Til slutt ble mennene helt tause. Det var kanskje bare suset av den varme vinden fra Den arabiske ørken som hørtes. Job var tom for ord etter en lang og utmattende diskusjon. Se ham for deg der han stirrer på de tre vennene sine – Elifas, Bildad og Sofar – som om han utfordrer dem til å si noe mer. Men de ville ikke engang se på ham, frustrert som de var over at de utspekulerte argumentene deres, de «tomme» ordene deres, og alt det sårende de hadde sagt om ham, ikke hadde ført fram. (Job 16:3) Job var mer bestemt enn noen gang på å forsvare sin integritet.

 Job kan ha følt at det eneste han hadde igjen, var sin integritet. Han hadde mistet rikdommen sin, alle de ti barna sine, støtten og respekten fra venner og naboer og til slutt sin egen helse. Huden hans var blitt svart på grunn av sykdom. Den var dekket av larver og full av skorper. Til og med ånden hans var motbydelig. (Job 7:5; 19:17; 30:30) Men angrepene fra disse tre mennene hadde framkalt et voldsomt sinne i Job. Han var fast bestemt på å bevise at han ikke var den fordervede synderen som de sa at han var. Jobs siste tale hadde stoppet munnen på dem. Flommen av stygge ord hadde endelig tatt slutt. Men Jobs smerte var der fortsatt. Han hadde fortsatt desperat behov for hjelp!

 Jobs tankegang var forståelig nok ubalansert. Han trengte veiledning og korrigering. Han trengte også ekte trøst og oppmuntring, nettopp det de tre vennene hans burde ha gitt ham, men ikke gjorde. Har du noen gang hatt desperat behov for trøst og veiledning? Har det hendt at du har blitt skuffet over noen som du regnet for å være venner? Det at du får vite hvordan Jehova Gud hjalp sin tjener Job, og hvordan Job reagerte, vil kunne gi deg håp og være til praktisk hjelp for deg.

 Nå skjer det noe overraskende i beretningen om Job. Det var også en annen person til stede, nemlig en yngre mann som het Elihu. Han hadde vært der hele tiden, men hadde sittet stille og hørt på mens de eldre mennene diskuterte. Og han likte overhodet ikke det han hadde hørt.

 Elihu var sint på Job. Og det gjorde ham vondt å se at den rettferdige Job følte seg presset til å prøve «å bevise at han selv, og ikke Gud, hadde rett». Likevel hadde Elihu oppriktig medfølelse med Job. Han kunne se Jobs smerte, hans oppriktighet og hans desperate behov for trøst og vennlig veiledning. Det er ikke rart Elihu mistet tålmodigheten med de tre falske trøsterne. Han hadde hørt dem angripe Job ved å prøve å bryte ned troen, verdigheten og integriteten hans. Og noe som var enda verre, var at de fortalte løgner som fikk det til å virke som om Gud var ond. Elihu klarte rett og slett ikke å tie stille lenger! – Job 32:2–4, 18.

 «Jeg er ung», sa han, «og dere er oppe i årene. Av respekt for dere holdt jeg meg derfor tilbake og turte ikke å fortelle dere det jeg vet.» Men så sa han: «Alder alene gjør ikke folk vise, det er ikke bare gamle menn som forstår hva som er rett.» (Job 32:6, 9) Elihu holdt så en lang tale som bekreftet at det han hadde sagt, var sant. Han snakket til Job på en helt annen måte enn Elifas, Bildad og Sofar hadde gjort. Elihu forsikret Job om at han ikke ville snakke til ham på en nedlatende måte eller få ham til å føle seg enda mer nedtrykt. Han lot også Job beholde sin verdighet ved å tiltale ham ved navn og vise at han var klar over at Job var blitt utsatt for hån og spott. a Han sa respektfullt: «Job, hør nå på meg.» – Job 33:1, 7; 34:7.

 Elihu kom med åpenhjertig veiledning til Job: «Jeg hørte hva du sa ... ‘Jeg er ren, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg er plettfri, jeg har ikke syndet. Men Gud finner grunner til å stride mot meg.’» Elihu pekte på hva som var Jobs egentlige problem, da han spurte: «Er du så overbevist om at du har rett, at du vil si: ‘Jeg er mer rettferdig enn Gud’?» Han kunne ikke la Job fortsette å tenke slik. «Du har ikke rett i det du sier», sa Elihu. (Job 33:8–12; 35:2) Han visste at Job hadde mye sinne i seg på grunn av alt det han hadde mistet, og den dårlige måten de falske vennene hans hadde behandlet ham på. Men Elihu advarte Job: «Pass på at vreden ikke fyller deg med skadefryd.» – Job 36:18.

 Framfor alt forklarte Elihu at det Jehova Gud gjør, alltid er rett. Med disse enkle, men kraftfulle ordene pekte han på et veldig viktig faktum: «Det er utenkelig for den sanne Gud å handle ondt og for Den Allmektige å gjøre noe som er galt! ... Den Allmektige dømmer ikke urettferdig.» (Job 34:10, 12) Som et eksempel på Jehovas barmhjertighet og rettferdighet minnet Elihu Job om at Jehova ikke hadde grepet inn og straffet Job for de ubetenksomme og respektløse uttalelsene han hadde kommet med. (Job 35:13–15) Og istedenfor å late som om han hadde svar på alt, erkjente Elihu ydmykt: «Gud er større enn vi kan forstå.» – Job 36:26.

 Elihus veiledning var direkte, men den ble gitt på en vennlig måte. Han snakket med Job om et fantastisk håp. Han sa at Jehova en dag skulle gjøre Job frisk igjen. Gud skulle si om sin lojale tjener: «Hans kropp skal bli friskere enn da han var ung, han skal få ungdommens styrke tilbake.» Et annet eksempel på Elihus vennlighet var at han oppfordret Job til å snakke selv. Han sa ikke bare hva Job skulle gjøre. «Tal», sa han, «for det vil glede meg om du har rett.» (Job 33:25, 32) Men Job svarte ikke. Kanskje han ikke følte behov for å forsvare seg mot veiledning som ble gitt på en så vennlig og oppmuntrende måte. Kanskje han gråt av lettelse.

 Vi kan lære mye av disse to trofaste mennene. Av Elihu lærer vi hvordan vi bør veilede og trøste dem som trenger det. En sann venn unnlater ikke å påpeke en alvorlig feil eller å advare mot en farlig handlemåte. (Ordspråkene 27:6) Vi ønsker å være en slik venn, som er vennlig og oppmuntrende overfor dem som trenger det, også når de sier noe ubetenksomt. Og når vi selv trenger veiledning, kan Jobs eksempel minne oss om at vi må høre ydmykt på den veiledningen vi får, og ikke avvise den. Veiledning og korrigering er noe vi alle trenger. Det at vi er mottagelige for dette, kan redde livet vårt. – Ordspråkene 4:13.

 Mens Elihu snakket, nevnte han ofte vind, skyer, torden og lyn. Han sa om Jehova: «Lytt oppmerksomt til bulderet av Guds røst.» Litt senere snakket han om «stormen». (Job 37:2, 9) Det ser ut til at mens han snakket, trakk det opp til en storm som ble sterkere og sterkere. Til slutt var stormen voldsom. Og så skjedde det noe enda mer dramatisk. Jehova talte ut av stormen! – Job 38:1.

 Når vi leser Jobs bok, er det befriende å komme til de flotte kapitlene som inneholder Jehovas tale til Job. Det er som om en storm av sannhet blåser bort alle de tomme talene, alle de falske ordene til Elifas, Bildad og Sofar. Jehova snakket ikke til disse mennene før senere. Han fokuserte bare på Job, som han var så glad i. Han korrigerte ham slik en far vil korrigere en sønn.

 Jehova forsto den smerten Job følte, og Han hadde medfølelse med ham. Han har alltid medfølelse med sine elskede barn når de lider. (Jesaja 63:9; Sakarja 2:8) Men han visste også at Job hadde ‘talt uten kunnskap’, noe som bare gjorde situasjonen hans enda verre. Så Jehova korrigerte Job ved å stille ham mange tankevekkende spørsmål. «Hvor var du da jeg grunnla jorden?» spurte han først. «Fortell meg det, hvis du mener at du har innsikt.» Under skapelsen av jorden brøt «morgenstjernene», Guds familie av engler, ut i jubel over skaperverkets undere. (Job 38:2, 4, 7) Dette visste naturligvis ikke Job noe om.

 Jehova fortsatte å snakke om sine skapergjerninger. På en måte ga han Job en kort innføring i det vi i dag kaller naturvitenskap, og han kom inn på slike fagområder som astronomi, biologi, geologi og fysikk. Jehova beskrev en rekke dyr som fantes i den delen av verden der Job bodde – løven, ravnen, fjellgeita, villeselet, villoksen, strutsen, hesten, falken, ørnen, Behemot (muligens flodhesten) og til slutt Leviatan (muligens krokodillen). Tenk så heldig Job var som fikk en forelesning i naturvitenskap av universets Skaper! b

 Hva var poenget med alt dette? Job trengte absolutt en leksjon i ydmykhet. Job beklaget seg over at Jehova behandlet ham urettferdig. Men på den måten skadet han forholdet til sin kjærlige Far, og det gjorde situasjonen enda verre for ham. Derfor spurte Jehova gang på gang om hvor Job var da Jehova skapte alt det fantastiske i universet, og om Job kunne fôre, styre eller temme de skapningene Han hadde skapt. Hvordan kunne Job tro at han kunne fortelle Skaperen hva han skulle gjøre, når han ikke engang kunne ha kontroll over de mest grunnleggende elementene i skaperverket? Var ikke Jehovas måte å tenke og handle på langt overlegen Jobs begrensede måte å se tingene på?

 Det lå også dyp kjærlighet bak alt det Jehova sa. Det var som om Jehova sa til Job: Min sønn, når jeg kan skape alle disse og sørge for dem, tror du virkelig ikke at jeg kan sørge for deg også? Tror du virkelig at jeg ville forlate deg og ta fra deg barna dine, helsen din og alt som ville gi deg et trygt liv? Er det ikke bare jeg som kan gi deg tilbake alt du har mistet, og fjerne den fryktelige smerten din?

 Job svarte bare to ganger på Jehovas ransakende spørsmål. Han diskuterte ikke med Jehova, og han ønsket ikke å unnskylde eller rettferdiggjøre seg selv. Han innrømmet hvor lite han egentlig visste, og han angret på det ubetenksomme han hadde sagt. (Job 40:4, 5; 42:1–6) Her kommer Jobs tro til uttrykk på en strålende måte. Til tross for alt det han hadde måttet utholde, bevarte han sin sterke tro. Han hørte på Jehovas veiledning og tok den til seg. Dette kan få oss til å stille oss selv et ransakende spørsmål: «Er jeg ydmyk nok til å ta imot korrigering og veiledning?» Vi trenger alle slik hjelp. Når vi tar imot hjelpen, etterligner vi Jobs tro.

 Jehova visste at Job hadde det vondt, og nå gjorde han noe for å trøste ham. Han henvendte seg til Elifas, tydeligvis den eldste av de tre falske trøsterne, og sa: «Jeg er brennende vred på deg og dine to venner, for dere har ikke talt sant om meg, slik min tjener Job har gjort.» (Job 42:7) Tenk litt over disse ordene. Sa Jehova at alt det disse tre mennene hadde sagt, var galt, eller at alt det Job hadde sagt, var riktig? Naturligvis ikke. c Men det var stor forskjell mellom Job og anklagerne hans. Job var dypt fortvilet, nedtynget av sorg og motløs på grunn av de falske anklagene. Så det er forståelig at han noen ganger uttalte seg tankeløst. Elifas og hans to venner, derimot, var ikke i den samme vanskelige situasjonen. De var svake i troen og snakket med vilje på en arrogant måte. Det var ille nok at de angrep en uskyldig mann, men noe som var enda verre, var at de framstilte Jehova på en uriktig måte. De framstilte ham i virkeligheten som en hard, ja ond, Gud!

 Det er derfor ikke så rart at Jehova krevde at disse mennene skulle gi ham et kostbart offer. De måtte ofre sju okser og sju værer – noe som ville koste dem ganske mye. Senere ble det nedskrevet i Moseloven at øverstepresten skulle ofre en okse hvis han begikk en synd som førte skyld over hele nasjonen. (3. Mosebok 4:3; Job 42:8) Oksen var det mest verdifulle dyret som ble ofret under Moseloven. Jehova sa dessuten at han bare ville godta det offeret Jobs anklagere bar fram, hvis Job først ba for dem. d (Job 42:8) Tenk så godt det må ha føltes for Job å bli renvasket av Jehova og få oppleve at rettferdigheten seiret!

 Jehova stolte på at Job kom til å gjøre det han ba ham om. Det ville vise at Job tilga de mennene som hadde såret ham så dypt. Og Job skuffet ikke sin Far. (Job 42:9) Hans lydighet var det kraftigste beviset på hans integritet, ja mye kraftigere enn alt det han sa. Og det førte til at Job ble rikt velsignet resten av livet.

 Jehova var «svært medfølende og barmhjertig» overfor Job. (Jakob 5:11) Hvordan? Jehova gjorde Job frisk igjen. Tenk hva Job følte da han merket at kroppen hans faktisk var «friskere enn da han var ung», slik Elihu hadde forutsagt! Endelig fikk han støtte fra familie og venner, og de viste ham medfølelse og ga ham gaver. Jehova ga Job rikdommen hans tilbake, ja, han gjorde ham dobbelt så rik som han hadde vært før. Og hva med den største tragedien – det at han hadde mistet alle barna sine i døden? Job og hans kone fant en viss trøst i at de fikk ti barn til. Og Jehova forlenget mirakuløst Jobs liv. Han levde i 140 år etter dette, lenge nok til å få se sine etterkommere i fire generasjoner. Beretningen sier: «Til slutt døde Job, etter et langt og godt liv.» (Job 42:10–17) Og i paradiset kommer Job og hans kjære kone til å bli gjenforent med familien sin, også de ti barna som Satan tok fra dem. – Johannes 5:28, 29.

 Hvorfor ble Job belønnet så rikt av Jehova? Bibelen svarer: «Dere har hørt om Jobs utholdenhet.» (Jakob 5:11) Job utholdt flere vanskeligheter enn de fleste av oss kan forestille oss. Ordet «utholdenhet» forteller oss at Job gjorde mer enn bare å komme seg igjennom disse vanskelighetene. Han utholdt dem uten å miste sin tro på Jehova og sin kjærlighet til ham. Istedenfor å bli hard og bitter var han villig til å tilgi selv dem som hadde såret ham med vilje. Og han ga aldri slipp på sitt verdifulle håp eller det mest dyrebare han hadde, sin integritet. – Job 27:5.

 Hver og en av oss må være utholdende. Vi kan være sikre på at Satan vil prøve å gjøre oss motløse, akkurat som han gjorde i Jobs tilfelle. Men hvis vi holder ut i tro, fortsetter å være ydmyke, er villige til å tilgi andre og er fast bestemt på å bevare vår integritet, kan også vi holde fast ved vårt verdifulle håp. (Hebreerne 10:36) Ingenting vil gjøre Satan mer frustrert og glede Jehovas hjerte mer enn at vi etterligner Jobs tro.