Jeg ble født i 1934 i Pescara, en by som ligger ved Adriaterhavet midt på Italias østkyst. Jeg var yngst av fire jenter. Far ga oss navn i alfabetisk rekkefølge. Derfor begynner navnet på den første av oss med «A», og navnet mitt begynner med «D».

 Far hadde alltid vært interessert i åndelige spørsmål. Han kom først i kontakt med Jehovas vitner i juli 1943, da en mann som het Liberato Ricci, og som studerte sammen med Jehovas vitner, snakket med ham om Bibelen og lånte ham et eksemplar av «Vakttårnet». Snart begynte far å snakke ivrig med andre om de tingene han lærte. Mor tok også imot sannheten. Selv om hun ikke kunne lese, gjorde hun også andre kjent med det hun nettopp hadde lært, ved å sitere bibelvers som hun kunne utenat.

 Det lille hjemmet vårt ble et samlingspunkt. Vi hadde møtene våre der, og selv om vi bare hadde to soverom, fikk reisende tilsynsmenn og pionerer ofte bo hos oss.

 De to eldste søstrene mine var ikke interessert i Bibelen, og de flyttet etter hvert hjemmefra for å gifte seg. Men søsteren min Cesira og jeg likte godt å høre på når far leste fra Bibelen. Vi likte også å høre på de spennende talene som ble holdt av brødre som besøkte den lille gruppen vår.

 Jeg var ofte med far og andre ut i tjenesten, men jeg var så sjenert at det gikk mange måneder før jeg fikk mot nok til å si noe til beboerne. Likevel fikk jeg større og større kjærlighet til Jehova, og jeg ble døpt i juli 1950. Først holdt en bror dåpstalen hjemme hos oss, og så dro vi ut til havet, der dåpen skulle foregå. Året etter kom det et ektepar som skulle være spesialpionerer i området vårt, og jeg var ofte ute og forkynte sammen med dem. Jo mer tid jeg brukte i tjenesten, jo lettere ble det. Så glad jeg ble i å tjene Jehova på denne fantastiske måten!

 Den første kretstilsynsmannen vår var Piero Gatti. a Han oppmuntret meg til å bli pioner og til å flytte til et sted hvor det var større behov for forkynnere. Den tanken hadde aldri slått meg. I vårt område var det vanlig at jentene bodde hjemme helt til de giftet seg. Så i mars 1952, mens jeg ennå bodde hjemme, begynte jeg som pioner. Den gangen forsto jeg ikke hvor mye det valget kom til å bety for resten av livet mitt.

 Omtrent på den tiden var det en ung søster som het Anna, som også hadde lyst til å begynne som pioner. Hun flyttet hjem til oss, slik at vi kunne samarbeide i tjenesten. I 1954 fikk vi to i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Perugia, en by som lå cirka 25 mil unna, og der det ikke var noen forkynnere.

 For et eventyr det var! Jeg var bare 20 år, og de eneste gangene jeg hadde reist fra hjembyen min før det, var når jeg dro på stevnene sammen med foreldrene mine. Det føltes som om jeg skulle reise helt til den andre siden av jorden! Far var litt bekymret fordi Anna og jeg skulle bo for oss selv, så han kom for å hjelpe oss med å finne et sted å bo. Vi leide et rom som vi også kunne bruke som Rikets sal, og i begynnelsen var vi de eneste som var på møtene. Men vi likte godt å forkynne i Perugia og i byene og landsbyene i nærheten, og etter hvert kom vi i kontakt med mennesker som var interessert i å studere Bibelen. Omkring et år senere flyttet det en bror til Perugia, og han ledet møtene for oss. Da vi dro videre til vårt neste oppdrag i 1957, var det blitt opprettet en liten menighet der.

 Det neste oppdraget vårt var i Terni, en liten by i det sentrale Italia. Det var spennende å forkynne der, for det bodde allerede mange interesserte i det området. Men vi møtte også noen utfordringer. Fascistregimet endte i 1943, men noen myndighetspersoner fortsatte likevel å prøve å hindre Jehovas vitner i å forkynne Bibelens budskap, og de krevde at vi måtte ha tillatelse for å forkynne fra dør til dør.

 Vi var vant til at politiet fulgte etter oss. Noen ganger klarte vi å slippe unna ved å blande oss med en folkemengde, men det var ikke alltid det fungerte. To ganger ble jeg stoppet og arrestert. Den første gangen forkynte jeg sammen med kretstilsynsmannen. Politiet arresterte oss og tok oss med til politistasjonen. Der anklaget de oss for å ha forkynt uten tillatelse, og vi fikk en bot. Vi nektet å betale boten, for vi hadde jo ikke brutt noen lov. Hjertet dunket så voldsomt at jeg nesten kunne høre det! Jeg var veldig takknemlig mot Jehova for at jeg ikke var alene, og jeg kom til å tenke på de betryggende ordene som står i Jesaja 41:13: «Vær ikke redd. Jeg skal hjelpe deg.» Politiet lot oss gå, og da saken kom opp for retten, sa dommeren at vi ikke hadde gjort noe ulovlig. Den andre gangen jeg ble arrestert, var rundt seks måneder senere. Da var jeg alene. Men også denne gangen ble jeg frikjent.

 Jeg husker jeg syntes at det stevnet som ble holdt i Napoli i Sør-Italia i 1954, var spesielt spennende. Da jeg kom fram, hjalp jeg til med å gjøre rent på stevnestedet og fikk i oppgave å vaske i nærheten av scenen. Der fikk jeg øye på en kjekk, ung ordenstjener som het Antonio Caparelli. Han var pioner i Libya. Familien hans hadde flyttet dit fra Italia på slutten av 1930-tallet.

 Antonio var energisk og modig. Han reiste langt inn i Den libyske ørken på motorsykkel for å forkynne for italienere som bodde der. Vi skrev til hverandre innimellom. Men i begynnelsen av 1959 kom han tilbake til Italia. Han var noen måneder på Betel i Roma før han ble sendt som spesialpioner til byen Viterbo, som ligger i det sentrale Italia. Vi ble mer og mer glad i hverandre. Og da vi giftet oss 29. september 1959, flyttet jeg etter Antonio til Viterbo.

 Vi trengte en plass hvor vi kunne bo og ha møtene. Til slutt fikk vi leie et rom i første etasje i en bygning. Det lignet på en liten butikk med et knøttlite bad på baksiden. Vi plasserte sengen i hjørnet og satte opp en skillevegg. Det ble soverommet. Resten av rommet var enten stue eller Rikets sal, avhengig av hvilken dag det var. Rommet var ikke ideelt, og jeg hadde nok ikke valgt å bo der alene. Men jeg var lykkelig fordi Antonio og jeg var sammen.

 I 1961 ble Antonio utnevnt til kretstilsynsmann. Men først måtte han gjennomgå et kurs for menighetstjenere, eller tilsynsmenn, som varte i en måned. Det betydde at jeg måtte bo alene i den måneden. Jeg må innrømme at jeg syntes synd på meg selv, spesielt på kveldene når jeg var alene på det lille rommet vårt. Likevel var jeg glad for at Antonio ble brukt av Jehova. Jeg holdt meg travelt opptatt, så tiden gikk veldig fort.

 Kretstjenesten innebar mye reising. Vi reiste fra Veneto, en region i Nord-Italia, til Sicilia i sør. Til å begynne med hadde vi ikke bil, så vi brukte offentlig transport. En gang tok vi bussen på en humpete vei på landsbygda på Sicilia. Da vi kom fram, ble vi tatt imot på busstoppet av brødre som hadde med seg et esel som skulle bære bagasjen vår. Antonio hadde på seg dress og slips, og jeg hadde på meg møtekjole. Det må ha vært et komisk syn å se oss der vi gikk side om side med bøndene og eselet som transporterte skrivemaskinen vår og koffertene våre.

 Brødrene og søstrene var gavmilde og delte det de hadde, selv om det ikke var så mye. Noen hus hadde verken bad eller innlagt vann. En gang overnattet vi i et rom som ikke hadde blitt brukt på flere år. I løpet av natten lå jeg så urolig at Antonio vekket meg. Da vi løftet på dynene, så vi til vår store skrekk at det krydde av insekter på madrassen! Det var lite vi kunne gjøre med det midt på natten. Vi bare børstet bort så mange insekter vi kunne, og prøvde å sove videre.

 Disse ubehagelige opplevelsene var likevel ikke det jeg syntes var vanskeligst. Den største utfordringen var at jeg var så sjenert. Når vi besøkte en menighet for første gang, syntes jeg det var vanskelig å få nye venner. Men jeg hadde virkelig lyst til å oppmuntre og hjelpe søstrene, så jeg anstrengte meg ekstra mye for å få det til. På slutten av uken følte jeg meg med Jehovas hjelp mer avslappet sammen med vennene. Det var et stort privilegium å få samarbeide med brødrene og søstrene og se hvor gavmilde og trofaste de var, og hvor glad de var i Jehova.

 I 1977, etter at vi hadde vært noen år i krets- og områdetjenesten, b ble vi invitert til Betel i Roma for å hjelpe til med forberedelsene til det internasjonale stevnet i 1978 med temaet «Den tro som seirer». Etter bare noen måneder ble vi medlemmer av Betel-familien. Ikke lenge etterpå ble Antonio utnevnt til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret.

 Betel var noe helt nytt for meg, og fordi jeg var så sjenert, hadde jeg problemer med å føle meg hjemme. Men med hjelp fra Jehova og andre betelitter klarte jeg snart å se på Betel som hjemmet mitt.

 I de neste årene fikk vi en ny utfordring – helseproblemer. I 1984 hadde Antonio en hjerteoperasjon, og omkring ti år senere fikk han flere helseproblemer. Så, i 1999 fikk han vite at han hadde en ondartet svulst. Han hadde alltid vært en aktiv person, men han klarte ikke å bekjempe denne forferdelige sykdommen. Det var veldig vondt å se ham bli gradvis svakere. Jeg ba inderlig til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å støtte min kjære mann. Jeg leste også ofte i Salmene, som til en viss grad trøstet meg når jeg følte meg urolig. Antonio døde 18. mars 1999. Da hadde vi vært gift i nesten 40 år.

 Man kan føle seg utrolig ensom til tross for at man er omgitt av mennesker. Andre betelitter og de brødrene og søstrene vi ble kjent med i reisetjenesten, har riktignok vist meg mye kjærlighet og gitt meg mye trøst. Likevel hadde jeg det forferdelig vondt inni meg, spesielt når jeg gikk tilbake til det tomme Betel-rommet på kveldene. Det var en ubeskrivelig vond følelse. Bønn, studium og tid hjalp meg til å komme meg igjen. Etter hvert ble det faktisk hyggelig å tenke tilbake på det livet jeg hadde hatt sammen med Antonio. Jeg synes fortsatt det er koselig å tenke på de tingene vi gjorde sammen, for jeg vet at Antonio er i Jehovas minne, og at jeg vil få se ham igjen i oppstandelsen.

 Jeg har hatt mange forskjellige oppgaver på Betel. Akkurat nå er jeg på syrommet. Det gir meg stor glede å gjøre ting for Betel-familien. Jeg prøver også å holde meg travelt opptatt i tjenesten. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre like mye som før, men jeg liker fortsatt å gjøre andre kjent med det gode budskap – et privilegium som jeg ble veldig glad i som barn. Det er derfor jeg prøver å oppmuntre de unge til å begynne i pionertjenesten. Jeg vet hvor spennende det arbeidet kan være.

 Når jeg ser tilbake på nesten 70 år med heltidstjeneste, ser jeg hvor mye Jehova har hjulpet og velsignet meg. Jeg er fortsatt sjenert, så jeg vet at hvis ikke Jehova hadde hjulpet meg, ville jeg aldri ha klart å gjøre det jeg har gjort. Jeg har vært på mange fjerne steder og sett og opplevd mye oppmuntrende. Jeg har også blitt kjent med mennesker som har lært meg viktige ting. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ville ha gjort akkurat det samme igjen.