«Ord kan ikke beskrive hvor glad man kan bli av å tjene på et sted med større behov!» Dette sier Joshua, som bor i USA, men som i en periode tjente i Guyana. Mange andre Jehovas vitner som har tjent i dette fruktbare distriktet i Sør-Amerika, har følt det på samme måte. a Hva kan vi lære av disse som har flyttet til et sted med større behov? Og hvordan kan det forberede deg til å tjene i et annet land hvis du ønsker det?

 En bror som heter Linel, forkynte i et distrikt som sjelden blir gjennomarbeidet, i hjemlandet sitt, USA, før han flyttet til Guyana. Han sier: «Vi var en gruppe på 20 som skulle forkynne i et landdistrikt i West Virginia. Det å forkynne og være sammen med vennene i de to ukene vi var der, forandret livet mitt! Jeg ble enda mer bestemt på å tjene Jehova i så stor grad som mulig.»

 Et ektepar som heter Garth og Erica, begynte å tenke grundig over om de kunne tjene i et annet land, og de bestemte seg for Guyana. Hvorfor? «Mannen min og jeg kjente et ektepar som hadde flyttet dit», forteller Erica. «Entusiasmen deres og kjærligheten til det de gjorde, motiverte oss til å flytte dit.» Erica og Garth bodde der i tre lykkelige år, og de beskrev tjenesten som en «glederik oppgave». Garth sier: «Vi smakte på det å tjene i et annet land og merket at det var godt.» Han og kona hans gikk senere på Gilead-skolen og tjener nå i Bolivia.

 Bibelen oppfordrer oss til å leve enkelt. (Hebreerne 13:5) Den oppfordrer oss også til å regne ut hva det vil koste når vi skal ta viktige avgjørelser i livet. (Lukas 14:26–33) Det gjelder naturligvis også når vi skal avgjøre om vi skal flytte til et annet land. Garth skriver: «Før Erica og jeg flyttet til Guyana, måtte vi forenkle livet vårt. Dette innebar at vi måtte selge firmaet, huset og alle de unødvendige tingene vi hadde. Det tok noen år. I mellomtiden bevarte vi ønsket om å tjene i Guyana ved å ha målet vårt i tankene og ved å reise dit hvert år.»

 Noe annet man bør tenke over, er hvordan man skal forsørge seg. I noen land har de som har flyttet dit, mulighet til å arbeide der, når loven tillater dem å gjøre det. Noen arbeider med det samme som de gjorde i hjemlandet sitt, og jobber over nettet. Andre reiser tilbake til hjemlandet sitt i korte perioder for å arbeide. Et ektepar som heter Paul og Sinead, reiste tilbake til Irland én gang i året for å forsørge seg. Dette hjalp dem til å kunne tjene i Guyana i 18 givende år, og i de siste 7 årene hadde de også en liten datter.

 Salme 37:5 sier: «Legg ditt liv i Jehovas hender. Stol på ham, så vil han gripe inn og hjelpe deg.» Christopher og Lorissa, som kommer fra USA, ba regelmessig om det målet de hadde satt seg – å tjene i et annet land. Og under familiestudiet drøftet de hva de måtte gjøre for at det å flytte til et annet land skulle bli vellykket, og de skrev ned både fordelene og ulempene. Siden de ønsket å flytte til et sted der de ikke trengte å lære et nytt språk, valgte de Guyana, der engelsk er det offisielle språket.

 Så fulgte de prinsippet i Ordspråkene 15:22: «Planer mislykkes når man ikke rådfører seg med hverandre, men når det er mange rådgivere, blir det gode resultater.» De skrev til det avdelingskontoret som fører tilsyn med arbeidet i Guyana, b og fortalte når de var tilgjengelige, og hvilken bakgrunn de hadde. Samtidig spurte de om lokale helsetjenester, klima og lokale skikker. Avdelingskontoret svarte på spørsmålene deres og sørget for at de fikk kontakt med et eldsteråd i det området de senere flyttet til.

 Linel, som er nevnt tidligere, er nå reisende tilsynsmann i Guyana. Før han flyttet dit, fulgte også han prinsippet i Ordspråkene 15:22. Han forteller: «I tillegg til å spare til turen snakket jeg med andre som hadde tjent i et annet land. Jeg drøftet saken med familien, de eldste i menigheten min og kretstilsynsmannen. Og jeg leste alt jeg kunne finne i publikasjonene våre om det å tjene på et sted med større behov.»

 Mange som ønsker å tjene i et annet land, besøker landet først. Et ektepar som heter Joseph og Christina, sier: «Første gang vi reiste til Guyana, var vi der i tre måneder. Det var lenge nok til at vi kunne se hvordan det var å bo der. Så dro vi hjem, ordnet alt det praktiske og flyttet.»

 For at de som flytter til et annet land, skal kunne tjene Gud på en god måte, må de være selvoppofrende og villige til å tilpasse seg de lokale forholdene og skikkene. De som for eksempel flytter fra kaldere til mer tropiske områder, oppdager ofte at deres nye hjemplass vrimler av mange forskjellige insekter. «Jeg var ikke vant til så mange insekter», sier Joshua, som er sitert tidligere. «Og alle virket mye større i Guyana! Men etter hvert ble jeg vant til dem. Jeg fant også ut at det blir færre insekter hvis man holder huset rent ved blant annet å ta oppvasken, bære ut søppelet og vaske huset regelmessig.»

 Det å tilpasse seg livet i et annet land kan også innebære å bli vant til fremmed mat og å lære seg å tilberede den. «Romkameraten min og jeg spurte brødrene og søstrene om de kunne lære oss hvordan vi skulle lage mat med lokale ingredienser», sier Joshua. «Etter at vi hadde lært oss å lage en ny rett, inviterte vi noen fra menigheten til å spise sammen med oss. På denne fine måten ble vi også kjent med brødrene og søstrene og bygde nye vennskap.»

 Paul og Kathleen forteller om det å tilpasse seg lokale skikker: «Vi måtte lære hva som var god skikk og bruk på det nye stedet, og hvordan vi skulle kle oss på en passende måte i tropene, og dette var noe helt nytt for oss. Så vi måtte være ydmyke og gjøre forandringer, samtidig som vi ikke gikk på akkord med bibelske prinsipper. Det at vi tilpasset oss den lokale kulturen, gjorde at vi fikk et enda nærere forhold til menigheten, og det hadde en positiv virkning på tjenesten vår.»

 Joseph og Christina snakker på vegne av mange når de sier: «De velsignelsene vi har fått, er langt større enn de utfordringene og vanskelighetene vi møtte. Det å komme ut av komfortsonen hjalp oss til å prioritere annerledes. Det som vi før så på som viktig, fikk etter hvert mindre betydning for oss. Hver opplevelse vi hadde, motiverte oss til å fortsette å gjøre alt vi kunne for Jehova. Vi ble virkelig fornøyde og tilfredse.»

 Erica, som er sitert tidligere, sier: «Det at mannen min og jeg har tjent på et sted med større behov, har i enda større grad lært oss å forstå hva det vil si å stole på Jehova. Vi har erfart hans hjelp på måter som vi ikke har opplevd tidligere. Og når vi har opplevd nye ting sammen, har vi kommet nærmere hverandre som ektefeller.»