset til Carpentariabukta. På den tiden var det bare Ben og jeg som var Jehovas vitner i dette tynt befolkede området. Noen ganger brukte vi flere timer på å kjøre fra et hus til et annet. På disse lange kjøreturene langs støvete veier fortalte Ben ofte om alt han hadde opplevd i tjenesten tidligere. Han hadde blant annet brukt høyttalerbiler c under den andre verdenskrig, da arbeidet vårt i Australia var forbudt.

 Etter en hel dag i tjenesten pleide vi å finne et passende sted langs veien hvor vi kunne campe. d Så samlet vi ved og tente opp bål for å lage mat. Sengen min besto av et vanntett liggeunderlag, noen tepper og en pute. Jeg husker fortsatt den dype respekten jeg følte for Jehova da jeg uten å bli forstyrret av lysforurensning, så opp på den klare nattehimmelen med tusenvis av stjerner.

 I dette avsidesliggende distriktet kan det være farlig hvis bilen slutter å fungere. En gang ble en hjulaksel ødelagt. Det var en skikkelig varm dag, og vi hadde lite vann igjen. Ben fikk haik med en bil som skulle til byen Cloncurry, og der kunne han få tak i en ny hjulaksel. Jeg måtte vente ved den ødelagte bilen i nesten tre dager. Det var noen få biler som kjørte forbi hver dag, og sjåførene var så snille at de ga meg litt vann. En av dem ga meg også en godt brukt bok. «Les denne, den vil hjelpe deg», sa han. Jeg ble overrasket da jeg så at boken, som ikke var utgitt av organisasjonen vår, handlet om det Jehovas vitner hadde opplevd i nazistenes konsentrasjonsleirer.

 Ben og jeg var pionerer sammen i nesten et år. Det siste han sa til meg, var: «Fortsett å stå på, bror!» Det at Ben elsket Jehova så høyt og var så ivrig i tjenesten, gjorde meg enda mer bestemt på å fortsette i heltidstjenesten.

 Etter at jeg hadde vært pioner i dette øde området i noen år, ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. Jeg fikk ansvar for en krets som besto av noen menigheter og isolerte grupper, og jeg besøkte dem en uke om gangen. I årenes løp hadde jeg ansvar for fire forskjellige kretser. Jeg var i menigheter i Queensland og New South Wales. Så, i 1971, skjedde det noe spennende og uventet. Jeg ble invitert til Gilead-skolens 51. klasse i New York. Jeg fikk studere Bibelen grundig og være sammen med flotte elever og lærere i fem måneder. Det forberedte meg til det nye oppdraget mitt – misjonærtjeneste på Taiwan!

 Det var ni elever i klassen som ble sendt til Taiwan, og en av dem var Ian Brown fra New Zealand. Han ble misjonærpartneren min. Vi visste nesten ingenting om Taiwan, og vi måtte faktisk se på et kart for å finne ut hvor det var.

 Jeg kan ikke tenke meg to mer forskjellige steder enn Taiwan og ødemarken i Queensland. Den første store utfordringen vår var språket, vi måtte lære oss kinesisk. I ganske lang tid kunne jeg ikke forstå det som ble sagt på møtene, og det var vanskelig, for det er jo der man får det man trenger for å holde troen sterk. Det var også vanskelig å kommunisere med brødrene og søstrene. Dette lærte Ian og meg hvorfor det var så viktig med all den opplæringen vi hadde fått på Gilead. Vi klarte å holde troen sterk ved å studere Bibelen og be inderlige bønner til Jehova. Og selv om vi ikke klarte å kommunisere så godt med brødrene og søstrene der, ble vi veldig oppmuntret av den kjærligheten de viste oss og Jehova.

 Da vi kom til Taiwan, fikk vi alle sammen et lynkurs i kinesisk. Læreren vår var en søster fra Australia som het Kathleen Logan, e og som hadde gått i den 25. Gilead-klassen. Vi hadde fullt fokus på å lære språket. Og vi fikk beskjed om å bruke det vi lærte, så fort som mulig. Så den første dagen Ian og jeg skulle på feltet, hadde vi pugget en kort presentasjon. På vei til distriktet snakket vi om hvem som skulle begynne. Siden jeg var eldre enn Ian, sa jeg med glimt i øyet at han skulle ta den første døren. Den første som kom ut, var en flott kinesisk mann. Han hørte tålmodig på Ians presentasjon, som var en blanding av kinesisk og engelsk. Gjett om vi ble overrasket da han spurte oss om hva vi ville, på perfekt engelsk. Vi snakket en stund, og før vi skulle gå, oppmuntret han oss til å fortsette å lære kinesisk. De vennlige ordene hans fikk oss til å ‘fortsette å stå på’, som Ben ville ha sagt.

 Vi hadde en stor del av hovedstaden, Taipei, som vårt distrikt. De fleste som bodde der, hadde ikke hørt budskapet om Riket, for det var veldig få vitner der på den tiden. Men det tok ikke motet fra Ian og meg, så vi satte i gang med arbeidet. Vi leverte ofte hundrevis av blad i måneden. Det er nok sant at noen tok imot bladene bare for å finne ut hvem vi var, og hva vi prøvde å si. Likevel gjorde vi vårt beste for å spre budskapet om Riket, og vi var sikre på at noen med den rette innstillingen etter hvert ville komme i sannheten.

 I denne perioden ble jeg kjent med en taiwansk søster som heter Wen-hwa. Hun elsket sannheten og ville gjerne hjelpe de lokale til også å bli kjent med Jehova. Derfor hjalp hun mange misjonærer, deriblant meg, til å bli flinkere til å snakke kinesisk. Jeg ble veldig glad i denne fine søsteren, og vi giftet oss i 1974.

 Wen-hwa hjalp misjonærene til å bli dyktigere i tjenesten. Hun hjalp oss til å forstå tradisjonene og tenkemåten til taiwanerne, og det gjorde at vi kunne uttrykke oss bedre på kinesisk. Hun hjalp oss også til å tilpasse innledningene våre til distriktet, som for det meste besto av buddhister og taoister. Det var vanlig med fedredyrkelse, og de fleste hadde verken lest i eller sett en bibel. Så vi fokuserte på Skaperen når vi snakket med folk, og vi forklarte dem at han het Jehova, og hvorfor vi kan være sikre på at han finnes. Hvis en bonde eller en fisker for eksempel sa: «Vi er avhengige av himmelen for å få mat», svarte vi: «Hvem er det som gir oss all maten? Er det ikke den Allmektige Gud, som har skapt alt, og som fortjener at vi tilber ham?»

 Etter hvert ble innsatsen vår belønnet, det var mange som hadde den rette innstillingen og kom i sannheten. Mange av dem jobbet hardt for å kvitte seg med falske læresetninger og slutte med tradisjoner som Jehova ikke godkjenner. Men de klarte det med hjelp fra misjonærene og de lokale forkynnerne, og livet deres ble mye bedre. (Johannes 8:32) Senere ble mange av brødrene utnevnt til eldste og menighetstjenere. Det var også mange brødre og søstre som begynte i heltidstjenesten, og noen av dem begynte også på Betel.

 I 1976 ble jeg medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Taiwan samtidig som jeg fortsatte som misjonær i distriktet. I 1981 ble Wen-hwa og jeg invitert til å tjene på Betel, og jeg fortsatte å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i mange år. Nå har jeg vært i heltidstjenesten i mer enn 60 år. Mer enn 50 av disse årene har jeg vært på Taiwan, og jeg og Wen-hwa har vært gift i nesten 50 år. Min tidligere misjonærpartner og gode venn, Ian Brown, fortsatte i heltidstjenesten på Taiwan helt til han døde i 2013.

 Wen-hwa og jeg forsøker å gjøre vårt beste både på Betel, i den kinesisk-talende menigheten vår og i tjenesten. Vi takker Jehova for alt vi får lov til å gjøre for ham. Han ga meg et ønske om og styrke til å tjene ham helhjertet da jeg var ung, og han gjør det samme for meg og Wen-hwa nå som vi har blitt eldre.