Den 14. mars 2015 ble den 138. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead uteksaminert på Jehovas vitners undervisningssenter i Patterson i staten New York. Over 14 000 så programmet live, inkludert mange som fikk programmet videooverført. Programmet begynte med et musikkprogram der fire av våre nye Rikets sanger ble spilt. Disse ble senere sunget av hele forsamlingen. a

Geoffrey Jackson, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, var ordstyrer for programmet. Han begynte med å oppmuntre elevene til ikke å holde kunnskapen sin for seg selv, men bruke den opplæringen de har fått, til å hjelpe andre. – 2. Timoteus 2:2.

Bror Jackson snakket om hvordan Moses er et godt eksempel. I en periode var Moses’ private telt faktisk sentret for tilbedelsen i Israel. Men da tabernaklet var ferdig, ble dette sentret for den sanne tilbedelse. Det ser ut til at Moses ikke fikk lov til å gå inn i Det aller helligste i tabernaklet. Dette privilegiet var forbeholdt øverstepresten. Det er ikke noe som tyder på at Moses klaget over denne justeringen. Han støttet Aron lojalt i hans nye oppdrag som øversteprest. (2. Mosebok 33:7–11; 40:34, 35) Hva lærer vi? «Verdsett de privilegiene du har, men tvihold aldri på dem», sa bror Jackson.

«Vil du bli skremt av lyden av et blad?» Det var temaet på den talen som ble holdt av Kenneth Flodin, en hjelper for det styrende råds undervisningsutvalg. Han forklarte at elevene kanskje vil møte situasjoner som kan virke skremmende, for eksempel forfølgelse eller vanskelige oppdrag. Ved å bruke et uttrykk fra 3. Mosebok 26:36 oppfordret han elevene til å ikke se på slike situasjoner som umulige å takle, men rett og slett som et vissent blad. Bror Flodin pekte deretter på Paulus’ eksempel. Paulus utholdt mange vanskeligheter fordi han stolte på Jehova. – 2. Korinter 1:8, 10.

«Hva ser du etter?» Mark Sanderson, som er medlem av det styrende råd, holdt den neste talen på programmet. Han drøftet prinsippet i Ordspråkene 13:12, hvor det står: «Langvarig forventning gjør hjertet sykt.» Dessverre er det mange som føler seg mislykket hele livet fordi de har satt seg mål de ikke klarer å nå, for eksempel å bli rik og berømt.

På Jesu tid var det noen som hadde gale forventninger til døperen Johannes. (Lukas 7:24–28) De håpet kanskje på en filosof som kunne underholde dem med abstrakt undervisning. I så fall ble de skuffet, for Johannes lærte dem på en konkret måte det som var sant. Andre så kanskje etter en mann med et bra utseende. Men Johannes kledde seg som de fattige. De som derimot så etter en profet, ble ikke skuffet. Johannes var ikke bare en profet, men banet også veien for Messias! – Johannes 1:29.

Bror Sanderson forklarte hva vi kan lære, og oppfordret elevene til å se etter de riktige tingene. Framfor å trakte etter en høyere stilling eller forvente spesialbehandling i oppdraget burde de fokusere på å bruke opplæringen sin for å hjelpe andre. Dette kan de gjøre ved å dele det de har lært på Gilead, med andre, ved å styrke troen til brødrene og søstrene og ved å elske dem. «Prøv å være dine brødre og søstres ydmyke tjener, og gjør ditt beste for å gjøre Jehovas vilje. Da vil du aldri bli skuffet», sa bror Sanderson.

«Gi de sultne mat.» Dette temaet ble utdypet av James Cauthon, en lærer fra avdelingen for teokratiske skoler. Bror Cauthon påpekte at alle ønsker å bli elsket, verdsatt og anerkjent. Til og med Jesus hadde et sånt behov, og Jehova dekket det ved de varme ordene han sa da Jesus ble døpt. – Matteus 3:16, 17.

Jehova har gitt oss evnen til å oppmuntre og styrke andre ved det vi sier, og han forventer at vi bruker den evnen. (Ordspråkene 3:27) «Lær deg å se etter det gode hos andre, og ros dem for det gode du finner», oppfordret bror Cauthon. Oppriktig ros vil hjelpe trosfeller til å forstå at det de gjør, er verdifullt.

«God til siste dråpe.» Mark Noumair, en hjelper for undervisningsutvalget, holdt den neste talen på programmet. Han brukte Paulus’ eksempel og oppmuntret elevene til å ikke være fornøyd med bare å oppfylle minstekravene. De burde heller, som Paulus, finne ekte glede i å bruke seg selv helt opp for andre. – Filipperne 2:17, 18.

Paulus gav aldri opp, ikke engang når han møtte problemer. Fordi Paulus anstrengte seg helt til han døde, brukte han seg selv opp «til siste dråpe». Han kunne virkelig si: «Jeg har fullført løpet.» (2. Timoteus 4:6, 7) Bror Noumair oppmuntret elevene til å etterligne Paulus ved å støtte Rikets arbeid lojalt i oppdraget sitt.

Opplevelser. Michael Burnett, en annen Gilead-lærer, ledet den neste delen av programmet. Der rekonstruerte noen av elevene opplevelser de hadde hatt i felttjenesten mens de var på Patterson.

Gang på gang hadde studentene hatt gode resultater med å være våken for muligheter til å forkynne og ved å dele sannheten på «hjertets språk» – det vil si på folks morsmål. Ett eksempel var en elev som fikk vite at det var mange spansktalende i det distriktet han skulle forkynne i. Så før han skulle ut på feltet en dag, lærte han seg noen få ord på spansk ved hjelp av JW Language-appen. Samme dag møtte han en mann på gaten som snakket spansk. Han klarte å starte en samtale med den lille spansken han hadde lært, noe som førte til et bibelstudium med mannen og fire andre i familien hans.

Intervjuer. William Turner jr., en hjelper for det styrende råds tjenesteutvalg, intervjuet deretter fire elever om opplevelser de hadde hatt før Gilead, og om den opplæringen de hadde fått på skolen.

Elevene fortalte punkter fra pensum som de syntes var oppmuntrende. Det var for eksempel en elev som fortalte hva han hadde lært av beretningen i Lukas, kapittel 10. De 70 disiplene som Jesus hadde sendt ut, gledet seg da de fikk gode resultater i forkynnelsen. Jesus gledet seg også, men han lærte disiplene å ikke bare basere gleden på resultater, men først og fremst på å vite at Jehova var fornøyd med innsatsen deres. Dette er en påminnelse om at ekte glede ikke er avhengig av omstendighetene, men av Jehovas godkjennelse.

Bror Turner anvendte ordene i Filipperne 1:6 på elevene og forsikret dem om at Jehova hadde ‘begynt en god gjerning i dem’, og at han ville fortsette å være med dem.

«Rett blikket mot Jehova.» Samuel Herd, som er medlem av det styrende råd, holdt programmets hovedtale. Han påpekte at vi ikke kan se Jehova bokstavelig. Men hvordan er det da mulig å ha blikket rettet mot ham?

En måte vi kan se Jehova på, er å studere det han har skapt, noe som lærer oss mye om ham. «Deres hjertes øyne er blitt opplyst» av Jehova. (Efeserne 1:18) Jo mer vi leser i Bibelen, jo mer lærer vi om Jehova. Og jo mer vi lærer om Jehova, jo nærmere føler vi oss ham.

Vi må fokusere ekstra på evangeliene, for de gir oss et klart bilde av Jehova gjennom det hans Sønn sa og gjorde. Jesus reflekterte Jehovas personlighet så nøyaktig at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» – Johannes 14:9.

Bror Herd oppmuntret også forsamlingen til å ikke bare se Jehova gjennom Jesu eksempel, men også til å etterligne det de ser. På samme måte som Jesus brukte kreftene sine for å gi andre mat, har vi lyst til å jobbe hardt for å dele den åndelige maten vi selv har fått, med andre.

Hva blir resultatet av å holde blikket rettet mot Jehova? Vi kan ha den samme tilliten som den salmisten som skrev: «Jeg har bestandig satt Jehova for meg. Fordi han er ved min høyre hånd, skal jeg ikke bli brakt til å vakle.» – Salme 16:8.

Avslutning. Etter at elevene hadde fått vitnemålene sine, leste en av elevene opp et takkebrev fra klassen. Så avsluttet bror Jackson med å fortelle elevene at de ikke behøver å føle at alt de skal lære andre, må være nye eller dype ting. De vil for det meste minne brødrene og søstrene om ting de allerede vet. Bror Jackson la også vekt på behovet for ydmykhet. Istedenfor å fokusere på seg selv eller på Gilead-opplæringen bør elevene fokusere på Bibelen og på våre bibelske publikasjoner. På den måten vil elevene oppmuntre sine trosfeller til å ha nytte av de åndelige godene de faktisk har tilgang til, framfor å ta fra dem motet fordi de aldri vil kunne gjennomgå Gilead selv. Alle som var til stede, drog derfra oppmuntret og motivert til å tjene sine brødre og søstre.