Osman og kona hans og datteren deres deltok i offentlig forkynnelse ved en litteraturtralle utenfor en kirkegård i Chile. Plutselig kom det et stort begravelsesfølge som spilte høy musikk. Noen i følget trodde at Osman var presten fra kirken deres, så de kom bort til ham og omfavnet ham og sa: «Takk for at du er her i god tid, pastor. Vi visste at du ville komme!»

 Osman prøvde å forklare at det var en misforståelse, men gruppen laget så høy lyd at de ikke fikk med seg hva han sa. Noen minutter etter at de hadde gått inn på kirkegården, kom noen av dem tilbake og sa til ham: «Pastor, vi venter på deg der inne.»

 Da lyden ble lavere, fikk Osman forklart hvem han var, og hvorfor han var der. Først ble gruppen veldig opprørt over at presten deres ikke hadde kommet, men så spurte de Osman: «Kan ikke du bli med inn og gi oss noen ord fra Bibelen?» Det sa Osman ja til.

 På vei til graven stilte Osman dem spørsmål om den avdøde og gjorde seg noen tanker om hvilke skriftsteder han kunne bruke. Da han kom fram, presenterte han seg og sa at han som et av Jehovas vitner deltar i et arbeid som går ut på å gjøre folk kjent med et godt budskap.

 Han leste Åpenbaringen 21:3, 4 og Johannes 5:28, 29 og forklarte at det aldri har vært Guds hensikt at menneskene skulle dø. Han fortalte at Gud snart skal gi de døde livet tilbake, og at de vil få mulighet til å leve for evig på jorden. Etterpå var det mange som kom bort til Osman og omfavnet ham og takket ham for «Jehovas gode budskap». Så gikk han tilbake til litteraturtrallen.

 Etter begravelsen kom noen av de sørgende bort til litteraturtrallen og stilte Osman og familien hans spørsmål om Bibelen. Det ble en lang samtale, og de tok med seg nesten all litteraturen som var på trallen.