Mange har blitt imponert over dem som har utført frivillig arbeid i forbindelse med byggeprosjektet i Warwick i staten New York. Sjefen for det firmaet som installerte heisene, sa til en av de frivillige: «Det dere får til, er virkelig en bragd. I dag bruker ikke folk flest tid på frivillig arbeid.»

Da han og andre hørte at den arbeidsstyrken som bygger Jehovas vitners hovedkontor i Warwick, stort sett består av frivillige, så de for seg lokale Jehovas vitner som bare jobbet i helgene. De ble imponert da de traff folk fra hele USA som hadde sluttet i jobben sin for å komme og jobbe på prosjektet i flere måneder – noen til og med i flere år.

Ved utgangen av 2015 hadde cirka 23 000 Jehovas vitner utført frivillig arbeid på byggeprosjektet sammen med medlemmer av Betel-familien i USA. I tillegg hadde cirka 750 som ikke er vitner, arbeidet på byggeplassen og bidratt til at prosjektet holdt framdriftsplanen. Det nære samarbeidet de hadde med Jehovas vitner, gjorde inntrykk på mange av dem.

En leder i en bedrift som framstiller systemvegger, skrev: «Alle fra bedriften vår som er med på dette prosjektet, er imponert over innstillingen til dem de har hatt kontakt med. Det gjør at mange av oss har lyst til å jobbe på dette prosjektet.»

En annen bedrift skaffet personell som kunne være med på å lage overbygg til boligbygningene. Da den jobben som denne bedriften skulle gjøre, var fullført, bestemte tre av de ansatte seg for å bli i Warwick. De sa opp jobben sin og begynte i en annen bedrift som fortsatt jobbet på byggeplassen.

De kristne egenskapene som vitnene la for dagen, hadde en positiv virkning på noen av de andre som jobbet der. Det gjaldt for eksempel en mann som jobbet for en bedrift som la fundamenter til bygningene. Etter at han hadde jobbet i Warwick i noen måneder, la kona hans merke til at holdningen og språket hans hadde forandret seg markant. Hun sa fornøyd: «Jeg kjenner ham nesten ikke igjen!»

Mange av vitnene som jobbet på byggeplassen, var kvinner. De ikke bare kjørte busser, rengjorde rom og gjorde kontorarbeid, men dirigerte også trafikken, håndterte tungt utstyr, skjøtet fiberoptiske kabler, isolerte rør, satte opp gipsplater, monterte sanitærutstyr og støpte betong. De jobbet hardt.

En taklegger som ikke er et vitne, la merke til at når de frivillige kom ut av bussene, holdt noen ektefeller hverandre i hånden mens de gikk til arbeidsplassen. Det rørte ham. Han så også at kvinnene jobbet utrettelig på prosjektet. «Til å begynne med kunne man kanskje tro at kvinnene bare trasket i hælene på mannen sin», sa han. «Men de får virkelig jobben gjort! Jeg har jobbet på byggeplasser rundt om i hele New York, men jeg har aldri sett noe lignende.»

Vinteren 2014/2015 var uvanlig hard, og det var fristende å holde seg hjemme i stedet for å jobbe hele dagen i kulden. Jeremy, et vitne som var med på å føre tilsyn med byggingen, forteller: «På ekstra kalde dager hendte det at en formann i et av byggefirmaene spurte meg: ‘Kommer kvinnene på jobb i morgen?’

Over 35 bussjåfører var innleid for å kjøre de frivillige i Warwick til og fra de stedene der de var innlosjert.

Før én slik tur reiste en bussjåfør seg og sa til passasjerene: «Jeg har elsket å kjøre dere vitner. Vær snill og send sjefen min en e-post om at han må la meg få beholde denne ruten. Jeg har lært så mye om Bibelen av dere. Før jeg traff dere, visste jeg ikke at Gud har et navn, og at jorden skal bli et paradis. Jeg er ikke lenger redd for døden. Dette har vært en utrolig opplevelse for meg. Dere vil få se meg i Rikets sal neste gang jeg har en fridag.»

Damiana, et vitne som jobbet i Warwick, fortalte: «Etter at vi hadde gått på bussen en dag, opplyste sjåføren at det var noe han ville si oss. Han fortalte at han hadde kjørt 4000 vitner til og fra de forskjellige anleggsstedene våre i staten New York. ‘Alle mennesker har sine små særheter’, sa han, ‘men dere klarer å samarbeide likevel. Det er flott å se.’ Han sa også at han elsket å snakke med oss.

Da han var ferdig med det han ville si, spurte et av vitnene på bussen: ‘Liker du at vi synger?’

Han lo hjertelig og svarte: ‘Ja! Skal vi starte med sang nummer 134?’» a