Det var kveld, 15. november 2018. Bror Aleksandr Ursu, som da var 78 år, gikk ut av huset sitt i Dzjankoj på Krim for å ta imot sønnen sin, Viktor, i oppkjørselen. Han ble overrasket over å se et lys rett ved porten. Han gikk forsiktig mot lyset. Plutselig hørte han noen rope: «Stopp! Politi!»

Aleksandr trodde det var noen brødre som tullet med ham, men han skjønte fort at dette ikke var noen spøk. En maskert mann grep tak i armene hans og vred dem hardhendt bak på ryggen. En annen maskert mann ga Aleksandr et kraftig slag mot kjeven. Seks mann fra den føderale sikkerhetstjenesten bevæpnet med maskingevær ransaket ham og Viktor før de stormet huset.

Aleksandrs kone, Nina, var på kjøkkenet da mennene kom brasende inn. En av dem snappet mobiltelefonen ut av hånden hennes og spurte hva hun så på. Mennene gjennomsøkte huset i flere timer, men fant ikke noe litteratur som sto på Russlands liste over ekstremistisk materiale.

Vår kjære eldre bror ble ikke arrestert. Men både han og alle andre Jehovas vitner i Russland og på Krim har hele tiden i bakhodet at politiet når som helst kan komme og ransake hjemmet deres og arrestere dem. For å takle denne usikkerheten reflekterer Aleksandr over hvordan andre i familien hans har vært gode eksempler når det gjelder trofasthet, og også over ting han selv opplevde da det var Sovjetunionen som forfulgte Jehovas vitner.

Den 6. juli 1949, da Aleksandr var ni år, kom sovjetiske soldater i nattens mulm og mørke og trengte seg inn i huset til familien hans. De ransaket huset, slengte familiens eiendeler midt på gulvet og ga dem beskjed om å pakke. Aleksandr forteller: «Mens soldatene så en annen vei, gjemte mor bibelsk litteratur blant sakene våre, deriblant boken Guds Harpe.» Soldatene tok med hele familien til togstasjonen.

Aleksandrs familie og andre Jehovas vitner ble stuet sammen på et tog som skulle ta dem med til deres nye hjem, Sibir. Underveis holdt de motet oppe ved å synge Rikets sanger. De var blant de flere tusen Jehovas vitner som ble forvist til Sibir mellom 1949 og 1951.

I 1950-årene pleide brødrene i Sibir å treffes i all hemmelighet på gårder for å holde møter. Noen familier gikk opptil to mil for å komme på møtene.

Noe av det som hjalp Aleksandr, var hans rike åndelige arv. Både hans oldefar Makar, hans farfar Maksim, hans grandonkel Vladimir og faren, Pjotr, hadde vært gode eksempler når det gjaldt kompromissløs lojalitet og utholdenhet.

Faren til Aleksandr hadde i 1944 blitt dømt til ti år i arbeidsleir fordi han nektet militærtjeneste. Etter å ha sonet tre år kom han hjem, for et brudd i ryggen hadde gjort ham lam. Aleksandr husker at faren hans fortalte historier fra Bibelen om David og Goliat og Davids vennskap med Jonatan.

«Onkel Vladimir var en trofast lytter av radiosendingene fra WBBR og mottok bibelsk litteratur», forteller Aleksandr. «Det var ulovlig å ha en radio den gangen, så onkel bygde en bunker hvor han og interesserte trygt kunne sitte og høre på WBBR.»

En gang i 1940-årene røpet en «interessert person» hvor bunkeren lå. Vladimir og farfaren til Aleksandr ble arrestert og sendt til en arbeidsleir i Khotyn i Vest-Ukraina, rundt åtte mil fra den landsbyen de bodde i.

Aleksandr sier: «Farmor pleide å gå til arbeidsleiren for å besøke dem. Hun fortalte oss at troen deres hjalp dem til å holde humøret oppe, men hun kunne se at de var blitt banket opp.» Tragisk nok døde onkelen og farfaren til Aleksandr i arbeidsleiren.

«Hva som skjedde med dem, hvordan de ble behandlet, hvordan de døde, og hvor de ble gravlagt, vet vi fortsatt ikke», sier Aleksandr. «Men det var oppmuntrende for oss å vite at de hadde vært trofaste mot Jehova helt til døden.»

Aleksandrs åndelige arv og det han selv opplevde i Sibir, har forberedt ham på den forfølgelsen vitnene blir utsatt for nå. Han sier: «Jeg har blitt vant til ransakingene, for dette er noe jeg har opplevd siden jeg var barn. Jehova tok seg av oss den gangen, og jeg vet at han vil fortsette å gjøre det.»

Han sier videre: «Noe annet som holder meg oppe, er daglig bibellesning og meditasjon, det å være regelmessig på møtene og det å snakke med andre brødre og søstre.»

Han henter også styrke i å lese om rettssakene til andre forfulgte brødre og det motet de viser. «Jeg leser hva noen av brødrene har sagt i sine avsluttende kommentarer i rettssalen», sier han. «De modige uttalelsene deres er en oppfyllelse av Jesu profetiske ord: ‘Dere skal bli ført fram for stattholdere og konger for min skyld. Da skal dere vitne for dem og for nasjonene.’» – Matteus 10:18.

Våre brødre og søstre holder ut under forfølgelse og føler til og med glede, for vår kjærlige Gud, Jehova, støtter dem. De er levende beviser for at det David skrev under inspirasjon, er sant: «Alle som søker tilflukt hos [Jehova], skal glede seg. De skal alltid rope av fryd.» – Salme 5:11.