Tenårene forbinder man ofte med god helse og energi som ser ut til aldri å ta slutt. Men noen unge har begrensninger på grunn av alvorlig sykdom. Gjelder det deg? Hvis det gjør det, kan du kanskje finne oppmuntring i å lese hva V’loria, Justin og Nisa – som alle tre er Jehovas vitner – har erfart. Legg merke til hvordan de klarer å takle de utfordrende helseproblemene de har.

•  V’loria

•  Justin

•  Nisa

 Jeg har hatt fibromyalgi siden jeg var 14. Før jeg hadde fylt 20, hadde jeg også fått artritt, lupus og borreliose. Det er ikke lett å gjøre alt du har lyst til, når du alltid føler deg svak. I perioder har jeg vært lam fra livet og ned og måttet sitte i rullestol.

 Noe som var enda verre enn de fysiske plagene, var at jeg brøt meg selv ned psykisk fordi jeg ikke klarte å gjøre enkle ting som å skrive eller å åpne et syltetøyglass. Jeg så barn gå, og jeg lurte på hvorfor det var så vanskelig for meg å gjøre det samme. Jeg følte meg mislykket.

 Heldigvis har jeg fått hjelp – ikke bare av familien, men også av andre Jehovas vitner som jeg er i menighet med. Jeg har ofte fått besøk av noen i menigheten, og det har gjort at jeg føler meg mindre ensom. Noen har invitert meg med på sosiale arrangementer selv om det ikke er så lett å få meg opp av rullestolen og inn og ut av en bil.

 Spesielt de eldre i menigheten har vært til stor hjelp, for de vet hvordan det er å ha helseproblemer. De har hjulpet meg til å akseptere at jeg har begrensninger, og til ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gjøre like mye som andre. Det er ikke noe som gjør meg mer glad enn å være på menighetsmøtene og ute i forkynnelsen. (Hebreerne 10:25) Da ser jeg at jeg til tross for sykdommene egentlig ikke er så annerledes enn andre.

 Jeg tenker ofte på at Jehova gir oss det vi trenger for å kunne holde ut. Bibelen sier for eksempel at selv om en persons ytre slites bort, kan han bli «fornyet fra dag til dag» i det indre. (2. Korinter 4:16) Det er virkelig sånn jeg føler det!

 Noe å tenke over: Hvis du er rammet av alvorlige helseproblemer, hvorfor er det da viktig at du bryr deg om andre? Hvis du er frisk, hvordan kan du da støtte en som er syk? – Ordspråkene 17:17.

 Jeg falt sammen på gulvet og klarte ikke å reise meg. Det strammet i brystet, og jeg kunne ikke røre meg. Jeg ble kjørt til akuttmottaket i all hast. Til å begynne med klarte ikke legene å finne ut hva som var i veien med meg. Men etter flere lignende episoder kom de fram til en diagnose – borreliose.

 Borreliosen har skadet nervesystemet mitt. Selv om det er flere år siden jeg fikk diagnosen, får jeg fortsatt skjelvinger som jeg noen ganger ikke får kontroll over. Noen dager verker det i kroppen, eller så har jeg så vondt i fingrene at jeg ikke kan bevege dem. Det er som om alle leddene mine er rustne.

 Jeg pleide å tenke: «Jeg er for ung til å være syk», og det gjorde meg sint. Jeg ropte til Gud hver dag og spurte: «Hvorfor skjer dette meg?» Jeg begynte til og med å føle at Gud hadde sviktet meg. Men så tenkte jeg på Job, som det står om i Bibelen. Job forstod ikke helt hvorfor han måtte oppleve så mange vanskeligheter. Likevel fortsatte han å være trofast mot Gud. Hvis Job klarte det, til tross for de enorme utfordringene han møtte, kan jeg klare det samme.

 Jeg får mye støtte fra de eldste i menigheten. De spør meg alltid hvordan det går med meg. En eldste sa at jeg alltid kunne ringe ham når jeg hadde behov for å prate med noen, uansett når på døgnet. Jeg takker Jehova hver dag for at jeg har sånne venner! – Jesaja 32:1, 2.

 Hvis vi har en alvorlig sykdom, kan vi noen ganger komme til å glemme noe vi egentlig vet – at Jehova forstår hva vi går igjennom. Bibelen sier: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg.» (Salme 55:22) Jeg prøver å gjøre det hver dag.

 Noe å tenke over: Hvordan kan folk som er glad i deg, hjelpe deg til å holde ut et helseproblem? – Ordspråkene 24:10; 1. Tessaloniker 5:11.

 Da jeg var i midten av tenårene, fikk jeg diagnosen Marfans syndrom – en sykdom som påvirker leddene og gjør dem svake. Marfans syndrom kan også påvirke hjertet, øynene og andre viktige organer. Jeg har ikke smerter hver dag, men når de kommer, kan de være voldsomme.

 I den første tiden etter at jeg fikk diagnosen, gråt jeg mye. Jeg var redd for at jeg ikke lenger kunne holde på med alle de tingene jeg liker å gjøre. Jeg liker for eksempel å danse, og tanken på at jeg en dag kanskje ville få så store smerter at jeg ikke kunne danse – og kanskje ikke kunne gå engang – gjorde at jeg ble engstelig for framtiden.

 Storesøsteren min gav meg mye støtte. Hun hjalp meg til å komme over det stadiet da jeg syntes synd på meg selv. Hun sa at jeg ikke burde gå rundt og være engstelig hele tiden, for det ville bare ødelegge livet mitt. I tillegg oppmuntret hun meg til å be mye til Jehova, for hvis det var noen som visste og forstod akkurat hva jeg gikk igjennom, var det han. – 1. Peter 5:7.

 Et skriftsted som virkelig oppmuntrer meg, er Salme 18:6, hvor det står: «I min trengsel fortsatte jeg å påkalle Jehova, og til min Gud fortsatte jeg å rope om hjelp. Fra sitt tempel hørte han så min røst, og mitt rop om hjelp framfor ham nådde hans ører.» Dette verset har hjulpet meg til å forstå at når jeg ber til Jehova om hjelp til å holde ut, så vil han høre meg og hjelpe meg. Han er alltid der for meg.

 Jeg har lært at det er lov å bli lei seg, til og med sint, når vi opplever alvorlige problemer, for slike følelser er normale. Men vi må ikke la disse følelsene ta overhånd og påvirke vennskapet vårt med Gud. Det er ikke han som er årsaken til det vonde vi opplever, og han vil aldri svikte oss så lenge vi setter ham på førsteplassen i livet vårt. – Jakob 4:8.

 Noe å tenke over: Er det Gud som har skylden når vi har det vondt? – Jakob 1:13.