Familien min er fra Tonga, et land som består av omkring 170 øyer, og som ligger i den sørvestlige delen av Stillehavet. På Tonga levde vi et enkelt liv, uten elektrisitet og uten bil. Men huset vårt hadde innlagt vann, og vi hadde noen høner. I skoleferiene hjalp de to brødrene mine og jeg faren vår med å dyrke bananer, jams, taro og kassava på familiens jordeiendom. Ved å selge avlingene kunne han spe på den magre inntekten han fikk fra forskjellige strøjobber han hadde. I likhet med mange andre på Tonga hadde familien vår stor respekt for Bibelen, og vi gikk regelmessig i kirken. Men vi mente at den eneste måten vi kunne få et bedre liv på, var å flytte til et mer velstående land.

 Da jeg var 16 år, hjalp onkelen min familien vår å flytte til California. Å komme til USA var litt av et kultursjokk! Vi fikk det bedre økonomisk, men vi bodde i et fattig område der det var mye voldskriminalitet og narkotikamisbruk. Vi hørte ofte skyting om natten, og de fleste av naboene våre var redde for kriminelle gjenger. Mange gikk med skytevåpen for å beskytte seg eller for å avgjøre krangler. Jeg har fortsatt en kule i brystet fra en slik krangel.

 På high school ville jeg gjerne passe inn blant de andre ungdommene. Livet mitt ble mer og mer preget av ville fester, drikking, vold og narkotika. Etter hvert ble jeg avhengig av kokain. For å få råd til narkotika begynte jeg å stjele. Selv om familien min var trofaste kirkegjengere, fikk jeg aldri noen råd som kunne hjelpe meg til å stå imot gruppepress til å gjøre gale ting. Mange ganger ble jeg arrestert for bruk av vold. Jeg holdt på å miste kontrollen over livet mitt! Til slutt havnet jeg i fengsel.

 En dag i 1997, mens jeg satt i fengsel, la en av de andre innsatte merke til at jeg hadde en bibel i hånden. Det var ved juletider, og de fleste tonganere ser på julen som svært hellig. Han spurte meg om jeg visste hva Bibelen egentlig sier om Jesu fødsel, men jeg hadde ingen anelse om hva den sier. Han viste meg Bibelens enkle beretning om Jesu fødsel, og jeg så at mange av de tradisjonelle elementene ved julen ikke engang er nevnt. (Matteus 2:1–12; Lukas 2:5–14) Jeg ble veldig overrasket, og jeg lurte på hva annet Bibelen sier. Mannen hadde vært på ukentlige møter som Jehovas vitner holdt der i fengselet, og jeg bestemte meg for å bli med på et slikt møte. De drøftet Åpenbaringsboken i Bibelen. Selv om jeg forsto lite av det som ble sagt, skjønte jeg at alt de lærte, var fra Bibelen.

 Da vitnene tilbød meg et personlig bibelstudium, tok jeg med glede imot tilbudet. For første gang lærte jeg om Bibelens løfte om et framtidig paradis på jorden. (Jesaja 35:5–8) Det ble klart for meg at for å bli godkjent av Gud var jeg nødt til å gjøre store forandringer i livet. Jeg skjønte at Jehova Gud ikke kom til å tillate noen av de dårlige vanene mine i det lovte paradiset. (1. Korinter 6:9, 10) Så jeg bestemte meg for å få kontroll over temperamentet mitt, slutte å røyke og aldri mer misbruke alkohol og narkotika.

 I 1999, før jeg hadde sonet ferdig fengselsstraffen, overførte myndighetene meg til en interneringsleir for utlendinger som skulle utvises. I over et år hadde jeg ingen kontakt med Jehovas vitner. Men jeg var fast bestemt på å fortsette å forandre meg. I år 2000 opphevet myndighetene min oppholdstillatelse i USA, og jeg ble utvist til Tonga.

 Tilbake på Tonga ble jeg veldig glad da jeg fant Jehovas vitner, og jeg gikk ivrig i gang med å studere Bibelen igjen. Jeg elsket det jeg lærte, og det gjorde inntrykk på meg å se at vitnene på Tonga baserte alt de lærte, på Bibelen, akkurat som vitnene i USA gjorde.

 Faren min var kjent i lokalsamfunnet, for han hadde en svært ansvarsfull stilling i den kirken han tilhørte. Så til å begynne med forsto ikke familien min hvorfor jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, og de irriterte seg over det. Men senere ble foreldrene mine glade for at Bibelens prinsipper hjalp meg til å få orden på livet mitt.

 En av de vanskeligste forandringene jeg måtte gjøre, dreide seg om en drikk som det er vanlig å misbruke i min kultur. Mange tonganske menn bruker timer hver uke på å drikke kava, en berusende drikk laget av røttene til pepperarten kava. Nå som jeg var tilbake i hjemlandet mitt, begynte jeg å følge skikken med å gå på kavabar nesten hver kveld, og jeg drakk meg fra sans og samling. En del av problemet var at de jeg vanket med, brydde seg lite om Bibelens normer. Etter hvert fikk jeg hjelp til å se at vanene mine såret Gud. Så for å få Guds velsignelse og godkjennelse gjorde jeg forandringer.

 Jeg begynte å gå på alle Jehovas vitners møter. Det at jeg var sammen med andre som gikk inn for å glede Gud, hjalp meg til å stå imot fristelser. Og i 2002 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

 Jeg er glad for at jeg har kunnet nyte godt av Guds tålmodighet. Som Bibelen sier: «Jehova ... er tålmodig med dere, for han ønsker ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» (2. Peter 3:9) Han kunne ha gjort slutt på denne moralsk fordervede gamle verden for lenge siden, men han har tillatt den å eksistere lenge nok til at mennesker som meg kan utvikle et vennskap med ham. Jeg liker å tenke at han kanskje kan bruke meg til å hjelpe andre til å gjøre det samme.

 Med Jehovas hjelp klarte jeg å hindre at livet mitt kom fullstendig ut av kontroll. Jeg har ikke lenger en dødelig avhengighet som gjør at jeg må stjele for å få nok penger. Jeg prøver i stedet å hjelpe mine medmennesker til også å bli Jehovas venner. Blant Jehovas vitner traff jeg Tea, en nydelig åndelig søster, som ble min kone. Vi og den lille sønnen vår har et lykkelig familieliv. Sammen lærer vi andre om det framtidshåpet Bibelen gir om evig liv i et fredelig paradis.