Når jeg har vært sammen med dere, er jeg så glad at jeg synger. Å få besøk av dere er oppmuntrende, og å studere Bibelen gir meg en mening med livet.

Jeg vil gjerne takke dere for de juridiske, administrative og åndelige tiltakene dere har truffet for å få på plass dette opplegget.

Denne ordningen er et svar på bønnene mine.

Disse uttalelsene fra innsatte i franske fengsler uttrykker takknemlighet for den åndelige hjelpen som har blitt gitt av noen Jehovas vitner.

Den 16. oktober 2013 traff Frankrikes øverste domstol i administrative tvistemål en avgjørelse som gjorde slutt på en periode der Jehovas vitner i Frankrike ble diskriminert. Domstolens avgjørelse gjør det mulig for noen av Jehovas vitner å få status som offentlig godkjente «fengselsprester» og dermed få komme inn i fengsler for å gi åndelig veiledning til innsatte som ønsker besøk. *

I mange år tillot fengselsmyndighetene at Jehovas vitner besøkte fengsler for å gi åndelig hjelp og veiledning til innsatte selv om vitnene ikke hadde offisiell status som fengselsprester. Men situasjonen endret seg fra og med 1995, da en komité i nasjonalforsamlingen publiserte en kontroversiell rapport der Jehovas vitner stod oppført på en liste over såkalt farlige sekter. Denne negative klassifiseringen gjorde mer enn bare å skade vitnenes omdømme – den utløste en bølge av diskriminering. Dette kom til uttrykk blant annet i fengselsvesenet.

Selv om rapporter fra nasjonalforsamlingen ikke er juridisk bindende, brukte ledelsen i noen fengsler rapporten fra 1995 som grunnlag for å stramme inn Jehovas vitners adgang til å besøke innsatte som ønsket åndelig hjelp. Et Jehovas vitne kunne riktignok besøke innsatte som privatperson, men ikke i egenskap av «prest». Han fikk ikke lenger ha med seg Bibelen eller noe som helst religiøs litteratur. Alle besøk måtte foregå i et felles besøksrom, i en atmosfære som ikke var egnet til å ha åndelige drøftelser i. Et av de vitnene som foretok slike besøk, fortalte at atmosfæren i besøksrommet «var som på en togstasjon, med like høyt støynivå». I noen fengsler ble de innsatte kroppsvisitert etter å ha hatt besøk, fordi den besøkende ikke hadde status som offentlig godkjent fengselsprest.

For å oppnå de samme rettighetene som godkjente fengselsprester fra andre trossamfunn begynte noen Jehovas vitner i 2003 å søke om slik godkjenning av de franske fengselsmyndighetene. Alle søknader ble konsekvent avslått. Vitnene anket disse vilkårlige og diskriminerende avslagene til en høyere instans, men fikk nok en gang avslag. Det franske justisdepartementets offisielle begrunnelse for å nekte Jehovas vitner status som fengselsprester var at Jehovas vitner ikke var oppført på listen over trossamfunn som hadde tillatelse til å besøke fengsler. Departementet var også bekymret for at hvis et av Jehovas vitner fikk en slik status, ville dette bare oppmuntre representanter for andre religiøse minoriteter til å søke om det samme. Etter mislykkede forsøk på å få løst saken i justisdepartementet hadde vitnene ikke noe annet valg enn å bringe saken inn for retten.

I 2006 anla Jehovas vitner rettssaker for å få omgjort avslagene og for å få justisdepartementet til å gi noen representanter for Jehovas vitner status som offentlig godkjente fengselsprester. Alle de forvaltningsdomstolene og ankedomstolene som behandlet disse sakene, kom fram til at regjeringens avslag var lovstridige. Og i 2010 rettet Frankrikes øverste myndighet for kampen mot diskriminering og for likhet (La HALDE) skarp kritikk mot regjeringens holdning og anbefalte at justisministeren satte en stopper for forskjellsbehandlingen.

Den franske regjeringen ikke bare ignorerte denne kritikken og domstolenes avgjørelser, men anket sakene til Frankrikes øverste domstol i administrative tvistemål, Conseil d’État.

I 2013 kom vitnenes saker til slutt opp for Conseil d’État, sammen med ni lignende saker. I sin avgjørelse av 16. oktober 2013 avviste domstolen ankene fra den franske regjeringen. Retten uttalte at for å respektere de innsattes rettigheter må fengselsmyndighetene «så snart de mottar en søknad, godkjenne et tilstrekkelig antall religiøse forkynnere som fengselsprester, som bare skal være underlagt fengselets sikkerhets- og ordensbestemmelser». Domstolen viste dessuten til den franske grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og erklærte at «innsatte er garantert meningsfrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, og at de kan utøve den religionen de selv velger». Som følge av denne avgjørelsen er det fram til nå 105 som har fått status som godkjent fengselsprest i Frankrike og i franske oversjøiske territorier, noe som gjør det mulig for innsatte som ønsker åndelig hjelp, å få besøk av Jehovas vitner.

I januar 2014 utnevnte de franske fengselsmyndighetene et av Jehovas vitner, Jean-Marc Fourcault, til nasjonal fengselsprest for Jehovas vitner. Dette gir Fourcault adgang til alle fengsler i Frankrike. Han er også bemyndiget til å være Jehovas vitners representant overfor fengselsmyndighetene. Fourcault sier: «Fra nå av vil godkjente representanter for Jehovas vitner, akkurat som fengselsprester fra andre trossamfunn, kunne besøke innsatte privat og i passende og verdige omgivelser, i noen tilfeller i den innsattes egen celle.»

Denne avgjørelsen er en viktig seier for religionsfriheten i Frankrike. Den bekrefter at innsatte har rett til å utøve den religionen de vil, og at de kan få besøk av en representant for det trossamfunnet de ønsker. Jehovas vitner er takknemlige for at franske domstoler har satt en stopper for forskjellsbehandlingen. Dette er et nytt steg i retning av å få Frankrike til å anerkjenne Jehovas vitner som trossamfunn.