Vi sa til presten at vi kunne komme til å skade sjåføren. Han svarte: «Drep ham! Bruk prestekjolen min til å tørke blodet hans av hendene deres.» Jeg var stolt av min gresk-ortodokse bakgrunn, men disse sinte ordene fikk meg senere til å forlate kirken. Når jeg tenker tilbake, forstår jeg at denne hendelsen hjalp meg til å oppdage sannheten om Jehova.

 Jeg vokste opp i den travle havnebyen Tripoli, som var fylt av mennesker som kom fra forskjellige kulturer, språkgrupper og religionssamfunn. Alle familiene var stolte av røttene sine, og det var min familie også. Storebrødrene mine og jeg ble med i en gruppe som het «Troens soldater», a som motarbeidet Jehovas vitner. Vi hadde aldri møtt noen Jehovas vitner, men presten vår sa at det var en gjeng som var imot den gresk-ortodokse kirke, og at lederen deres het Jehova. Han sa gang på gang at vi måtte angripe dem når vi så dem.

 Selv om jeg ikke visste det, hadde tre av brødrene mine allerede hatt kontakt med Jehovas vitner. Men i stedet for å angripe vitnene gikk de med på å studere Bibelen sammen med dem for å vise at de tok feil. En kveld kom jeg hjem og så at det var flere Jehovas vitner i stuen vår. De hadde en bibelsk drøftelse med familien min og noen av naboene våre. Jeg ble så sint! Hvordan kunne brødrene mine svikte den ortodokse tro på denne måten? Jeg skulle til å dra da en nabo, som var en kjent tannlege og også et av Jehovas vitner, ba meg om å sette meg ned for å høre. En venn av familien leste Salme 83:18 høyt fra bibelen min. I det øyeblikket forsto jeg at presten hadde løyet for oss. Jehova var ikke en gjengleder – han var den eneste sanne Gud!

 Jeg ønsket å lære mer om Jehova, så jeg begynte å bli med på bibelstudiet som bror Michel Aboud ledet hjemme hos oss. På et av studiene stilte en venn et spørsmål som jeg hadde lurt på helt fra jeg var liten. Han spurte: «Hvem var det som skapte Gud?» Bror Aboud pekte på en katt som lå i sofaen. Så sa han at katter ikke er i stand til å forstå hva mennesker sier eller tenker. Og vi mennesker er heller ikke i stand til å forstå alt om Gud. Denne enkle illustrasjonen lærte meg at det alltid vil være ting jeg ikke vil forstå om Jehova Gud. Ikke lenge etter dette innviet jeg meg og ble døpt som 15-åring i 1946.

 I 1948 begynte jeg å jobbe i fotobutikken til broren min, Hanna. Butikken hans lå ved siden av en fargehandel, som en bror som het Najib Salem, eide. b Najib døde 100 år gammel og hadde vært en modig forkynner hele sitt liv. Da jeg var med ham i tjenesten på landsbygda, kunne jeg se at han var modig til tross for motstand. Det virket som om han kunne starte en bibelsk samtale med alle, uansett hvilken religion de tilhørte. Hans gode eksempel gjorde dypt inntrykk på meg.

 En dag jeg var på arbeid, fikk vi besøk av Mary Shaayah, en libanesisk søster fra USA. Hun hadde et travelt liv som mor, og i tillegg var hun en ivrig pioner. Besøket hennes endret livet mitt. I over to timer fortalte Mary opplevelser hun hadde hatt i felttjenesten. Før hun dro, så hun på meg og sa: «Milto, du som ikke er gift, hvorfor er ikke du pioner?» Jeg svarte at jeg ikke kunne være pioner fordi jeg måtte jobbe for å forsørge meg. Så spurte hun: «Hvor lenge har jeg vært her i dag?» «I cirka to timer», svarte jeg. Så sa Mary: «Jeg har ikke sett at du har jobbet særlig mye mens jeg har vært her. Hvis du hadde brukt den tiden på å forkynne hver dag, så kunne du ha vært pioner. Prøv i ett år, så kan du bestemme deg for om du vil fortsette eller ikke.»

 Selv om det ikke var så lett for menn i min kultur å ta imot råd fra kvinner, syntes jeg at forslaget hennes hørtes fornuftig ut. To måneder senere, i januar 1952, begynte jeg som pioner. Omkring 18 måneder senere ble jeg invitert til å gjennomgå Gileads 22. klasse.

 Etter at jeg ble uteksaminert, ble jeg sendt til Midtøsten. Mindre enn et år senere giftet jeg meg med Doris Wood, en blid misjonærsøster fra Storbritannia som også tjente i Midtøsten.

 Kort tid etter at vi hadde giftet oss, fikk vi i oppdrag å tjene i Aleppo i Syria. Forkynnelsesarbeidet var forbudt der, så de fleste av dem vi studerte Bibelen med, hadde vi truffet gjennom andre vi studerte med.

 En dag besøkte vi en kvinne som hadde vist interesse for Bibelen. Skjelvende åpnet hun døren og sa: «Pass på! Politiet har akkurat vært her. De ville vite hvor dere bor.» Det hemmelige politiet visste tydeligvis hvor vi ledet bibelstudier. Vi ringte til de brødrene som førte tilsyn med arbeidet i Midtøsten, og de rådet oss til å forlate landet så raskt som mulig. Selv om vi syntes det var trist å reise fra dem vi studerte Bibelen med, følte vi virkelig Jehovas omsorg og beskyttelse.

 I 1955 ble vi sendt videre til Bagdad i Irak. Selv om vi kunne forkynne på en diskré måte for alle i Irak, konsentrerte vi oss om å forkynne for dem som hadde en kristen bakgrunn.

 Vi prøvde også å få i gang hyggelige samtaler med muslimer på markedet eller på gaten. Doris var flink til det. Hun kunne for eksempel si: «Faren min pleide å si at vi alle må stå til regnskap overfor Skaperen.» (Romerne 14:12) Så la hun til: «Det er noe som alltid har hjulpet meg i livet mitt. Hva mener du om det?»

 Vi fikk være i Bagdad i nesten tre år. Der hjalp vi de lokale brødrene til å organisere forkynnelsesarbeidet på en diskré måte. Vi hadde møter på arabisk i misjonærhjemmet vårt. Noe som var veldig oppmuntrende, var at vi kunne hjelpe personer i en assyrisk gruppe som regnet seg som kristne, til å komme i sannheten. Når de med egne øyne fikk se kjærligheten og enheten på møtene våre, forsto de at vi var Jesu sanne disipler. – Johannes 13:35.

 En av dem som raskt kom i sannheten, var Nicolas Aziz, en hyggelig og ydmyk familiemann med armenske og assyriske røtter. Nicolas og hans kone, Helen, forsto med én gang det Bibelen lærer om Jehova og hans Sønn, Jesus – at de er to forskjellige personer. (1. Korinter 8:5, 6) Jeg husker fortsatt den dagen da Nicolas og 20 andre ble døpt i elven Eufrat.

 En tid etter det irakiske statskuppet den 14. juli 1958, da kong Feisal 2 ble myrdet, måtte vi flytte til Iran. Der fortsatte vi å forkynne for utlendinger på en forsiktig måte i omkring seks måneder.

 Like før vi skulle reise fra hovedstaden, Teheran, ble jeg tatt med til avhør på en politistasjon. Da forsto jeg at vi ble overvåket av politiet. Etter avhøret kontaktet jeg Doris og sa at politiet fulgte med på oss. Vi ble enige om at jeg av sikkerhetsmessige hensyn ikke skulle komme hjem, og at vi ikke skulle møtes før vi skulle reise ut av landet.

 Doris fant et trygt sted hun kunne være til vi skulle møtes på flyplassen. Men hvordan skulle hun komme seg dit uten å bli oppdaget? Hun ba til Jehova om saken.

 Plutselig begynte det å styrtregne. Det gjorde at alle, også politiet, løp inn under tak. Nå var gatene tomme, og Doris kunne gå fritt uten å bli oppdaget. Hun sier: «Det regnværet var virkelig et mirakel!»

 Etter at vi dro fra Iran, ble vi sendt til et annet distrikt, der vi forkynte for mennesker med forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn. Fra 1961 var vi i kretstjenesten og besøkte brødre og søstre i forskjellige deler av Midtøsten.

 I tjenesten i Midtøsten fikk jeg mange muligheter til å se at Guds hellige ånd forener folk. Jeg husker fortsatt de engasjerte samtalene jeg hadde med Eddy og Nicolas, to palestinere jeg studerte Bibelen med. Begge to likte å komme på møtene våre, men på grunn av de sterke politiske meningene de hadde, sluttet de å studere etter kort tid. Jeg ba om at Jehova måtte åpne hjertet deres. Da de forsto at Gud skal løse alle problemer, ikke bare for palestinerne, men for hele menneskeheten, ville de fortsette å studere. (Jesaja 2:4) De klarte å kvitte seg med nasjonalstoltheten sin og ble døpt. Nicolas ble senere en ivrig kretstilsynsmann.

 Doris og jeg reiste fra det ene landet til det andre, og vi ble imponert over å se hvor trofaste brødrene og søstrene var, uansett hvilken situasjon de var i. Siden de jeg besøkte som kretstilsynsmann, måtte utholde så mye, hadde jeg som mål å trøste og oppmuntre dem. (Romerne 1:11, 12) For å klare det har jeg alltid prøvd å huske på at jeg ikke er bedre enn mine brødre og søstre. (1. Korinter 9:22) Det føltes veldig godt å kunne være til hjelp for trosfeller som trengte trøst og oppmuntring.

 Det har vært helt fantastisk å oppleve at mange av dem vi har studert Bibelen med, har blitt trofaste tjenere for Jehova. Noen har flyttet til utlandet sammen med familiene sine for å slippe unna væpnede konflikter. Men de har vært til stor hjelp for brødre og søstre i arabisktalende distrikter i Australia, Canada, Europa og USA. I de senere år har noen av de voksne barna deres flyttet til Midtøsten for å tjene der det er større behov for modige forkynnere. Doris og jeg er veldig glade for å ha så mange åndelige barn og barnebarn rundt oss!

 Vi har opplevd Jehovas omsorg og ledelse gjennom livet på så mange måter. Jeg er så takknemlig for at Jehova hjalp meg til å bli kvitt fordommene og nasjonalstoltheten jeg hadde som ung. Den opplæringen jeg fikk av modige og upartiske trosfeller, forberedte meg på å forkynne for mennesker med forskjellig bakgrunn. Da Doris og jeg reiste fra det ene landet til det andre, opplevde vi mange vanskelige situasjoner, og vi visste ikke alltid hva som kom til å skje. Men dette lærte oss å stole fullt og helt på Jehova Gud og ikke på oss selv. – Salme 16:8.

 Når jeg tenker tilbake på de mange tiårene jeg har tjent min himmelske Far, Jehova, forstår jeg at jeg skylder ham uendelig mye. Jeg er enig med min kjære Doris, som pleier å si at ingenting bør hindre oss i å tjene Jehova av hele vårt hjerte, ikke engang trusler om død! Vi vil alltid være takknemlige mot Jehova for at han bruker oss i arbeidet med å forkynne et fredelig budskap i Midtøsten. (Salme 46:8, 9) Vi ser lyst på framtiden, for vi vet at Jehova vil fortsette å lede og beskytte alle dem som stoler på ham. – Jesaja 26:3.