Jeg ble født i La Ceiba i Honduras som den yngste av fem barn. Jeg var den eneste gutten, og jeg var også den eneste døve i familien. Vi bodde i et farlig nabolag, og vi var veldig fattige. Etter at faren min døde i en arbeidsulykke da jeg var rundt fire år, ble situasjonen enda verre.

 Moren min gjorde så godt hun kunne for å ta seg av søstrene mine og meg, men hun hadde sjelden nok penger til å kjøpe klær til meg. Når det regnet, var jeg ofte kald, for jeg hadde ingen varme klær.

 I oppveksten lærte jeg meg honduransk tegnspråk, som gjorde at jeg kunne kommunisere med andre døve. Men moren min og søstrene mine kunne ikke tegnspråk, de kunne bare bruke noen få håndbevegelser og selvlagde tegn for å kommunisere med meg. Men moren min var glad i meg og beskyttet meg mot farer. Med de få tegnene hun kunne, advarte hun meg mot slike dårlige vaner som å røyke og å misbruke alkohol. Det gjorde at jeg ikke begynte med rus- eller stoffmisbruk, noe jeg er veldig takknemlig for.

 Da jeg var barn, pleide moren min å ta meg med til en katolsk kirke, men jeg forsto ingenting, for det var ingen som tolket til tegnspråk for meg. Jeg kjedet meg sånn at jeg sluttet å gå i kirken da jeg var ti år. Men jeg hadde fortsatt lyst til å lære mer om Gud.

 I 1999, da jeg var 23 år, traff jeg en kvinne fra USA som tilhørte en evangelisk kirke. Hun underviste meg i Bibelen og lærte meg amerikansk tegnspråk. Jeg likte så godt det jeg lærte om Bibelen, at jeg bestemte meg for å bli pastor. Derfor flyttet jeg til Puerto Rico for å gå på et kristent opplæringssenter for døve. Da jeg kom tilbake til La Ceiba i 2002, opprettet jeg en kirke for døve med støtte fra noen venner. En av disse vennene, Patricia, ble senere min kone.

 Som kirkens pastor gikk jeg inn for å hjelpe døve til å forstå Bibelen, så jeg holdt prekener på honduransk tegnspråk, viste bilder som illustrerte historier i Bibelen, og laget skuespill av historiene. Og jeg besøkte døve i byer i nærheten for å oppmuntre dem og hjelpe dem med problemene deres. Jeg dro til og med på misjonsreise til USA og Zambia. Men i virkeligheten visste jeg ikke særlig mye om Bibelen. Jeg bare fortalte folk hva jeg var blitt fortalt, og hva jeg forsto ut fra bildene. Egentlig hadde jeg flere spørsmål enn svar.

 En dag begynte noen i kirken å spre løgner om meg. De sa at jeg drakk, og at jeg var utro mot kona mi. Jeg ble skuffet og sint. Ikke lenge etterpå forlot Patricia og jeg kirken.

 Det hadde ofte kommet Jehovas vitner på døren vår, men vi hadde alltid avvist dem. Men etter at vi hadde forlatt kirken vår, takket Patricia ja til å studere Bibelen med et ektepar som var Jehovas vitner – Thomas og Liccy. Det gjorde inntrykk på meg at de kunne tegnspråk selv om de ikke var døve. Så etter kort tid begynte jeg å bli med på studiet.

 Vi studerte noen måneder ved å bruke videoer på amerikansk tegnspråk. Men da noen venner av oss anklaget Jehovas vitner for å følge menneskelige ledere, sluttet vi å studere sammen med vitnene. Thomas kom med beviser for at Jehovas vitner ikke følger menneskelige ledere, men jeg trodde ikke på ham.

 Noen måneder senere fikk Patricia en dyp depresjon, og da ba hun Gud om å sende Jehovas vitner til henne igjen. Kort tid senere kom en nabo som var et av Jehovas vitner, på besøk til Patricia og tilbød seg å spørre Liccy om hun ville besøke henne. Liccy viste seg å være en ekte venn. Hun besøkte Patricia hver uke for å oppmuntre henne og studere Bibelen med henne. Men jeg for min del var fortsatt skeptisk til Jehovas vitner.

 I 2012 hadde Jehovas vitner en spesiell kampanje der de tilbød folk videoen Er det mulig å finne sannheten? på honduransk tegnspråk. Liccy kom til oss med den. Da jeg så videoen, ble jeg sjokkert over å få vite at mange av de læresetningene jeg hadde pleid å holde fram, for eksempel læren om helvete og om sjelens udødelighet, ikke stemte med Bibelen.

 Uken etter dro jeg til Jehovas vitners Rikets sal for å snakke med Thomas. Jeg sa til ham at jeg ville lære døve sannheten om Bibelen, men ikke som et av Jehovas vitner. Tanken min var å opprette min egen nye og uavhengige kirke for døve. Thomas roste meg for at jeg igjen var blitt så glødende engasjert, men så viste han meg det som står i Efeserne 4:5, der det kommer fram at det i den sanne kristne menighet må være enhet.

 Thomas ga meg også videoen Jehovas vitner – aktive i troen, del 1: Ut av mørket på amerikansk tegnspråk. Denne videoen viste hvordan en gruppe menn nøye undersøkte Bibelen for å forstå hva de grunnleggende sannhetene i den egentlig går ut på. Jeg identifiserte meg med disse mennene. Jeg lette jo etter sannheten, akkurat som dem. Videoen overbeviste meg om at vitnene lærer sannheten, siden de baserer trosoppfatningene sine helt og holdent på Bibelen. Så jeg begynte å studere med vitnene igjen, og i 2014 ble Patricia og jeg døpt som Jehovas vitner.

 Jeg liker Jehovas vitners menighet, for den er ren, akkurat som Gud er ren. Vitnene har et rent språk og oppfører seg på en moralsk ren måte overfor andre. De er fredelige og oppmuntrer hverandre. De er forent, og alle forkynner de samme bibelske sannhetene uansett hvilket land de bor i, eller hvilket språk de snakker.

 Jeg likte å lære hva Bibelen egentlig sier. Jeg lærte for eksempel at Jehova er Den Allmektige Gud, hele jordens Overherre. Han elsker både de døve og dem som kan høre. Jeg er veldig takknemlig for at Gud elsker meg. Jeg lærte også at jorden skal bli et vakkert paradis, og at vi har mulighet til å få evig liv og fullkommen helse. Som jeg lengter etter å se at alt dette blir en realitet!

 Patricia og jeg elsker å snakke med andre døve om Bibelen. Nå studerer vi Bibelen med noen av medlemmene av vår tidligere kirke. Men jeg har ikke lenger spørsmål om det jeg lærer andre, slik jeg hadde da jeg var pastor. Jeg fikk til slutt svar på spørsmålene mine ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.