Når det i Bibelen snakkes om å «tale i tunger», siktes det til en mirakuløs evne som noen av de første kristne fikk. Den satte dem i stand til å snakke et annet språk uten først å ha lært det. (Apostlenes gjerninger 10:46, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 2011) Den som talte i tunger, ble lett forstått av alle som kunne det språket. (Apostlenes gjerninger 2:4–8) Tungetale var en av de gavene Gud ved sin hellige ånd ga noen av de kristne i det første århundre. – Hebreerne 2:4; 1. Korinter 12:4, 30.

•  Når og hvor var første gang noen talte i tunger?

•  Hva var hensikten med tungetale?

•  Var tungetale noe som skulle fortsette?

•  Når opphørte tungetalen?

•  Hva med tungetale i dag?

•  Hvordan identifisere de sanne kristne?

 Dette miraklet fant første gang sted i Jerusalem om morgenen på den jødiske pinsedagen i år 33 evt. Omkring 120 av Jesu disipler var samlet da de «alle [ble] fylt med hellig ånd og begynte å snakke andre språk». (Apostlenes gjerninger 1:15; 2:1–4) En stor mengde mennesker «fra alle verdens land» var samlet i Jerusalem, og «hver enkelt hørte sitt eget språk bli snakket». – Apostlenes gjerninger 2:5, 6.

1.   Å vise at Gud støttet de kristne. I fortiden gjorde Gud mirakler for å vise at han støttet trofaste mennesker, for eksempel Moses. (2. Mosebok 4:1–9, 29–31; 4. Mosebok 17:10) Tungetalen tjente et lignende formål. Den skulle vise at Gud støttet den nyopprettede kristne menighet. Apostelen Paulus skrev: «Evnen til å tale på fremmede språk er ... ikke et tegn for de troende, men et tegn for de ikke-troende.» – 1. Korinter 14:22.

2.   Å sette de kristne i stand til å vitne grundig. De som hørte Jesu disipler forkynne på pinsedagen, sa: «Vi hører dem snakke om Guds storslåtte gjerninger på våre språk.» (Apostlenes gjerninger 2:11) Så et annet viktig formål med dette miraklet var å sette de kristne i stand til «å vitne grundig» og følge Jesu befaling om å ‘gjøre mennesker fra alle nasjoner til disipler’. (Apostlenes gjerninger 10:42; Matteus 28:19) Cirka 3000 av dem som var vitne til dette miraklet og hørte det budskapet som ble forkynt, ble disipler samme dag. – Apostlenes gjerninger 2:41.

 Nei. Den hellige ånds gaver, deriblant evnen til å tale i tunger, var en midlertidig ordning. Bibelen forutsa: «Gaven til å profetere skal bli borte, evnen til å tale på fremmede språk skal opphøre.» – 1. Korinter 13:8.

 Den hellige ånds gaver ble vanligvis gitt videre til andre kristne mens apostlene var til stede, og som oftest ved at apostlene la hendene på sine trosfeller. (Apostlenes gjerninger 8:18; 10:44–46) Det er ikke noe som tyder på at de som fikk den hellige ånds gaver fra apostlene, ga dem videre til andre. (Apostlenes gjerninger 8:5–7, 14–17) For å illustrere det: En myndighetsperson kan utstede førerkort til en person, men den personen som får førerkortet, har ikke myndighet til å utstede førerkort til andre igjen. Evnen til å tale i tunger opphørte tydeligvis da apostlene og de som personlig hadde fått gaven av dem, døde.

 Den mirakuløse gaven å kunne tale i tunger opphørte etter alt å dømme mot slutten av det første århundre. Det er ingen i dag som med rette kan si at de taler i tunger ved Guds kraft. a

 Jesus sa at selvoppofrende kjærlighet skulle kjennetegne hans disipler. (Johannes 13:34, 35) Og apostelen Paulus sa at kjærlighet skulle være et varig kjennetegn på de sanne kristne. (1. Korinter 13:1, 8) Det han sa, viser at Guds ånd skulle få de kristne til å legge for dagen de egenskapene som samlet omtales som «åndens frukt», og den første av disse egenskapene er kjærlighet. – Galaterne 5:22, 23.