Jeg vokste opp i et rolig, grønt område i utkanten av byen Tammerfors i Finland. Familien min var ikke noe særlig religiøs, men la vekt på utdanning og god folkeskikk. Moren min er tysk, og da jeg var liten, var vi av og til på besøk i Vest-Tyskland, der besteforeldrene mine bodde.

 Jeg har likt idrett helt siden jeg var liten. Som barn holdt jeg på med alle mulige idretter, men da jeg var rundt 14 år, bestemte jeg meg for å satse på tennis. Da jeg var 16, trente jeg to til tre ganger hver dag – jeg hadde to organiserte treningsøkter, og så trente jeg på egen hånd på kvelden. Jeg syntes at de forskjellige sidene ved denne idretten var kjempespennende – tennis var utfordrende både mentalt og fysisk. Jeg likte selvfølgelig også å være sammen med venner og ta en øl av og til, men jeg brukte aldri narkotika eller drakk for mye. Livet mitt handlet om tennis – det hadde førsteprioritet.

 Jeg begynte å delta i ATP-turneringer da jeg var 17. a Jeg vant mange turneringer og fikk nasjonal popularitet. Da jeg var 22 år, var jeg blant de 50 beste tennisspillerne i verden.

 I flere år reiste jeg jorden rundt for å spille tennis. Jeg fikk se mange spennende steder, men jeg la også merke til mange globale problemer, for eksempel kriminalitet, narkotikamisbruk og miljøproblemer. Da jeg var i USA, for eksempel, ble jeg og reisefølget mitt bedt om å holde oss unna visse områder i enkelte byer på grunn av den høye kriminaliteten. Slike problemer plaget meg. Og noe annet som plaget meg, var at selv om jeg holdt på med det jeg elsket, satt jeg igjen med en tomhetsfølelse når dagen var over.

 Kjæresten min, Sanna, hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg flirte litt av at hun plutselig var blitt religiøs, men jeg hadde ikke noe imot at hun studerte. Vi giftet oss i 1990, og året etter ble hun døpt som et av Jehovas vitner. Jeg for min del så ikke på meg selv som en religiøs person, selv om jeg for så vidt trodde at det finnes en Gud. Jeg husket at bestemoren min i Tyskland leste mye i Bibelen, og hun hadde til og med lært meg å be.

 En gang Sanna og jeg besøkte et ektepar som var Jehovas vitner, viste ektemannen, som het Kari, meg den bibelske profetien om «de siste dager». (2. Timoteus 3:1–5) Den traff meg virkelig, og jeg begynte å forstå at dette var forklaringen på hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Vi snakket ikke så mye mer om religion den dagen, men etter det begynte jeg og Kari å ha samtaler om Bibelen, og alt jeg lærte, ga mening. Det at jeg hadde et så travelt liv og reiste mye, gjorde det vanskelig for oss å møtes regelmessig, men Kari ga ikke opp. Han skrev brev for å svare på de spørsmålene jeg hadde stilt under studiene. Bibelen hadde logiske svar på alle de dype spørsmålene om livet, og litt etter litt begynte jeg å se at Bibelen har et hovedtema, nemlig at Guds rike skal sørge for at Guds vilje blir gjennomført. Det gjorde stort inntrykk på meg å lære Guds navn, Jehova, og å lære om hva han har gjort for oss. (Salme 83:18) Men det som gjorde aller størst inntrykk på meg, var å lære om gjenløsningen – den var ikke bare en teknisk eller juridisk formalitet, men et uttrykk for Guds kjærlighet. (Johannes 3:16) Jeg lærte også at jeg kunne bli Guds venn og få leve evig i et fredelig paradis. (Jakob 4:8) Jeg begynte å tenke: «Hvordan kan jeg vise at jeg er takknemlig?»

 Jeg tenkte mye på hvordan jeg levde. Jeg lærte fra Bibelen at det som gir størst lykke, er å gi, og jeg fikk et sterkt ønske om å fortelle andre om det jeg trodde på. (Apostlenes gjerninger 20:35) Som profesjonell tennisspiller var jeg borte hjemmefra cirka 200 dager i året for å delta i turneringer. Hele familiens liv var sentrert rundt meg – treningen min, rutinene mine, karrieren min. Jeg innså at jeg måtte gjøre forandringer.

 Jeg visste at det å avbryte en lovende idrettskarriere av religiøse grunner ville være en avgjørelse som mange ikke ville skjønne noe som helst av. Men muligheten til å bli bedre kjent med Jehova og til å få evig liv var mye mer verdifull enn en hvilken som helst premie jeg kunne vinne som tennisspiller, så valget var egentlig ganske enkelt. Jeg var fast bestemt på å ikke bry meg om hva andre måtte si – dette var min avgjørelse. Et bibelvers som oppmuntret meg til å stå imot presset fra andre, var Salme 118:6, der det står: «Jehova er på min side, jeg blir ikke redd. Hva kan vel et menneske gjøre meg?»

 Omtrent på den tiden fikk jeg et lukrativt sponsortilbud som hadde gjort det mulig for meg å spille tennis uten å bekymre meg for penger i mange år framover. Men jeg hadde allerede bestemt meg, så jeg avslo tilbudet og sluttet etter hvert å delta i ATP-turneringer. Jeg fortsatte å studere Bibelen, og 2. juli 1994 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

 I mitt tilfelle måtte det ikke en personlig tragedie til for å få meg til å tenke på Gud. Og jeg regner heller ikke meg selv som en som var på leting etter sannheten. Jeg følte at livet mitt var ganske bra, og at jeg ikke kunne ønske meg mer. Men plutselig – som om Bibelens sannhet bare ventet på at jeg skulle finne den – oppdaget jeg at livet har en dypere mening, og livet mitt har blitt mye bedre enn jeg kunne ha forestilt meg! Familien er sterkere og mer forent enn noen gang. Og jeg er veldig glad for at de tre sønnene våre har fulgt i mine fotspor – ikke som idrettsutøvere, men som kristne.

 Jeg liker fortsatt å spille tennis. Og opp gjennom årene har jeg forsørget meg ved å jobbe med ting som har med tennis å gjøre, for eksempel som trener og som leder for et tennissenter. Men livet mitt handler ikke lenger bare om idrett. Før trente jeg mange timer hver uke for å bli en bedre tennisspiller, en toppspiller. Nå, som heltidsforkynner, er jeg glad for å bruke tiden min på å hjelpe andre til å bli kjent med og leve etter de bibelske prinsippene som forandret livet mitt. Det gir meg ekte glede å prioritere forholdet til Jehova Gud og å fortelle andre om håpet om en lysere framtid. – 1. Timoteus 6:19.